Om å bytte forsidebilde på Facebook

Preken under gudstjeneste med konfirmantpresentasjon i Røros kirke vingårdssøndag, 6. september 2020:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

(Matteus 20:1-16)

Slik lyder det hellige evangelium.

For noen dager siden gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på veldig mange år: Jeg bytta forsidebilde på Facebook.

Helt siden Facebook begynte med forsidebilder, har jeg hatt samme bilde. Jeg har hatt et bilde av et kort som jeg fikk til farsdagen for mange år siden. Der er det en fin tegning av meg i prestekjole, og så står det «SÆRE PAPA. GRATULERER ME FARSDAGEN». Det var Margrethe som laga det til meg. Og siden hun i dag sitter her i konfirmantgruppa, skjønner dere vel at det er noen år siden. Akkurat det bildet har vært det samme, øverst på Facebookprofilen min, i mange år. Det har vært noe stabilt ved det, noe trygt på en måte.

Men på torsdag denne uka bytta jeg ut bildet med et annet et. Jeg regner med at en del av dere har med mobilene deres til kirke i dag. Hvis dere vil, så har dere nå min velsignelse til å åpne Facebook på mobilen her og nå, finne min profil og se på det bildet jeg snakker om. For det er noe med det: Et bilde sier mer enn tusen ord.

Bildet jeg la ut på torsdag, viser Røros kirke. Over tårnet og taket på kirka, ser du en regnbue.

Jeg tok det bildet en sommerdag for fire år siden. Men det var først nå jeg kjente at tida var inne til å legge det øverst på Facebookprofilen min, som et statement. Det gjorde jeg som en slags stille og ordløs protest. Og nå tror jeg jammen jeg skal sette ord på noe av protesten også.

I uka som gikk, havnet en kollega av meg, en prest et annet sted i landet, i media på grunn av noe han hadde sagt i en konfirmasjons-gudstjeneste. Ifølge NRK benytta presten prekenen på konfirmasjonsdagen til å ta et oppgjør med «abort, homofili, kjønnsskifte og ekteskapsbrudd. Han tok også sterkt avstand fra likekjønnede ekteskap, og sa: Dette er helt mot Guds skaperordning.» Det ble det reaksjoner på, jeg hadde nær sagt, takk Gud, og naturligvis.

Så begynte folk å dele saken om det denne presten hadde sagt i sosiale medier, blant annet på Facebook. Og jeg kjente at jeg måtte si noe. For jeg er jo ikke enig med denne kollegaen min. Det vet vel alle som kjenner meg litte grann, eller vet noe om hva jeg har jobbe med og vært opptatt av de senere åra, kanskje. Og de av dere som så regnbueflagget i våpenhuset på vei inn i kirka, skjønte vel også at dette er et rom hvor vi ikke snakker sånn til hverandre. Ikke til konfirmanter, og ikke til andre heller. Men det kjentes viktig å si ifra likevel, om så bare med et bilde. For jeg mener jo at det han kollegaen min sa, det var, i tillegg til å være lite pedagogisk og helt malplassert på en festdag, både stygt og ganske krenkende. Og jeg for min del mener også at det er elendig teologi.

Sånn. Nå har jeg sagt det.

Og så skal jeg love dere konfirmanter en ting: Hverken Vivi eller jeg kommer til å holde noen sånn preken for dere hvor vi tar et oppgjør med homofili eller kjønnsskifte eller hva det nå ellers måtte være. Og det er ikke bare fordi vi ikke tør. Det er fordi vi mener det ikke er noe å ta et oppgjør med. Det vi vil ta oppgjør med, det er de i kirka eller andre steder som snakker ned LHBT-ere, lesbiske, homofile, bifile, transpersoner eller hvem det nå måtte være. Folk. Naboen din. Klassekameraten din. Vennen din. Helt vanlige folks liv. Ingen skal få fortelle deg at du er feil på grunn av den du er.

Vi vil at dette rommet her, det skal være et trygt rom for alle. Det skal du vite, uansett om du er skeiv eller streit eller midt imellom eller ikke helt vet hvem du er eller hvem du kan eller vil være: Du er velkommen hit uansett, og dette rommet er ditt rom, og dette stedet skal være et trygt sted også for deg.

For det er jo nettopp det vi ønsker å si til deg dette året. Vi som er prester, vi preker både om himmelen og om jorda. Men det betyr jo ikke at vi er eksperter på absolutt alt mellom himmel og jord. Jeg er ikke ekspert på kjønnsteori, for eksempel. Jeg er ikke doktor i astrofysikk heller. (Selv om jeg, og jeg skulle vært doktor i noe, gjerne skulle vært det i astrofysikk.) Jeg er nysgjerrig på mye, men vet at det er mye jeg mangler kunnskap om. Og så vet jeg at livet noen ganger kan være litt rotete. Jeg vet at jeg noen ganger gjør feil og sårer andre. Og jeg vet at noen ganger går ting i stykker, og er ikke så lette å reparere.

Men det vi prester kan noe om, det er de fortellingene som kirka forvalter. Fortellinger om Gud, og om mennesker. Vi vet noe om hvilken kraft som bor i disse fortellingene og disse bildene og disse ritualene. Og vi vet noe om hva det betyr å høre til et sted, og om å kunne se at det er en mening i det at vi er til, det at vi finnes. Og vi kan si noe om kjærlighet. Om å elske Gud, og om å elske sine medmennesker. Vi vet ikke alltid hva det betyr i detalj, men vi kan fortelle den store fortellingen. Og så kan dere fortelle videre.

Søndagen i dag har et eget navn i kirkeårskalenderen. Vingårdssøndagen, heter den. Vi har lest to bibeltekster som bruker en vingård som et bilde på Guds verden, og om hvordan vi mennesker skal arbeide for en bedre verden.

Det er et bilde som vi finner igjen mange ganger i Bibelen. Det er en slags mindre fortelling i den store fortellingen, på en måte, et motiv som gjentas mange ganger. Jesus sier for eksempel et sted til disiplene sine: «Jeg er vinstokken. Dere er grenene.» De som har sett en vinstokk, vet at den har en lang stamme, og så vokser det mange små greiner med frukt på, drueklaser, ut av den samme stammen. Jesus sitt poeng er da å si at den Gud som viser seg for oss i Jesus, denne Gud er like nær oss alle sammen. Ingen av oss er nærmere Gud enn andre. Gud er like nær hver eneste en av oss.

I dag leste vi en tekst om arbeiderne i vingården. Noen av dem jobbet hele dagen, noen bare en liten time på slutten av dagen. Men alle fikk like mye lønn. Jeg tenker umiddelbart at det høres urettferdig ut. Men Jesus sier at sånn er Gud. Gud elsker alle mennesker akkurat like mye, uansett hvem de er, hva de får til, hva slags evner de har og hvor mange feil de eventuelt gjør langs veien.

Gud er like nær hver eneste en av oss. Og Gud elsker alle mennesker akkurat like mye.

Det er hva den store fortellingen i Bibelen sier, den fortellingen vi forteller i kirka. Det er det vi ønsker å fortelle dere konfirmanter også. Gud elsker deg. Gud er nær deg. Og Gud elsker alle. Gud er der for absolutt alle. Derfor må vi også elske menneskene, alle sammen, akkurat slik de er. Vi må se stort på de erfaringer vi gjør som mennesker, og vise forståelse og aksept for de følelser og tanker og lengsler som vi har. Slik vokser vi. Slik gjør vi verden til et litt bedre sted, dag for dag. Livet ditt betyr noe. Det betyr alt. Du betyr alt!

Kirka skal være det stedet hvor vi forteller denne fortellingen, om og om igjen. Det skal være det stedet hvor du kan komme, akkurat som du er. Her finnes det et fellesskap som er større enn oss som kommer inn gjennom døra. Det er et fellesskap som går på tvers av tid og rom. Vår jobb er å vise om så bare litt av det fellesskapet som finnes i Gud. Det betyr at alle skal være inkludert. Alle skal med. 

Så, kjære konfirmanter: Voks. Elsk. Vær deg selv. Stå opp for andre. Og vit at du alltid har et hjem i kirka og hos Gud. Lykke til med alt som venter deg. Alle valg du skal ta, nye vennskap, forelskelser og kjærlighetssorg, ansvar, reiser, seire og tap, gode og dårlige dager. Vi heier på deg og ber for deg.

Det er det konfirmasjonstida handler om. For det er det kirka handler om. I dag ber vi om at det skal bli virkelighet her hos oss.

Ett svar til “Om å bytte forsidebilde på Facebook”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s