Om den ene og de nittini

Preken under høymessen i Bergstadens Ziir 19. juli 2020 (7. søndag i treenighetstiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»

(Luk 15:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Den evangelieteksten vi akkurat har lest, taler på mange måter for seg selv. De to lignelsene som Jesus forteller, er enkle, sterke og tydelige, og tåler trygt å stå ukommentert. Den første av dem, den om den ene sauen og de nittini, er en av Jesu aller mest kjente fortellinger. Den er en del av den vestlige kulturkanon, en fortelling av det slaget som de aller, aller fleste kjenner til.

I dag har jeg derfor ikke tenkt å gå så veldig inn i detaljene i lignelsene. Jeg har mer tenkt å kretse rundt dem, og da er det tre poeng jeg har lyst til å trekke fram for dere.

Det første handler om at Jesus forteller oss om en Gud som bryr seg om oss på individnivå. Gud er opptatt av oss personlig, hver eneste en av oss.

De siste månedene har mennesker over hele verden blitt kjent med slagordet Black Lives Matter. På et tidspunkt dukket det opp et slags motsvar til dette slagordet: All Lives Matter. Altså, hvorfor fokusere på akkurat disse menneskene og deres problemer? Opplever ikke alle mennesker vanskeligheter? Eller, mer polemisk formulert: Er afroamerikanske liv mer verdt vår oppmerksomhet enn andres?

Som svar på dette, begynte det å sirkulere en lignelse på nettet. Sett at kona mi er lei seg for noe. Det kan være noe jeg har sagt eller gjort, sannsynligvis er det vel det, men det er i og for seg ikke så nøye: Kona mi er lei seg. Og så sier hun til meg: «Følelsene mine betyr noe!» Dersom jeg da svarer henne at «Kjære, følelsene til alle mennesker betyr noe.», da har jeg i og for seg rett i det jeg sier. Men det er likevel ufølsomt sagt. Og fullstendig uempatisk.

Det Jesus sier til oss i dag, det er at Gud er opptatt av slike partikulære perspektiver, om vi kan si det slik. Altså: Han er opptatt av hver eneste en av oss. Og han er ikke redd for å fokusere helt og fullt på den ene, selv om alle de andre naturligvis også betyr noe. Derfor er jeg overbevist om at Jesus ville ha gått i demonstrasjon for Black Lives Matter-bevegelsen. Og dersom noen hadde kommentert at All Lives Matter, da tror jeg han hadde fortalt lignelsen om den ene sauen og de nittini.

I dag, i denne gudstjenesten, har vi sett et eksempel på hvordan dette arter seg i kirka. At Guds rike gjelder hver og en av oss, en for en. I dag har Kasper blitt båret til dåpen. Han har blitt kalt ved navn, og hans liv er blitt knyttet sammen med fortellingen om Jesus. Slik er det, vitner kirka: Guds rike er for alle, og det er for hver og en av oss, en etter en. Kallet til å gjøre gode gjerninger, til å elske sin neste, er individuelt. Og hva som er det rette å gjøre, vil alltid være avhengig av den enkelte situasjon og det enkelte medmenneske du står overfor.

II

Det andre som jeg ville si noe om, handler om de feminine gudsbildene vi har sett og hørt i dag. Først hørte vi lest om slavekvinnen Hagar, som er den første vi hører om i Bibelen som gir Gud et navn [1 Mos 16]. «Du er Gud som ser!», kalte hun Gud. Så hørte vi Jesu fortelling om kvinnen som lette etter sølvmynten hun hadde mistet. Og Jesus sier: Slik er Gud. Slik er Guds rike.

Det må bety at også vi kan bruke kvinneperspektivet når vi skal si noe om Gud. Hvem er Gud? Jo, hun er en Gud som ser. Hun er en kvinne som leter huset rundt etter en sølvmynt hun har mistet, og som når hun finner den inviterer til en fest som koster like mye som verdien på mynten hun hadde lett etter. Gleden over å finne er nok i seg selv.

Jeg tenker at dette punktet egentlig følger i forlengelsen av det forrige. For dersom det er slik at det individuelle perspektivet betyr noe, da er alle slags menneskers erfaring viktig å få fram når vi skal si noe om Gud og hvordan hun er. Vi kan ikke begrense det til bare hvite heterofile middelklassemenns perspektiv, bare for å ta et ganske nærliggende eksempel. Derfor henger da også regnbueflagget i våpenhuset i denne kirka, som et tegn på at her er alle slags perspektiver velkomne og viktige, og at dette rommet kan romme all slags erfaring og alle slags historier. Vi er i Guds nærvær, hos hun som ser.

III

Det tredje jeg ville si noe om i dag, det var dette med den ene og de nittini. For det er noe med helheten her også, som er viktig å få fram. Jesus sier ikke bare noe om det individuelle perspektivet. Han er også opptatt av helheten. Ikke bare av den ene prosenten. Poenget er at den ene skal gjenforenes med de nittini, slik at Guds rike til slutt rommer ett hundre prosent av flokken. Alle skal med! Gud gir seg ikke før alle er funnet. Gud ser helheten.

Jeg tror at dette handler om det vi kaller menneskeheten. Her har jeg lyst til å holde fram for dere noen tanker fra en teolog som heter Gregor av Nyssa. Han levde for lenge siden, så langt tilbake som på 300-tallet. Han var biskop, og hedres som en av de såkalte kappadokiske fedre, altså blant de lærde som kalles kirkefedrene.

Gregor utviklet en teologi om menneskeheten som, selv om den er nesten 1700 år gammel, fortsatt har mye for seg også i den tida vi kaller for den postmoderne. Hva er egentlig et menneske? Jo, et menneske som individ er et eksempel, en mulig variasjon, av den overordnede kategorien som vi kaller menneskeheten. Og alle disse eksemplene er unike, og samtidig hører de sammen. Om vi vil spørre: «Hva er menneskeheten for noe?», da må vi si at menneskeheten, det er summen av alle disse menneskene, alle disse uttrykkene for mulige måter å være menneske på. Dersom vi ignorerer bare en av disse historiene, da har vi mista en del av bildet av menneskeheten. Da vet vi egentlig ikke hva mennesket er for noe.

Så kan vi spinne videre på denne tanken sammen med Gregor av Nyssa. For det er ikke bare ordet «menneskehet» eller ideen om at vi alle tilhører samme art, homo sapiens, som knytter oss sammen og som får konsekvenser for helheten. Men dette: Alle mennesker er knyttet sammen i kjærlighet. Ikke alle på en gang, naturligvis. Men på individnivå har vi alle noen som er glade i oss, og noen vi selv er glade i. Selv de mest fryktelige eller ensomme eller forlatte mennesker, har en gang vært båret som barn. Alle har opplevd at noen har vært glad i dem, at noen har båret dem, tatt seg av dem. Og så er de glade i andre igjen i sin tur, og fra dem går det bånd til andre. Og på denne måten er alle mennesker, på tvers av tid og rom, knyttet sammen i en eneste stor vev, der båndene mellom oss er kjærlighet.

Og denne kjærligheten gjør oss til dem vi er. For vi er alle blitt forma av disse menneskene som har vært glade i oss og som vi er glade i. Nettopp kjærligheten er den sterkeste formative kraften vi kjenner til. Når du blir sett, møtt, anerkjent og akseptert som den du er, da vokser du som menneske og tør å bli den du er ment å være. (Akkurat dette kan også postmoderne teologer og filosofer si mye om.)

Kirkefader Gregors poeng er egentlig veldig enkelt: Menneskeheten er én. Mangler en, blir vi ikke lenger dem vi er. Da rakner kjærlighetsveven. Derfor, sier han, kom Jesus for å frelse ikke bare menneskene, ett og ett, men menneskeheten. Hele menneskeheten, alle sammen. De nittini og den ene. Ett hundre prosent. Da han levde som menneske, ble han en del av den store veven vi kaller menneskeheten. Da han døde, erfarte han all menneskelig erfaring helt til bunns. Og da han sto opp igjen, reiste han oss alle opp sammen med seg.

Hva blir summen av alt dette? Jo, det er at Gud ser oss, og at Gud kaller på oss en og en. At ditt liv betyr noe, og at din erfaring er viktig for kirka, slik den også er viktig for menneskeheten. For nettopp når vi tar hver og en på alvor, en og en, tar vi også helheten på alvor.

Det er kjærlighetens ord i verden, til alle mennesker, de som er bortkomne og de som føler seg hjemme, de som famler og de som kjenner seg trygge, de som er nyfødte og de som runder hundre, kvinner og menn og de midt imellom, skeive og streite. Gud ser deg – med kjærlighet. Det er et ord du kan både leve og dø på.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s