Om det ordløse

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 9.7.2020

Jeg er ingen mystiker. Jeg vet at folk gjør seg mange slags erfaringer innenfor det religiøse eller paranormale, men jeg er ikke utstyrt med antenner for den slags. Jeg har aldri sett eller hørt engler eller åndsvesener av noe slag, og er egentlig godt fornøyd med at det er slik. Jeg ber tidebønn noenlunde regelmessig, men foretrekker helst ferdige og mer eller mindre utenatlærte formuleringer. Og når det gjelder slike mer eksotiske fenomener som tungetale, er det fullstendig fremmed og eksotisk også for meg. Når folk forteller om erfaringer av det klarsynte, pleier jeg å si at jeg er tåkesynt.

Det finnes en rik mystisk tradisjon innenfor kristendommen, slik det også gjør innen andre religiøse tradisjoner. Islam har sin sufisme, og i buddhisttemplene bruker munker hele levetider i stille meditasjon. Jeg har venner som har hatt gjennomgripende erfaringer innenfor det som kalles kontemplativ bønn, en form for visuell meditasjon hvor målet er å «skue Gud» eller i det minste å ane en flik av det hellige. I mer sekulariserte utgaver omgir vi oss med slikt som yoga og mindfulness, øvelser som har sin rot i religiøs mystisisme.

Selv mangler jeg sanseapparat for slikt. Det betyr ikke at jeg ikke tror slike erfaringer kan være reelle. Jeg lytter gjerne når andre forteller om sine mystiske eller transcendente opplevelser. Jeg har bare ikke så mye å legge til i slike samtaler selv. Like fullt ber jeg, og det hender jeg forsøker å visualisere bibelfortellinger, om ikke annet så for å øve opp forestillingsevnen.

Men den siste tida har jeg tenkt at jeg kanskje er en mystiker likevel. Jeg opplever nemlig stadig oftere en form for erfaringer som muligens må klassifiseres som nettopp mystiske. Noen av disse erfaringene går så igjennom marg og bein at jeg ikke ser bort fra at det egentlig handler om transcendens. Jeg sikter til erfaringer av og med musikk, i eller utenfor kirka.

Musikk og mystikk – her er det en form for samklang. Det har alltid fantes sanger jeg har visst jeg har kunnet sette på dersom jeg trenger å gråte. Når akkurat den eller de akkordene slår inn kan jeg, uavhengig av avspillingsvolum eller tid eller sted, vite at hårene vil reise seg og at tårekanalene kommer til å flomme over.

Det som har skjedd ettersom årene har gått, er at lista over slike låter har blitt lengre. Og ikke bare det, de nye tilskuddene til lista kommer stadig oftere. Og overraskende ofte handler det om musikk uten vokalist, uten tekst, uten ord. Jeg blir mer og mer grepet av jazz. Kanskje handler det om alderen, kanskje begynner jeg snart å interessere meg for slektsgranskning og lokalhistorie også, hvem vet. Men det er altså noe med det: Jeg spiller selv, kan en del grunnleggende musikkteori, og blir oftere og oftere slått, for ikke å si slått i bakken, av det ordløse språket, de herlige finurlighetene musikere kan presse ut av en akkord eller de gripende variantene de kan skape av ei melodilinje.

Jeg vet ikke om noen annen måte å si det på: Det å stille seg opp i kirkerommet og kjenne tonene fra orgelet riste i kroppen, er en mystisk erfaring. Det å lytte til John Coltranes «A Love Supreme» er en mystisk erfaring. Det å gråte til den samme rockelåten enda en gang, enda jeg vet nøyaktig hva som skjer i hver eneste takt på forhånd og kan nynne hele gitarsoloen i søvne, det er en mystisk erfaring.

Ordene strekker ikke alltid til. Oftere og oftere kjenner jeg meg opprådd, tom for noe å si. Men musikken vrenger sjela mi. Kanskje jeg er mystiker likevel.

PS: Denne teksten ble skrevet til tonene av Snarky Puppys «Thing of Gold».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s