Om ulver i fåreklær

Okay. Jeg tok feil. Denne ukas preken ble enda en god del lengre enn den jeg holdt forrige søndag. Kanskje er det dette som er sommerens lengste preken; den som lever får se.

I dag feiret vi Falkbergetmesse på Ratvolden. Prekenen der ble (som vanlig) noe i skjæringa mellom litterært foredrag og bibeltime. Her er hva jeg sa.

(Og før jeg begynner, må jeg legge til: Denne prekenen er inspirert av et prekenmanus av Christine H. Aarflot.)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

(Matteus 7:15-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg har to døtre. De er fjorten og ti år gamle. Deres viktigste kilde til informasjon heter internett.

Da jeg vokste opp, fantes ikke internett. Jeg måtte lese leksikon og fagbøker og spørre fagfolk, kanskje til og med eksperter, dersom jeg ville fordype meg i et emne. Jeg gikk gjerne ut fra at dersom noe sto mellom to permer eller ble trykt i ei avis, da var det kvalitetssikra.

Slik er det ikke lenger. Hvem som helst kan skrive hva som helst på internett, og påstå det er sant. Hvem som helst kan legge ut en video på YouTube med hva slags sensasjonelle påstander som helst, og si at det er en presis beskrivelse av virkeligheten. Og hvem som helst kan redigere en hvilken som helst artikkel på det digitale og interaktive leksikonet Wikipedia.

Derfor er kildekritikk blitt en viktig ferdighet for alle som vokser opp i dag. Jeg og jentene mine øver oss i det stadig vekk. De arbeider også med det på skolen.

Okay, så du har lest dette på nettet. Men hva tenker du om det du leste? Stemmer dette med hva du trodde du visste fra før, eller sier dette noe som virker helt sensasjonelt nytt? Vet du hvem som står bak disse påstandene? Er forfatteren bak dette troverdig? Hva finner du hvis du googler vedkommende? Hva med selve saken, finner du dette andre steder, hos andre uavhengige kilder? Og sist, men ikke minst, blir du engasjert av denne saken, kanskje til og med sint? Saker som vekker sterke følelser bør du være mer skeptisk til, nemlig, for det er store muligheter for at de er tendensiøse eller til og med konstruerte. Og hva med bildet du ser? Tror du på bildet som følger med saken?

Kildekritikk er rett og slett en avgjørende viktig ferdighet å øve opp. For det finnes mange udokumenterte påstander som framsettes som om de var velbegrunnede. Det finnes mange konspirasjonsteorier som framsettes som om de var mainstream politisk analyse.

Her i vår ble det stor oppstandelse da selveste NRK delte en nyhetssak om en forsker som mente å kunne bevise at coronaviruset som sprer seg i verden var skapt i et laboratorium. Dagen etter måtte NRK dementere det hele, da det viste seg at den nevnte forskeren var kontroversiell (for å si det litt forsiktig) og at påstandene han kom med ikke hadde noen støtte i de medisinske fagmiljøene. Den sensasjonelle lenken ble delt tusenvis av ganger i sosiale medier, mens den andre, med det kjedeligere og mer nøkterne dementiet, ikke ble delt på langt nær like mange ganger. Folk spredte heller den neste konspirasjonsteorien i stedet. Kanskje har dere hørt og lest det, dere også, påstander fra vaksinemotstandere om at den pågående pandemien er ledd i et medisinsk komplott for å ta over kontrollen over massene, der Bill Gates med flere står klare til å injisere mikrochipper inn i oss alle for å kunne overvåke oss og styre oss.

Det er kanskje lett å riste på hodet av slike påstander, når en bare får tatt et steg tilbake og tenkt seg litt om. Men for den som sitter alene ved skjermen er det ikke alltid like lett å være kritisk. Hva skal vi egentlig tro? Hvem snakker sant, og hvem vil lure oss? Eller vil de egentlig lure oss, de som sier dette og hint, eller tror de faktisk på det de sier? Har de egentlig kanskje bare blitt lurt selv?

II

Den som på en særlig måte har gitt den dårlige kildekritikken er ansikt i vår tid, er mannen som avisene ynder å omtale som verdens mektigste mann. Da Donald Trump lanserte uttrykket «Fake News», var det ikke som et ledd i det å være kritisk til sensasjonelle påstander. Nei, han brukte og bruker i stedet uttrykket for å så tvil om velbegrunnede, etterprøvbare og fagfellevurderte sannheter, det vi kan kalle «mainstream» nyheter, politisk analyse og vitenskap. I stedet framsetter han alternative fakta, noen av dem av typen «tenk på et tall som faller deg inn», og lanserer disse som mer troverdige alternativer med den aller største selvfølgelighet. Den som sier noe annet blir stemplet som «Fake News», og det altså av mannen som sa koronaviruset ville forsvinne som et trylleslag i USA etter noen uker, mannen som sier alt nå går rette veien, mannen som angriper demonstranter i stedet for å gjøre noe med det de strukturelle problemene de demonstrerer mot. For noen uker siden lanserte han ideen om at folk kunne drikke desinfiseringsmiddel for å unngå covid-19. Hvor kom denne tanken fra? Jo, fra det konspiranoide alternativmiljøet i USA, der denne typen ideer har sirkulert ei stund. Når politiske ledere pusher konspirasjonsteorier og vifter bort ekspertenes kunnskap, da har vi all mulig grunn til å være bekymra.

Men dette er samtidig mannen som spaserer bort til og stiller seg utenfor ei symboltung kirke, holder opp en bibel (eller noe han tror er en bibel, onde tunger vil ha det til at det nok var en Hymnal, altså ei salmebok) og framstiller seg selv som nasjonens hellige beskytter, garantisten for ro og orden og for ei lys og fremgangsrik framtid. Og evangelikale kristne i God’s Own Country stemmer fortsatt på mannen, selv om han visstnok er i ferd med å miste noe av grepet også hos dem. Skjønt, hva vet jeg? Kanskje alle disse meningsmålingene vi får lese fra Junaiten er Fake News, de også.

Når The Donald stiller seg opp utenfor St. John’s Church i Washington, samles trådene. Her har vi det, alt sammen: Kildekritikk, politikk og religion. Og nettopp det er det altså Jesus snakker om i det som er dagens evangelietekst:

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

III

Falske profeter, hva er nå det? I ei tid der vi i grunnen ikke snakker så mye om profeter overhodet, hvordan skal vi skjelne mellom sanne og falske eksemplarer av arten?

Her må vi rett og slett ta et lite kræsjkurs i det bibelske synet på profeter. Vi tenker kanskje at en profet er en som kunne se inn i framtida, som profeterte om ting som ennå ikke hadde skjedd. Men dette stemmer bare delvis. Profetene vi leser om i Bibelen var minst like opptatte av nåtida som av framtida. De mente seg å kunne avdekke skjulte sammenhenger og langsgående linjer i historien. De tolket samtida i lys av det de oppfattet som Guds vilje for verden. Og når de mente at de som satt med makta gikk imot Gud vilje, da sa de ifra, høyt og tydelig.

Flere av de profetskikkelsene vi møter i Det gamle testamente er derfor like mye politiske kommentatorer og rådgiverskikkelser som spåmenn og sannsigere. Noen av de tingene de sa og som ble skrevet ned, viste seg senere å peke inn i det som for dem var framtida, det er sant nok. Alle profetiene om Messias som skulle komme, hører hjemme der. Men om vi leser Jesaja eller Jeremia eller Amos eller Mika, er de minst like opptatte av rettferdighet og fred der og da, i sin egen tid. Det vi oppfatter som her og nå, var en fremmed tid for dem.

Slik var det også på Jesu tid. Tenk bare på Døperen Johannes, som blir skildret som en profetskikkelse, en overgangsskikkelse mellom den gamle og den nye tid. Folkets ledere sendte budbærere til ham for å spørre om det var han som var Messias. (Johannes svarte nei.) Det sto fram flere andre slike profetfigurer, og mange av dem ble oppfattet som Messias-skikkelser. Flere av dem samlet engasjerte folk rundt seg og gikk til angrep på romerne, okkupasjonsmakten. De forsøkte seg på geriljakrig og revolusjon. For dem handlet det om rettferdighet, der og da, i deres her og nå.

Og så har vi altså Jesus. Mange, inkludert disiplene hans, oppfattet ham som en profet. Han uttalte domsord mot Jerusalem og mot fariseere og skriftlærde, og stilte seg i profetenes tradisjon. Han talte makta midt imot. Men han gikk ikke til væpnet opprør. I stedet snakket han om et rike som ikke var av denne verden, et rike som var annerledes enn virkeligheten under romersk okkupasjon. Et rike der de siste skulle bli de første, et rike av rettferdighet og glede og fred.

Så gjensto spørsmålet: Talte Jesus sant? Var det sant, dette som han sa og gjorde? Var dette riket, gudsriket, virkelighet? Er det sånn Gud er? Disiplene hans må ha lurt, de må ha spurt. Kanskje snakka de seg imellom. Hvordan skulle de eventuelt kunne vite det?

IV

Det er jo ikke et helt enkelt spørsmål, dette, å vite hvilke profeter som er sanne og hvilke som er falske. Hvilke som viser oss Guds virkelighet, og hvilke som proklamerer Fake News.

Men om vi spør Jesus, og ser på det han sa og det han gjorde, da får vi noen kjennetegn vi kan teste ting på. Vi kan drive kildekritikk. Vi kan si, med Jesus: Gud er kjærlighet. Gud er godhet. Gud, Skaperen, vil livet. Og så kan vi spørre: Fremmer dette kjærlighet? Fremmer dette godhet? Fremmer dette livet?

Eller, videre: Gir dette mennesker verdigheten tilbake? Gjør dette at vi kan se på hverandre med respekt? Gjør dette budskapet oss til oppreiste mennesker?

Jesus sa: På fruktene skal dere kjenne dem. Og så tok han et bilde fra jordbruket: Visne, døde greiner og planter, de gir ikke frukt. Vi plukker dem av, samler dem opp, brenner dem – så de kan gå tilbake til kretsløpet, og heller gi liv på andre måter. Det er ikke alt som gir liv slik det er. Noe må dekonstrueres, og heller få en ny start.

Så er det vel det vi til syvende og sist må spørre om: Fremmer dette livet? Kjenner vi igjen kjærligheten her?  Er dette godhet og fellesskap, eller er det egoisme og selvhevdelse?

Slike spørsmål har ikke blitt mindre aktuelle på de to tusen årene som har gått siden Jesus oppfordret til kildekritikk i møte med profeter av alle slag. Vi må fortsette å spørre slik, til politikere, til predikanter (enten de er på TV, i et kirkerom eller i et gårdsrom), til influensere og journalister, programledere og mer eller mindre selvtitulerte eksperter.

V

Så kan vi naturligvis stille spørsmålet til Johan Falkberget også. Siden dette er en Falkbergetmesse, og siden vi feirer den på Ratvolden, tenker jeg det er naturlig at han får komme til orde.

Noen av dere vil kjenne til at jeg, for ei tid tilbake, begynte på et studiearbeid rundt Nattens brød-syklusen. Arbeidet er dessverre ennå ikke ferdigstilt, så dette er Work In Progress, men jeg kom i hvert fall så langt at jeg fikk notert ned og katalogisert nesten 700 bibelhenvisninger i de fire bindene som utgjør Nattens brød-syklusen. Disse systematiserte henvisningene har jeg i et søkbart arkiv. Før denne søndagen her, gjorde jeg et søk på det som har med falske profeter å gjøre, og på tekstreferansen Matteus 7:15-20.

Resultatet var litt skuffende. Jeg har ikke funnet noe sted hvor Falkberget refererer til akkurat denne teksten. (Nå betyr ikke det at slike referanser ikke finnes. For mitt register er basert på én gjennomlesning av Nattens brød, og mye kan ha gått meg hus forbi.) Det nærmeste jeg kommer, er to referanser til motivet ulven og lammet, som finnes i Matteus 7 (der vi leser om ulver i fåreklær, altså falske profeter som sniker seg inn blant flokken), sammen med bildet fra Jesaja 65 om paradiset hvor ulven skal beite sammen med lammet. Disse to referansene finnes i bind I og IV av Nattens brød.

I bind I, An-Magritt, i kapittelet «Guds leilendinger» (side 263), leser vi følgende:

Hr. Jens avbrøt: Vé dig, du uretfærdige majestæt! Du overfalder lammet og forskåner ulven!

Dette er fra en scene hvor presten Hr. Jens har lest lignelsen om kongesønnens bryllup, hvorpå han går ut i mørket for å finne de elendige ved veiskillene, veifarende som kan være i ferd med å sulte i hjel. Han finner ingen. I stedet hører han en stemme i vinden, en stemme som presenterer seg selv som søvnen. Denne søvnen er det altså som overfaller lammet og forskåner ulven. Hvilket er utlagt: De fattige sovner utendørs om vinteren og fryser i hjel, mens de rike som har bygd sin rikdom på urettferdighet og utbytting, de går fri i sine varme stuer. De fattige og undertrykte er lammene, de rike og privilegerte er ulvene.

Den andre referansen finner vi i bind IV, Kjærlighets veier. I kapittelet med det talende navnet «Ulven og lammet», sier Hr. Jens (side 314):

Ja! Han var ulven og jeg lammet!

Her er det altså ikke fred mellom ulver og lam. Ulven spiser lammet. Dette er alt annet enn en paradistilstand. Ulven i dette sitatet er rådmand Jens Bing, som Hr. Jens sier har forvoldt ham mye ondt, som har latt «ved falske foregivender mine agres korn bortselge så jeg og min husstand hensad i mange år i den største armod og hunger», for å si det med Hr. Jens’ ord.

Med andre ord: I den grad vi kan gjenfinne bildet av glupske ulver som overfaller lammeflokken, disse som Jesus kaller falske profeter, hos Falkberget, da er det snakk om rikfolk som utnytter de fattige, som bygger sin rikdom på undertrykkelse.

Vi snakker altså om strukturell urettferdighet her. En sann profet, som Hr. Jens langt på vei tegnes som her i dette kontrastmotivet, vil stå sammen med de fattige og svake og utsatte. Han proklamerer ikke herlighet, men ærlighet. Han preker ikke fremgang, men frigjøring. Noen har hørt meg si det før, men jeg gjentar det like fullt: Falkberget er ærlighetsteolog, og han fremmer frigjøringsteologi. I den grad han selv kan omtales som en profet, tenker jeg alt tyder på han taler sant.

VI

Så tenker jeg vil skal ta et steg tilbake, og se litt på det store bildet hos Falkberget. Her er det mange assosiasjonsrekker vi kunne fulgt. Jeg har et par av dem, og den eneste grunnen til at jeg velger å løfte fram akkurat disse, er at det er de assosiasjonene som kommer til akkurat meg akkurat nå – det er også predikantens privilegium.

Den første vi skal stanse hos, er Benjamin Sigismund i Den fjerde nattevakt. Det Jesusordet vi har lest i dag, er hentet fra Bergprekenen. Da Sigismund skrev sin tiltrelsespreken, drømte han om en ny Bjergprediken for Bergstadens folk. Slik ble det ikke. Han vant nok respekt på mange områder, men likevel: Det er først mot slutten av romanen at den store predikanten som når inn til hjertene trer fram. Men da er han selv utslått og elendig, en som lider med sin menighet, ikke bare står overfor dem som deres foresatte. Det er først når han er en knekket mann, at menigheten kan erfare Guds nåde gjennom ham.

Det andre stedet vi skal stanse, er i arresten i Grópa, i Plogjernet, andre bindet av Nattens brød. Der finner vi fortellingen om rettsprosessen mot An-Magritt. Denne fortellingen mener jeg er skrevet som en form for meditasjon over Jesu lidelseshistorie. Vi finner kapittelnavn som «I Kaifas gård», vi leser om lam som dør utenfor arresten, ved kirkegården, og om natten hører vi ekkoet av Getsemanekampen inne i arresten; hør bare:  

I natt plaget angsten.
An-Magritt la de to grå hårflettene til fjøstausen langs kinnene og brettet kappen til Cimber rundt den frysende kroppen.
Avsindig stirret fjøstausen An-Magritt opp i ansiktet. I angsten talte hun nesten rent. It somne! Vak med meg!
An-Magritt svarte opprådd: Nei je skal vørr vaken! Hun hadde ingen søsterkjærtegn. Ingen andre heller. Trøtt snudde hun hodet i handloven og dormet.
For annen gang sa fjøstausen: Keførr søv du? Kan du it vake med meg!
Nei je søv it – stammet An-Magritt. Hørre du it at je er vaken?
Trøstet la fjøstausen hodet i halmen.
Om litt ba hun for tredje gang: Vakne, An-Magritt!
Hun skalv så kappen falt ned på jordgolvet. An-Magritt grep den i søvne.
Kappen hans Cimber. Herren Zebaot!
Herren Zebaot! stønnet fjøstausen.
På slaget XII stiger midnattstimen lydløst gjennom stengt dør. Inn i kirke og fengsel. Inn i dødsrom. Inn i brurkammers.
An-Magritt sang en salme og leste Kiempens trøstespråk utenat for fjøstausen. Hun fortalte det hun visste om himlen og Guds engler og Jesus Kristus i Getsemane og på korset. Vårr it redd. I Paradis får du æte av Kundskabens Træ. Kvar dag kjem du til å gå i ny kjole.
Fjøstausen fant endelig ro. Vel en times tid sov de begge to. An-Magritt hengte ene foten utenfor sengestokken og drømte at hun satt på dørhyllen i Kiempeplassen. Havreåkeren båret i vinden. De røde rosene anget inn svalen fra Guds tre – det Johannes hadde plantet.
Hun fór opp ved at fjøstausen spurte strålende i øynene: Hørte du at presten sa at jeg snart skal stå brur?
Ja. I himlen.
Vil du følge meg dit?
An-Magritt vrengte hendene og svarte: Vi skal slå følge alle til himlen. Pontus og Pistolen blir med dit.
Og kopplammet a Bjøllelin?
Ja – visst ja – – – – –
Fjøstausen smilte. I fjøsstakken og lappkoften kan jeg it stå brur, An-Magritt.
Du lyt mest få kjolen min.
Får jeg låne sølja å?
Ja.
Vil du låne meg den fine kofta di? Og de nette skoene dine?
Ja. Alt.
An-Magritt var for trøtt til å fatte det fjøstausen la i tøvet.
Fjøstausen ble ivrigere og sa: Vi lyt forte oss å bytte kofte og kjole. Hr. Jens mente brudgommen alt sto og venta meg. Hørrte du det?
Vanviddet til fjøstausen overmannet An-Magritt.
Hun begynte i ørske å vrenge koften.
De lånebyttet så klær og sko. hele tiden bød det de nå gjorde An-Magritt imot. Hun greide bare ikke å si nei. I natt var fjøstausen den sterkeste. Den uhyggelige leken gikk videre.
Vil du så feste sølja i serken min?
Ja.
Håret mitt lyt du flette fint. Brurgommen vente.
Ja.
An-Magritt adlød blindt. Hun løste de røde og blå band ut av sitt eget hår og fingret dem inn i hennes grå og tjafsete.
Er jeg kronbrur nå? Hun lyttet. De gustne og innsunkne kinnene fargedes røde. Brurgommen står utpå trappen! Hørre du?
An-Magritt sto i de kalde klærne til fjøstausen og hakket tenner. Og for å slippe å se fjøstausen ligge der pyntet og utstrakt i halmen snudde hun ryggen til og satte seg under røkåpningen i taket. Hun klemte hendene hardt inn til ørene.
En ensom stjerne der oppe holdt lenge tappert stand i morgenlyset. Og så sloknet den. Iblant dør lys i andre og større lys.

(«En betlerske», side 190-193)

Her plantes korset i arresten i Gauldalen. Her er vi helt inne i spenningen mellom den urettferdige makten og de undertrykte kvinnene. Og de er kvinnene som gir oss Kristus.

VII

Her er det i hvert fall ingen tvil om at ærlighetsteologen og frigjøringsteologen Falkberget står sammen med de undertrykte. Og så sier han: Her, nettopp her, er Kristus.

Hos Falkberget er det ikke så mye snakk om falske profeter. I stedet pekes det direkte på maktmisbruk og strukturell urettferdighet.

Men Falkberget peker altså også på en annen vei, en vei som fører videre til et fornyet engasjement for en mer rettferdig verden. For han peker på ham som ble korsfestet for sin visjon, men som vant over døden og dødskreftene. Han som stiller seg sammen med de som undertrykkes, han som sier at de siste skal bli de første, og at Gud selv er garantist for et rike av rettferdighet, glede og fred.

Og dette er altså slett ikke Fake News. Det er tvert imot Good News. Det er gode nyheter. Det er, kort og godt, evangeliet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s