Om å bli formet av gode vaner

Sommerens lengste høymessepreken (tror jeg) ble holdt i dag, i Røros kirke, på fjerde søndag i treenighetstiden. Der sa jeg følgende:

I

Vi har akkurat hørt lest tre bibeltekster sammen. Disse tekstene er ikke tilfeldig valgt, og de er heller ikke lest i tilfeldig rekkefølge. Hver eneste høymesse som feires i Den norske kirke har tre slike lesninger. Og mønsteret er alltid det samme. Den første teksten som leses, er fra Det gamle testamente. Den andre teksten som leses, er fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Og den tredje teksten som leses, er fra et av de fire evangeliene, altså en fortelling fra Jesu liv, om noe Jesus sier eller gjør. For i kirka sier vi at Jesus viser oss hvem Gud er. Derfor står hans ord og handlinger i en særstilling. Etter dette preker så presten eller en annen predikant over disse tre tekstene, med utgangspunkt i evangelieteksten.

De tre tekstene henger sammen tematisk. Men vi snakker om tekster som har blitt til på ulike steder, skrevet av ulike forfattere i ulike tidsperioder. Det kan derfor være spenning mellom dem. Samtidig er de valgt ut til å leses sammen, fordi de handler om det samme temaet. I dag, for eksempel, har vi lest om å velge det gode og holde fast på det gode selv om det koster noe av deg. Det skal vi komme tilbake til. Dere skal i hvert fall vite at det er ikke slik at jeg (eller noen andre her lokalt) har valgt disse tekstene til lesning i dag. Vi leser fast oppsatte tekster, som er samlet i det som heter tekstrekker, og som finner her, i denne boka, Tekstbok for Den norske kirke. I dag er det Fjerde søndag i treenighetstiden. Da skal vi lese akkurat 1. Mosebok 25, 1. Korinterbrev 9 og Markus 10. Disse tekstene er felles i hele Den norske kirke, og henger også sammen med de tekstene som leses i andre kirker over hele verden i dag. Slik er det også å være kirke: Vi gjøre det samme, alle steder, samtidig, på tvers av tid og rom.

Så er det altså sånn at noen få søndager i året, bestemmer Kirkerådet, Den norske kirkes «regjering» om du vil, at det skal prekes over en annen tekst enn evangelieteksten. I dag, på denne søndagen, har beskjeden gått ut om at vi skal ta sats i den andre leseteksten, altså den fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Jeg leser derfor den teksten en gang til. Hør hva Paulus skriver til menigheten i Korint:

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

(1 Kor 9:24-27)

II

Jeg skal lese litt mer for dere. Det jeg skal lese nå, er fra denne boka. Kunsten å forme livet heter den, skrevet av Stian Kilde Aarebrot. Han var her på Røros på fellesmøtene høsten 2018, og da snakket han om det han har skrevet om her. Jeg leser fra det femte kapittelet, som begynner på side 45:

***

Det er tre minutter etter at flyet lettet fra La Guardia airport, New York City, 15. januar 2009. Pilot Chesley Sullenberger sitter ved spakene i en Airbus A320, med 150 passasjerer om bord. Bird strike, kalles det. Flyet treffer en flokk gjess. Begge jetmotorene ødelegges, og jetflyet blir til verdens største seilfly, omgitt av skyskrapere og tett trafikkerte veier. Flyet vil treffe bakken i løpet av noen korte minutter. Så hvor vil du lande flyet, herr Sullenberger? Valget han tar og de påfølgende manøvrene er perfekte. Med korrekt vinkel i 240 km/t treffer flyet vannflaten på Hudson River, elva som skjærer høyhusbebyggelsen på Manhattan og New Jersey i to. Avisene verden over rapporterer om «MIRAKELET PÅ HUDSON RIVER». Et par år senere kunne vi lese i en norsk avis at «NÅ SKAL MIRAKELFLYET PÅ MUSEUM.» Men var det egentlig et mirakel verden hadde vært vitne til? Hadde kaptein Sullenberger bare hatt griseflaks? Nei, nødlandingen var alt annet enn et mirakel, skriver N.T. Wright i After You Believe: Why Christian Character Matters. Å kalle hendelsen et mirakel er å diskreditere kaptein Sullenberger for bragden han utførte. Det var ikke flaks, men tvert imot kronen på et livsverk som pilot. På tre minutter måtte hundrevis av små oppgaver utføres i riktig rekkefølge – å finne fram brukermanualen fra hanskerommet var i alle fall uaktuelt. Det eneste håpet for overlevelse lå i Sullenbergers indre autopilot. Sullenberger hadde naturlig nok aldri stått overfor en lignende situasjon – det å jetmotorhavarere er heldigvis ikke daglig kost for piloter. Allikevel var det ren og skjær rutine som reddet passasjerene. I nær førti år hadde Sullenberger fløyet det ene flyet etter det andre og sittet i flysimulatorer, blant annet for å øve på å manøvrere kjempefly uten motorkraft. Men han hadde faktisk aldri øvd på den siste lille detaljen: å lande på vann. Ni år etter heltedåden, uttalte Sullenberger til The Telegraph at han og de andre pilotene bare hadde lest noen manualer og diskutert temaet i en undervisningssetting. Uansett: Da motorene ble slått ut, slo Sullenbergers instinkter inn.

At Sullenbergers lange rekke av små supermanøvre ikke hadde latt seg gjennomføre hvis han ikke kunne sitt fag til fingerspissene, er det ingen som bestrider. Øvelse gjør mester, det vet vi. Så hvorfor tenker vi ikke slik om våre etiske valg og de moralske manøvrene vi må ta i hverdagen? Det er gjennom de små hverdagsvalgene og -handlingene vi bygger karakter. Og med de gode vanene synliggjøres Guds rike, virkeligheten som er her og som kommer, der de salige er de som stifter fred, de som tørster etter rettferdighet, de fattige, de barmhjertige, de rene av hjertet, de takknemlige, de som søker forsoning. Vi må trene på det, ja til og med kanskje tørrtrene, som Sullenberger. Jo mer du trener på å gjøre det rette, desto større er sjansen for at din indre autopilot vil hjelpe deg den dagen du virkelig trenger det.

***

Så langt Stian Kilde Aarebrot. Han skriver her om noe han kaller for plastisk teologi. Det er et uttrykk han har «coina» med utgangspunkt i nevrologien, som forteller oss at hjernen vår er formbar, at den er plastisk. Det betyr at dersom du former gode vaner, vil de gode vanene etter hvert forme deg. Når du så møter nye situasjoner som krever noe av deg, vil vanene hjelpe deg til å handle i tråd med det du vet er riktig. Det er ei god bok. Les den gjerne.

III

Nå kan vi gå tilbake til Paulus. For Paulus skriver også om vaner, i form av selvdisiplin. I 1. Kor 9 knytter han an til eksempler fra idrettsbanen. «Den som deltar i kampelekene», skriver han, «må nekte seg alt!» Han har nok hatt olympiske atleter i tankene. I Isthmia, like ved Korint, byen Paulus skriver til, fantes det et stort stadion, der folket kunne se toppatleter konkurrere fra tid til annen i de såkalte Istmiske leker. De ble holdt annen hvert år, året før og etter de olympiske lekene. Den gangen, som nå, måtte man trene systematisk og langsiktig for å bli Mesternes Mester. Arbeidsoppgaver måtte automatiseres, slik at man kunne ha fokus på de riktige tingene under konkurranser. I kampens hete skulle man tenke taktikk, ikke teknikk.

Og den gangen, som i dag, måtte atletene gi avkall på ting for å nå noe de hadde enda mer lyst på. Jeg husker det ble fortalt at Ole Einar Bjørndalen til og med avsto fra å kysse eller klemme kjæresten sin de siste ukene før store mesterskap, for å hindre at han ble syk. Skulle han bli smitta av noe, ville all treninga og alle forberedelsene være forgjeves. Han hadde fokus på målet, på seiersprisen. Det handlet om rutiner, om trening og om vaner.

De siste månedene har vi alle arbeidet med vanene våre. Ikke ta deg i ansiktet! Vask hendene ofte! Host i albuekroken! Hold avstand! Det som er helt sikkert, er at disse vanene vil komme oss alle til gode også når korona er borte. Vi vil bli mindre syke enn vi har vært før.

IV

Det vi snakker om her, henger sammen med den etiske filosofien som kalles dydsetikk. Dydsetikken har en lang historie, helt tilbake til filosofen Aristoteles (som naturligvis også Paulus kjente til). Det har variert litt hvor mye gjennomslag den har hatt i etisk filosofi opp igjennom, for den har fått konkurranse av andre etiske modeller. Vi kan nevne konsekvensetikk (der man vurderer etiske dilemma i lys av mulige konsekvenser), pliktetikk (hvor ideen er at man skal gjøre noe fordi en autoritet har sagt at det er sant og rett), og sinnelagsetikk (hvor din indre motivasjon er viktig). Sinnelagsetikken og dydsetikken er nært beslektet. Dydsetikken handler som ordet sier om dydene. Da snakker vi ikke nødvendigvis om å være dydig i seksuell forstand, for dyder, eller «virtues» på engelsk, handler om så mye mer. Dyder er det som får noe til å duge. Menneskets moralske dyder er de holdninger og ferdigheter som setter oss i stand til å leve våre liv på best mulig måte.

Innenfor katolsk kristen tradisjon har det etter hvert utviklet seg en tanke om syv kardinaldyder, som står som kontrast til de syv dødssynder. Vi har kyskhet (i motsetning til begjær), måtehold (mot fråtseri), barmhjertighet (mot griskhet), innsatsvilje (mot latskap), tålmodighet (mot vrede), velvilje eller godhet (mot misunnelse), og ydmykhet (mot hovmod).

Mitt forhold til disse dydene og lastene er i stor grad forma av filmen Se7en fra 90-tallet, med Morgan Freeman og Brad Pitt, som er en av mine favorittfilmer. Den er bygd rundt de sju dødssyndene, og en seriemorder som dreper med disse som huskeliste. Så de husker jeg! Men jeg sliter mer med å huske dydene.

Så blir det ikke lettere av at det finnes flere lister over dyder. Thomas Aquinas’ versjon, for eksempel, består av tro, håp, kjærlighet, forsiktighet, rettferdighet, mot og selvbeherskelse.

Det er altså ikke helt enkelt å huske alle disse fine ordene. Men hovedpoenget er viktig likevel: Vi trenger idealer for det gode liv. Kanskje kommer vi langt om vi starter med tro, håp og kjærlighet. Poenget er å dyrke disse dydene, ikke bare når det kniper, men i hverdagen. For i hverdagen former man vaner. Og vanene former oss. Når krisen inntreffer, da har vi ikke nødvendigvis overskudd til å lete etter de gode løsningene. Men hjernen kan ta snarveier for oss, via vanene vi har innarbeidet, og som former hverdagen, former livet.

V

Form gode vaner, så vil de gode vanene forme deg.

Tegn deg med korsets tegn når du står opp. Be bordbønn. Syng en kveldssang. Gå til messe. Ta imot nattverden. Tenn et lys når du blir minnet om det.

Gi noe til den som ber deg om det. Om ikke annet, gi et smil. Øv deg i å si ja. Øv deg på å si takk. Si unnskyld, og ikke vær redd for å vise anger eller innrømme feil, også i de små ting. Gi til andre før du forsyner deg selv. Lytt til den andres hjerte, ikke bare til det de sier med munnen. Still deg sammen med den som gråter. Ikke hovér når andre står igjen som tapere.

Jeg for min del bruker Kristuskransen. Det er en bønnekrans. Før ba jeg mens jeg holdt i perlene. Jeg resiterte de samme bønnene utenat, om og om igjen. Nå har det blitt slik at jeg begynner jeg å be når jeg griper til kransen. Først formet jeg vanen. Så former vanen meg.

Vi kan bære på et håp om at både troen og kjærligheten skal være med oss selv igjennom vanskelige tider, etiske dilemma og tunge dager. For de dagene vil komme, det vet vi.

VI

Til slutt skal vi gå til evangelieteksten, til fortellingen om Jesus og den rike mannen.

Den rike mannen var et moralsk godt menneske. Når han sier at han har holdt alle budene fra han var ung, er nok det en etterrettelig beskrivelse. Jesus anerkjente ham for det. Han «fikk ham kjær», som det står. Jesus møtte også ham med medfølelse og et varmt blikk.

Men klarte den rike mannen å gi slipp på alt, for Guds rikes skyld? Nei. Det ble et altfor absolutt krav. Det kravet, den fordringen, hadde ikke budene formet ham til å si ja til.

Og jeg får si det som det er: Det hadde ikke jeg klart heller. Mot denne typen krav, kommer jeg til kort. Jeg kan gi bort mye, men ikke alt. Jeg kan be, men vil helst slippe å tigge. Jeg kan følge Jesus, men jeg vil helst gjøre det på rutine, og jeg vet ikke om jeg tør gå inn i det helt aldeles fullstendig ukjente. Og Jesu vei gikk som kjent til kors og død.

Men i disse bibeltekstene aner vi også et glimt av noe større enn dydene og budene og etikken. Her aner vi også Den gode, Gud selv. Seierskransen som aldri visner. Guds rike. For alt er mulig for Gud, sier Jesus. En kamel kan komme igjennom et nåløye. En rik kan bli fattig i ånden. Det som er ødelagt kan bli helet. Et menneske kan bli reddet, frelst, igjennom døden.

For slik er evangeliet. Dette er de gode nyhetene. At hver gang vi feiler, er Jesus der og sier: Opp igjen. Vi prøver enda en gang. Verden går aldri tom for muligheter til å gjøre godt. Noen trenger deg. I morgen, eller i dag. Og jeg er med deg alle dager, inntil verdens ende.

I dag har lest om Esau, som var et dårlig forbilde. Vi har lest om Paulus, som gir oss et godt forbilde. Og vi har lest om den rike mannen, som er et godt forbilde – så langt det rekker. Men bare Jesus er Guds bilde, tvers igjennom. Heldigvis er han det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s