Om det store gjestebudet

I dag, på tredje søndag i treenighetstiden (21. juni 2020), holdt jeg denne prekenen under høymessen i Røros kirke. Prekenen var en forkortet og bearbeidet versjon av prekenen jeg holdt om Det store gjestebudet og Nattens brød under Falkbergetmessen på Ratvolden 3. juli 2011. Den som vil, kan naturligvis lese begge preknene.

En av gjestene sa til Jesus: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Men Jesus sa til ham:

«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»

(Luk 14:15-24)

I

En mann inviterer til fest. De innbudte sier nei. Plassene deres overtas av fattige og uføre og blinde og lamme, deretter av alle som tilfeldigvis passerer på gata utenfor. Alle som hører invitasjonen og tar imot den får sitte til bords i Guds rike. Slik kan vi oppsummere den lignelsen vi har fått høre fra Jesu munn i dag.

I Lukas 14, der lignelsen står, kan vi like før lese at Jesus sitter til bords i huset til en fariseer som er medlem av rådet. Så sier en av de tilstedeværende: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike. – og det er da Jesus forteller den lignelsen som er dagens evangelietekst.

Lignelsen vi har foran oss i dag, finnes bevart i to utgaver i evangelietradisjonen i Det nye testamente. Parallellen til Lukas 14 finnes i Matteus 22. Hos Matteus er lignelsen utbygd med noen sidepoeng. Der er det en konge som inviterer til fest, og anledningen er at hans sønn – Kongesønnen – skal gifte seg. Det er en del andre forskjeller mellom versjonene også, uten at vi skal fokusere så mye på det her og nå. Men vi kan notere oss at lignelsen gjerne omtales som «Kongesønnens bryllup», med henvisning til Matteus-versjonen.

I Lukas-versjonen, som vi har hørt lest i dag, er Jesu poeng enkelt: I Guds rike er det plass til alle, uavhengig av ytre eller indre verdighetstegn. I forlengelsen av dette, er det meningen at vi skal forstå at også våre liv skal speile denne åpenheten og fordomsfriheten. Den ytre sett vellykkede eller fromme har ingen fortrinn framfor den syke eller den lamme eller den tilfeldig forbipasserende. I Guds rike er det bare en ting som betyr noe, og det er holdningen hos den som inviterer. Og Guds ønske er at Guds hus kan bli fullt.

II

Her framme i kirka henger portrettet av Johan Falkberget. Det hender rett som det er at han får komme til orde under søndagens gudstjeneste. I dag, tredje søndag i treenighetstiden, er en slik søndag.

Det har seg nemlig slik at lignelsen om Kongesønnens bryllup er tekst som Johan Falkberget har sitert eller vist til en god del ganger i forfatterskapet sitt. Det gjelder særlig i den romansyklusen som heter Nattens brød, altså fortellingen om An-Magritt og resten av folket rundt Kornelia smeltehytte i Gropa i Gauldalen. Og når vi ser hvordan Johan Falkberget brukte denne fortellingen, ser vi også noe om hva han mente var tekstens poeng, og hva Jesu evangelium egentlig var.

Jeg har derfor nå tenkt å lese noen sitater fra Nattens brød, og si litt om konteksten disse sitatene er hentet fra. Så blir det Johan Falkberget som blir dagens egentlige predikant.

Først skal vi lese litt om Herr Jens, soknepresten. I kapittelet «Guds leilendinger» skildres det hvordan han sitter i meditasjon over sitt soknekall og sine soknebarn. Nettopp dette budet vekker ham så til fornyet innsats: Gå ut på veiene og innbyd til Kongesønnens bryllup. Nød dem til at komme. (I:262) Disse ordene står der hos Falkberget som oppsummeringen av det som er kirkas oppdrag: Evangeliet som kirka forkynner er ikke noe annet enn en invitasjon til den himmelske bryllupsfest. Alle er invitert, og kirkas oppgave er først og fremst å minne de enkelte mennesker om deres høye status: De er invitert inn i Guds rike.

Det andre stedet vi skal trekke fram, finner sted i arresten. Filip løpedegn møter An-Magritts i et drømmesyn en natt hun sitter fengslet, uskyldig anklaget. I dette synet dukker motiver fra den samme lignelsen opp igjen:

Låer og slåer larmet. Fengselsporten åpnedes.
Her satt og lå kvinner og menn og barn i lenker og halsjern og fotbolter. I pannen har de Kristi korstegn.
Filip hvisket til An-Magritt: Alle du ser her har fått innbydelse til å sitte øverst ved bordet i Kongesønnens bryllup.
Hun spurte da: Blir Kiempen med i bryllupet?
O enfoldige! Kiempen er der alt!
No lyg du Filip. Kerr du gørrlyg!
Han så mildt på henne og sa: Gud er mitt vidne!
De hardest fengslede – som lå korsfestet til golvet – sang:

    — nu luk, o Sjæl, dit Øye i,
    din Trængsels Tid er snart forbi. (II:118)

Her finner vi en viktig tanke som går igjen i svært mye av det Falkberget skriver: Det er blant dem som etter vanlig målestokk må regnes blant de fattige og elendige at Guds gjerninger i Jesus Kristus blir tydeligst. Kiempen var nevnt, den rømte straffangen, den folkesky outsideren: Det er han som lærer An-Magritt katekismen og Davidssalmene og som først forsøker å vise henne de mulighetene som bor i godheten og tilgivelsen og overbærenheten. Vi kunne også nevne Pistolen, eller Pedro som han etter hvert blir kjent som, han som først sitter i den mørke kroken med brødet i handa, bortgjemt og redd, men som etter hvert viser seg å være et geni i språk og teologi og som med årene blir lærer for både menighet og prest. Pedros sang og leste ord har det med å åpne hjertene til både den ene og den andre, slik at de oppdager sin status blant de inviterte, som den gangen da Pedro leser lignelsen om den fortapte sønn for Hestejelkeren mens denne ligger på sitt dødsleie:

Den gamle voldsmann – den forlorne sønn – vendte ene kinnet mot strådynen. Innskrumpet i klærne. I sitt lange liv hadde han aldri gått i et nytt plagg. I latinprentene han stjal til Pistolen sto det tydelig – han mente å minnes det – at en lappet kofte ville bli lovgyldig bryllupskledning i Kongesønnens bryllup. Han hørte til de innbudne. Høgre arm lå langs knapperaden i koften.

På veggen utenfor skinte sol. Det var enda en dag. En stråle kom gjennom et utboret kvisthol inn på mesters arm og sprikende fingrer.

Døden maner fram ulike andre bilder enn livet. De får glans fra en annen verden. (III:149)

Motivet fra den samme lignelsen dukker også opp et annet sted, en kveld da Johannes sammenligner seg selv med Kiempen, han som pleide å gå rundt å velsigne alt det skapte, selv de store steiner:

Hjulmakeren saumfor seg selv og kom til et ynkelig resultat. Han var ikke kaldet til stor dåd. Kurfyrster og kronede hoder red i purpur forbi der han sto. Vismenn i lange kleder banket aldri på døren hans. Han attrået ikke å gå i deres følge. Gud sendte ham i et annet og viktigere ærend: Å velsigne en sten! for at verden kunne bli litt bedre og lysere å leve i for malmkjørere og førselsbønder og leilendinger og bøxelsittere. I de evige boliger ville han bli blant de aller siste innbudne til Kongesønnens bryllup. Han kom vel først når dørene holdt på å bli lukket. (III:235-236)

Men inn skulle han, altså! De siste skal som kjent bli de første. Kanskje skulle han der endelig få hvile i den virkeligheten som skildres i den teksten som bare er kjent som Kiempens kveldssalme:

Nu kommer Jesus Kristus stille til din Dør
og bier der til Natten Endereise gjør;
nu luk, O Sjæl, dit Øie i,
thi Dagens Møie er forbi!
O, sæle Sjelebod for hvert et Mødig Sind
at høre den Opstandnes Skrit fra Veien ind,
du er Guds Gjæst i Nødens Hus en stakket Stund
– selv det skal engang stå på Zions Klippe-Grund;
nu luk, O Sjæl, dit Øie i,
din Trængsels Tid er snart forbi. (II:116)

III

Eksemplene kunne vært mange flere. Men poenget tør være tydelig: Nettopp blant disse hverdagssliterne, det fattigslige og ytre sett på så mange måter nokså elendige persongalleriet i Nattens brød, nettopp blant disse virker Jesus Kristus med sin trøst og sine stadige påminnelser om den evige gleden som de alle skal få ta del i. Han dukker opp på de mest uventede steder og i de mest uventede skikkelser: I Hedströms ord og formaninger, i fjøstausens fortvilelse og An-Magritts omsorg den siste natten i arresten, i Pedros sang, i Kiempens eksempel.

Falkberget stiller seg med disse personskildringene i en teologisk tradisjon som bare så vidt var i sin spede begynnelse på den tiden da han skrev de tekstene vi nå har lest. Jeg snakker om det som i dag er kjent som frigjøringsteologi, en bibellesning og et tekst- og virkelighetstolkningssystem som vokste fram blant venstreradikale teologer i Sør-Amerika, et system som konsekvent setter den fattige og undertrykte og dennes erfaringer i sentrum for forkynnelsen av evangeliet. Jesus var fattig, og han døde som en utstøtt forbryter, som et offer for en diktatorisk militærmakt og et undertrykkende religiøst system. Men han ble reist opp igjen, og i dette ligger selve håpet: At Guds hjerte er tapt nettopp til de fattige og undertrykte, at Gud alltid er på deres side, og at de, mer enn noen andre, er invitert til gjestebudet i Guds evige saler.

Dere la vel kanskje merke til det, dere også, at det var først da alle de fattige og uføre og blinde og lamme var kommet innenfor at invitasjonen gikk videre til andre tilfeldig forbipasserende. De fattige og uføre og blinde og lamme, de undertrykte og diskriminerte og smittebærerne eller hvem det nå er, de som i frigjøringsteologien kalles for de korsfestede, de har rett og slett et fortrinn hos Gud. På veien mot Guds rike skal kampen for jordisk rettferdighet føres med utgangspunkt i nettopp de korsfestedes perspektiv. De undertrykte er et tegn for oss alle. For dette er perspektiver som angår oss alle sammen, like sikkert som at Gud vil at huset skal bli fullt. Og var det ikke slik at i Jesu Fars hus, der var det mange rom? Jo, sier Jesus, det er rom for alle!

På onsdag var jeg i Storstuggu og så 10. trinns oppsetning av konsertversjonen av musikalen om An-Magritt. Blant alle karakterene i Gropa, der de sto på scenen, var det plantet et stort krusifiks. Dette scenebildet var en påminnelse om nettopp det jeg forsøker å si noe om her: Gud har tapt sitt hjerte til de korsfestede. De skal gå inn først.

IV

I Guds rike er det plass til alle. Der oppheves alle de skillene vi mennesker har det med å sette mellom hverandre. Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Det spiller ingen rolle hvem vi er, eller hvordan livet har fart med oss. Gud ber oss inn til seg.

Her i kirka skal vi leve som tegn på denne virkeligheten. Det får naturligvis konsekvenser for hvordan vi skal forholde oss til en rekke ting, som barna i Moria-leiren, eller Black Lives Matter-bevegelsen, eller kampen for inkludering for LHBT. Det kan vi og skal vi snakke mer om en annen gang.

Her og nå, i dag, er invitasjonen øst opp over dåpsbarnets hode. Og fra alteret lyder invitasjonen: Kom, for alt er gjort ferdig! La oss leve som om fortellingen om Guds uendelige, altomfattende nåde gjelder oss og alle andre mennesker.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Ære være—

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s