Om treenigheten og oss

Preken i Bergstadens Ziir under høymessen på treenighetssøndag, søndag 7. juni 2020.

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

(Matteus 28:16-20)

102683499_3158271434216041_3391462424010020038_o
Treenigheten (A. Rublev)

Gud er ikke en stammegud.
Gud er kjærlighet, Gud er fellesskap, og Gud er én.
Gud er ikke en stammegud.

Det er det jeg har tenkt å si i dag.
Jeg skal si det med litt flere ord,
og fylle ut med flere detaljer.
Men det er altså dagens hovedbudskap,
så kan dere merke dere det allerede nå.

Gud er ikke en stammegud.

I

Evangelieteksten som vi nettopp leste, har vi allerede lest en gang til tidligere i dag. Det var før dåpen. Matteus 28 leses alltid i forbindelse med dåpen. I kirka kaller vi teksten for dåpsbefalingen. Den kalles også av og til for misjonsbefalingen, fordi den rommer et oppdrag – en mission – til disiplene, at de skal fortelle om Jesus «blant alle folkeslag». Og endelig så rommer teksten også en befaling om å gjøre til disipler. Om vi hadde kalt teksten for disippelgjøringsbefalingen hadde vi truffet ganske bra, da også, men det er naturligvis et innmari krøkkete ord. Kanskje skulle vi alle sammen bare sagt som engelskmennene: The Great Commission, det store oppdraget.

I dag har vi døpt. Vi har holdt den delen av det Jesus har befalt. Vi skal gå videre og leve liv i kjærlighet, slik vi sang etter dåpen:

Når du vokser og blir stor
skal du be om sanne ord.
Du er døpt til kjærlighet,
åpenhet og ærlighet.
Spør oss ut om tro og håp,
nattverd, bønn og barnedåp.

Spør om hva din skaper vil
du skal bruke livet til.
Spør om Jesu hjertesak,
julenatt og påskedag.
Spør om lykkens rose rød,
spør om hjelp i liv og død.

II

I dag er det treenighetssøndag, festdagen for treenigheten. Grunnen til at vi leser Jesu ord og befaling om den hellige dåp akkurat på denne dagen, handler først av alt om den dåpsformelen Jesus gir disiplene sine. Jesus sier vi skal døpe til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, altså til navnet til Den treenige Gud.

De siste ukene har vi hatt det ganske travelt her i kirka. Etter tolv uker med stengte kirkedører, åpna vi for gudstjenester igjen for to uker siden. I dagene som fulgte, har vi markert Kristi himmelfartsdag og pinse, og i dag er det altså treenighetssøndag. Rent kronologisk hører dagens tekstavsnitt egentlig til på Kristi himmelfartsdag; det store oppdraget er det siste Jesus sier før han blir tatt opp til himmelen, ifølge evangelisten Matteus. Så her henger dager og motiver sammen.

Disse ukene har vi lest flere bibeltekster om nettopp treenigheten, og om det evige og ubrytelige kjærlighetsbåndet som er mellom disse tre personene i den enheten som vi kaller Gud. Det fellesskapet som vi kaller Gud, er så sterkt at ingen krefter kan ødelegge det, ikke engang døden. Jeg har understreket det samme i prekenen begge søndagene. I dag leser vi en tekst hvor det blir tydelig at vi òg inviteres inn i dette fellesskapet av evig kjærlighet. At vi og Gud hører sammen.

III

«Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» sier Jesus. Det er et ord fra Gud til oss, sagt til oss av Jesus, Guds Sønn. Og Ånden kommer til oss og minner oss om at det er sant, og hjelper oss å stole på det og holde fast på det. Gud elsker oss, og Gud vil aldri slippe oss, ikke engang når det føles som om verdens ende er nær.

Det er kristen tro på en formel. Vi har et håp som ikke kan dø. Derfor skal vi ikke la oss styre av frykt, men leve liv i kjærlighet.

IV

Så er det en side til ved dagens evangelietekst som vi må stanse ved. For Jesus sier også at disiplene hans skal gå i tro, fortelle om håpet og leve ut kjærligheten blant alle folkeslag, blant mennesker over hele verden, på tvers av alle slags kulturelle og sosiale skillelinjer.

Dette kan naturligvis kles i ulike kulturuttrykk. Det kan finnes igjen i mange slags religioner. Men alle mennesker skulle altså få oppleve, vite, erfare, at de er elsket av Gud, at det finnes kjærlighet her i tiden, og at vi ikke har noe å frykte i evigheten.

Kirka har talt og agert fra dag en som om det Jesus sa og gjorde gjelder alle mennesker. Ikke bare alle mennesker som i alle enkeltmennesker. Det gjelder hele menneskeheten. I Jesus har Gud vist oss ikke bare hvem Gud er. I Jesus har vi også fått se hva mennesket egentlig er. Mennesket er Guds bilde. Mennesket er elsket med en evig kjærlighet. Dette er akkurat like sant, uansett hvor dette mennesket er født, i hvilken kultur det hører til, hvilken tro det bekjenner, hvilken etnisitet det har, eller helse, skader, mangler, evner eller anlegg. Mennesket er edelt, uendelig verdifullt. Gud ble selv menneske, og mennesket skal bli guddommeliggjort. En dag skal hele menneskeheten løftes inn i den virkeligheten vi kaller Gud.

Kort sagt: Gud er ingen stammegud. Gud er kjærlighet, Gud er fellesskap, og Gud er én. Og Gud elsker alle, alle.

V

I dag har vi feiret dåp. Det er en feiring av et nytt liv, og det er en markering av tilhørighet til en familiesammenheng. Det er godt og riktig. Videre er barnet døpt inn i Den norske kirke. Der er også viktig, men det er samtidig viktig å si at dåpen ikke er en feiring av norskhet – hva nå enn det måtte bety. Dåpen handler om hele menneskelivet, og om hele menneskeheten. Dåpen handler om det som er felles menneskelig erfaring: Vi er født svake og sårbare inn i en verden som kan være både vond og vanskelig. Men vi er elsket av Gud, gjennom alt, alle dager, inntil verdens ende, og Gud vil aldri slippe oss, aldri gi oss opp, ikke en eneste en av oss.

Og dette er felles for alle mennesker. Gud er ingen stammegud.

VI

De siste dagene og ukene har stadig flere mennesker i verden tatt del i protestmarkeringer av ulike slag mot rasisme. Hverdagsrasisme og strukturell rasisme. Det er godt å se. Det er ikke ofte jeg bruker ord som heresi eller vranglære om ting andre mennesker sier eller gjør. Men i møte med rasisme blir ingen ord for sterke.

Rasisme krenker selve Skaperen. I går så jeg et bilde av et banner utenfor Stortinget hvor det sto «Make Jesus Black Again». Det er helt to the point. Jesus viste oss en menneskehet hvor alle hører til, hvor alle er uendelig verdifulle i Guds øyne. Han kom for alle mennesker, alle steder, alltid. For slik er Gud. Gud er ingen stammegud.

Det fellesskapet vi kaller Gud, som er fra evighet til evighet, Fader, Sønn og Hellig ånd, er et fellesskap uten grenser, et fellesskap hvor alle hører til. Hele mangfoldet av menneskelig erfaring må med, alle kulturer, alle språk, alle etnisiteter, alle slags erfaringer.

Å si at noen mennesker er mer verdt enn andre, er det samme som å påstå at det finnes en grense i Gud, at fellesskapet mellom Fader, Sønn og Ånd ikke er åpent. Men det kan en kristen kirke ikke si. Derfor er det ingenting som opprører meg mer enn kristne, kirkesamfunn eller enkeltpersoner, som opptrer rasistisk. Det hjelper ikke å holde opp bibler eller vise fram kors utenfor kirker, dersom man setter opp skiller mellom folk eller bidrar til urettferdige strukturer.

Du er døpt til kjærlighet,
åpenhet og ærlighet.
Gud er ikke en stammegud.
Gud er kjærlighet, Gud er fellesskap, og Gud er én.

Det er den Gud kirka bekjenner. Det er den Gud vi kalles til å tro på.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s