Om Japans skjulte kristne

japans hidden christiansJohn Dougill
In Search of Japan’s Hidden Christians. A Story of Suppression, Secrecy and Survival
(Tuttle Publishing: 2012)

En dag i mars, under et møte i Mellomkirkelig råd, fikk jeg ei bok stukket i handa av Kjell Nordstokke. Ved møtedagens slutt satte meg på toget hjemover mot Røros, åpnet boka og begynte å lese – og glemte nesten togbyttet på Hamar.

Neste dag ble koronatiltakene innført i Norge. I ukene som har gått, har jeg tenkt jeg skulle skrive noen linjer om boka. Nå begynner kirkelivet å gå seg til igjen, noe av overskuddet vender tilbake, og tida kjennes inne til å levere bokomtalen.

Noe av grunnen til at denne omtalen ikke har blitt forløst før nå, er at jeg under lesningen fikk så innmari lyst til å reise til Japan igjen. Akkurat den følelsen ble litt for sår å sette ord på da samfunnet gikk i lockdown og alle «unødvendige fritidsreiser» ble satt på vent på ubestemt tid. John Dougills bok er en reiseskildring fra Kyushu og sørvest-Honshu, samtidig som den også er en gjennomgang av de historiske hendelsene som kulminerte i de japanske kristendomsforfølgelsene på 1600-tallet. Side for side ble den vekket i meg, lysten til å besøke stedene han skildrer, gå inn i kirkerommene han beskriver, se templene og – ikke minst – avlegge Shusaku Endo-museet en visitt. En dag skal det skje, selv om det ikke blir i 2020.

For den som ikke kjenner historien det er snakk om, er den i kortform slik: I 1543 forliser et skip med portugisere i strandkanten på Tanegashima like sør for Kyushu i Japan. Dette blir starten på en relativt åpen kulturutveksling mellom portugisere og japanere, der andre europeere også snart kobler seg på. Snart er katolske misjonærer på plass i landet. Folk fra alle slags samfunnslag blir fascinert av den nye troen, men riktig fart i sakene blir det først når daimyo-er (japanske føydalherrer) lar seg døpe. Den nye religionen blir en del av det japanske politiske spillet, og i et slikt spill kan ting som kjent endre seg raskt. Vennlighet og imøtekommenhet veksles snart ut med mistenksomhet, aggresjon og undertrykkelse. Utover på 1500- og 1600-tallet blir Japan åsted for noen av historiens mest brutale forfølgelsesperioder rettet mot kristne. Til slutt stenger det japanske samfunnet seg av fra omverdenen; den eneste lille åpningen mot Vesten er Deijima i Nagasaki, der nederlandske handelsmenn får beholde et fotfeste. Først når den amerikanske marinekapteinen Matthew C. Perry seilte inn mot Edo (dagens Tokyo) i 1853 og presset fram Kanagawa-avtalen, ble det mulig for utenforstående å nøste videre i fortellingen om hva som hadde skjedd med de japanske kristne i isolasjonsperioden etter at prestene og misjonærene var drept eller kastet ut.

Det som da kom for en dag, var at grupper av kristne hadde overlevd forfølgelse og undertrykkelse gjennom å leve som såkalte skjulte kristne («kakure kirishitan») disse to hundre årene. De hadde hatt enkle altere i skjulte rom i husene, hadde vendt seg til Maria-statuer kamuflert som buddhistiske figurer, og hadde tradert bønner og brokker av liturgiske tekster i en blanding av arkaisk japansk og mer eller mindre gjenkjennbar latin. De hadde også praktisert dåp og nattverd, men begge ritene hadde gjennomgått store tilpasninger, slik at dåpen flere stede minnet mer om en form for bestenking med en pinne eller børste, mens nattverdelementene var blitt byttet ut med mer stedegen mat og drikke. Ettersom disse gruppene heller ikke kunne ha kontakt seg imellom fra landsby til landsby, hadde det også utviklet seg lokale (og strengt hemmelige) tradisjoner som stedvis skilte seg sterkt fra hverandre. Da samfunnet igjen åpnet seg opp, så flere av disse gruppene på hverandre med stor mistenksomhet, og det var heller ikke enkelt for dem å gjenopprette noen form for kontakt med moderkirken eller andre tradisjonelle kirkesamfunn.

Jeg kjente deler av denne historien også før jeg leste Dougill, men jeg har aldri lest en så levende og engasjerende og opplysende framstilling av hele fortellingen før. Noen nye innsikter meldte seg også underveis. Her er to av dem.

For det første ble jeg slått av noe jeg aldri har reflektert over før, nemlig dette at de ulike europeiske delegasjonene også importerte sine religionskonflikter til Japan. Katolikker og protestanter kjempet om politisk og økonomisk innflytelse, rettet sterke beskyldninger mot hverandre i prosessen og satte ut rykter om hverandres illojalitet overfor de japanske myndighetene. Da japanernes mistenksomhet mot de kristne europeernes motiver økte, slo disse interne konfliktene og konspiratoriske utsagnene tilbake på europeerne selv. I Europa hadde kriger vært ført mellom katolikker og protestanter. I Japan ble begge sider tapere samtidig, da en enda sterkere tredjepart (den japanske buddhistisk-shintoistiske majoritetskulturen) fikk behov for å stramme opp rekkene. Under lesningen tok jeg meg i å lure på om det hele kunne utviklet seg annerledes dersom de kristne konfesjonene hadde hatt en mer forsonlig tone overfor hverandre. De japanske forfølgelsenes tragedie er på mange måter også en økumenisk tragedie, i tillegg til å være et vitnesbyrd om konspirasjonsteoriers destruktive kraft.

For det andre ble jeg slått av det paradoksale i dette at de japanske skjulte kristne, gjennom sitt innbitte ønske om å holde seg til og tradere den kristne tro, etter hvert utviklet en stedegen kristendomsvariant som i ettertid må sies å ligne mer på den shintoismen og buddhismen de nettopp ikke ønsket å gå tilbake til enn den kristendommen de mente seg å tradere. Det er i seg selv et spennende stykke religionshistorie. Det er også et vitnesbyrd om hvor kompleks religiøs utvikling er, samtidig som det er noe dypt fascinerende i hvordan den «japanske kristendommen» etter hvert ble mer og mer lik de andre stedegne japanske religionsvariantene. Religiøs tro og tradisjon tar også form av et landskap, et klima og de livsforutsetninger mennesker har på ethvert sted til enhver tid. Eller, for så si det med andre ord, beretningen understreker hvor viktig erfaring er i det vi kaller religiøs tro og dogmedannelse.

Disse fellesskapene av skjulte japanske kristne har aldri latt seg reintegrere kollektivt i de historiske kristne kirkesamfunnene, selv om disse etter hvert har fått vende tilbake til Japan og har vunnet nye tilhengere. Samtidig har de heller ikke noen gang sett på seg selv eller blitt akseptert av andre som buddhist-shintoister, slik japanere flest er. De har på mange måter falt mellom alle stoler. Nettopp dette gjør dem så fascinerende. Nå er fenomenet i ferd med å forsvinne helt. De yngre generasjonene i kakure kirishitan-miljøene viser ikke interesse for å tradere seremoniene og de overleverte tekstene videre. Paradoksalt nok var det undertrykkelsen som holdt liv i fellesskapene. Da friheten kom, gikk de sakte, men sikkert i oppløsning.

Jeg skulle gjerne sett og hørt og opplevd noe av dette, før den siste kakure kirishitan er borte. Men jeg er redd det ikke er mye tid igjen. Enn så lenge er jeg takknemlig for Dougills reiseskilding og betraktninger om historien. For en som selv har vokst opp blant misjonærer i Japan, er det umulig å ikke bli berørt på dypet av nettopp denne fortellingen. Dougills bok er en velskrevet dokumentasjon av en gripende side av Guds historie i verden, den historien vi alle er en del av mens vi holder fast på våre fliker av sannheter, underveis på vei mot det vi håper er det samme mål.

Apropos sannheter: Mot slutten av boka deler Dougill noen tanker rundt dette at det japanske språket ikke skiller mellom entalls- og flertallsformer av ord, slik de fleste andre språk gjør. Dette gir hele diskusjonen om den ene sannhet kontra de mange sannheter en ekstra dimensjon, og forklarer kanskje også hvorfor dette er en så krevende diskusjon for mange japanere. Kan hende finner vi også her noe av forklaringen på japanernes avslappa forhold til det europeere kaller synkretisme. Dougill skriver også varmt og nært om japanernes tradisjonelle bilde av «moderguden» (som i for eksempel Amaterasu), og om hvordan dette også kan ha påvirket kakure kirishitan i deres religiøse utvikling som han synes å se har ledet bort fra den straffende kongesgudekikkelsen og i retning den altomfavnende, trøstende guddommeligheten. Her er det, om ikke annet, noe jeg kan kjenne igjen hos meg selv. Jeg er nok enda mer japaner enn jeg hittil har trodd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s