Om Enkepalasset

enkepalassetDet hører med til sjeldenhetene at jeg er med på takkelista i en roman. Men det er altså tilfelle i Anne Nyheims debututgivelse Enkepalasset. Jeg fikk et eksemplar i handa på nyåret, signert og personlig overlevert av forfatteren, og jeg gledet meg til å lese. Så kom korona, og det ble noen uker med energilekkasje i mange slags retninger og altfor lite konsentrasjon.

Men nå har jeg endelig fått samlet tanker og sinn og lest Enkepalasset fra først til sist. Og for en leseopplevelse det var. Anne Nyheim inviterer leseren inn i et herlig og lettere absurd univers, en bygård i en ikke nærmere bestemt by et sted i Norge hvor Vera Kaspersen kjøper seg bo. Vera er skilt, orker ikke lenger villaen oppe i åsen, og er i ferd med å forstå at mye i livet hennes var og er annerledes enn hun hittil har trodd. Verken mannen, sønnen eller de hun trodde var hennes venner har sett og opplevd henne slik hun selv har ment. I et anfall av akutt dekonstruksjon, om en kan si det slik, kjøper hun seg en leilighet i en bygård fordi hun forelsker seg i leilighetens balkong. Hun flytter inn, og absurditetene er i gang. For i Enkepalasset, som bygården kalles, bor den ene naboen underligere enn den andre, og Veras rekonstruksjonsprosess blir langt mer komplisert enn hun eller noen andre hadde sett for seg.

Det er vanskelig å si mye mer om handlingen i romanen uten å ødelegge leseopplevelsen. Men jeg kan røpe at boka er både morsom og sår, og at alle de mange karakterene i kollektivet får sin tilmålte tid i rampelyset. Jeg har ledd mye underveis, både av språklige og tankemessige krumspring og situasjonsmessige absurditeter. Jeg har tørket et par tårer for Vera, jeg har kjent hjertet banke litt ekstra for den religiøst kuede Leopold, og jeg har ristet humrende og himmelfallen på hodet over Bokhandleren i all hans troverdige uforutsigbarhet.

Men den viktigste grunnen til at jeg anbefaler boka, er likevel at det var så overraskende mye å kjenne seg igjen i underveis i lesninga, hos både den ene og den andre av disse sosialt ubehjelpelige karakterene. Det er jammen ikke hver dag man føler seg litt helere og samtidig enda litt mer sårbar etter å ha lest en roman, men det gjorde jeg etter å ha vært igjennom Enkepalasset. Noen av Veras aha-opplevelser underveis traff meg i magen med en kraft jeg ikke opplever hver dag. Eller hvert år.

Takkelista er strengt tatt ikke del av romanen. Men jeg er stolt over å være nevnt i denne likevel. Det er ikke bare enkelt å være menneske, men det er stort og edelt også, enda så rotete livene våre kan være til tider. Det er godt når litteraturen kommer oss til hjelp. Jeg håper Anne Nyheim og Vera Kaspersen får mange, mange lesere.

Ett svar til “Om Enkepalasset”

  1. PS: Om noen lurer på hva i alle dager jeg bidro med under skriveprosessen, så handla det om faktasjekk av noen detaljer som hadde med Salmeboka å gjøre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s