Om kjærlighetens Ånd (igjen)

Preken i Røros kirke pinsedag 2020 (31. mai).

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

(Johannes 20:19-23)

I

God pinse, alle sammen! I dag feirer vi, sammen med kristne søsken over hele verden, dette at det faktisk finnes et fellesskap av folk som kalles kristne. For det er sånn vi gjerne forklarer hva pinsen handler om: Pinsen er den kristne kirkes fødselsdag.

Femti dager etter Jesu oppstandelse, ti dager etter at han hadde blitt tatt opp til himmelen, opplevde disiplene hans et rush av frimodighet i sitt indre, gikk ut i gatene i Jerusalem, og fant at de kunne bli forstått av mennesker fra alle slags kultur- og språkbakgrunner. Fortellingen om Jesus viste seg å være grenseløs, og den slo igjennom hos folk fra alle slags steder og alle slags miljøer. Tre tusen mennesker søkte dåpen, og det fellesskapet som vi kjenner som kirka var dannet.

II

Så har det gått nesten to tusen år. Den dag i dag finnes det fellesskap av kristne over hele verden, i alle land. Og her og nå trer vi fram som et uttrykk for dette fellesskapet, med et språk og en kultur som ikke ble sett eller hørt i Jerusalem den pinsedagen for to tusen år siden. Vinden blåser dit den vil, og Guds hellige ånd puster stadig liv i nye fellesskap, på nye steder og på nye og til dels overraskende måter.

Før vi går videre og snakker mer om hva dette innebærer, har jeg bare lyst til å gå tilbake til det som skjedde for ei uke siden. Da feira vi gudstjeneste her i kirka på «gamlemåten», om en tør si det sånn, for første gang på tolv uker. Da holdt jeg en preken, på søndag før pinse, der jeg både snakka litt om hva Den hellige ånd er og hva pinse betyr. Den som vil, finner lenke til prekenmanuset i dagens gudstjenesteprogram. (Jeg leste prekenen om igjen selv i går, og syntes fortsatt den var ganske god. Det er ikke alltid det er slik.)

Her og nå skal jeg bare gjenta to av poengene fra forrige søndag. Det første, er bildet av Den hellige ånd som den kjærligheten som binder Den treenige Gud sammen. Faderen elsker Sønnen, og hjertet mellom dem, kraften som forener dem, er Ånden. Derfor er det Åndens natur dette, å hele tiden skape nye fellesskap. Der barmhjertighet og kjærlighet bor, der er også Gud.

Det andre poenget handla om det vi feirer i dag. Vi feirer at Guds hellige Ånd, skapelsens og kjærlighetens og livets Ånd, at denne Ånden feier igjennom verden på nytt og skaper noe aldeles nytt, noe som ikke har fantes før. Og det Ånden skaper på pinsedag, det er rett og slett den kristne kirke. Historien om kirka begynner i Jerusalem, med Guds Ånd som flyter fritt inn i og gjennom apostlene. Dermed er det også sagt noe helt avgjørende viktig om hva slags fellesskap kirka skal være: Det skal være et fellesskap av kjærlighet. Er ikke kirka det, da har kirka mistet seg selv. Og da trenger vi Ånden på ny.

III

I dag vil jeg si litt mer om kjærligheten. For kjærligheten er det største og viktigste i hele verden. Sett fra et menneskelig perspektiv, så er det ingenting i hele universet som er så bestemmende som kjærlighet.

Det er bare å stoppe opp et lite sekund og tenke etter hvem du er som person. Så kan du spørre deg selv: Hva er det som har gjort meg til den jeg er? Da vil det øyeblikkelig dukke opp en rekke med ansikter med tilhørende navn, mennesker som har forma oss til dem vi er. Vi er dem vi er, fordi vi er i relasjon til andre.

Noen ganger blir vi forma av folk som sårer oss og gjør oss vondt. Men like ofte, og kanskje aller mest avgjørende, blir vi forma av de menneskene som vil oss vel. Om vi tenker etter, vet vi at historien vår rommer mange som har vært der for oss og inspirert oss på ulikt vis.

Og så kan vi ta tanken ett steg lenger. De menneskene som har vært der for oss, de har i sin tur også vært knyttet sammen med andre mennesker igjen. Og disse andre igjen til atter andre. Gjennom vår verden går det en vev av usynlige tråder, som til sammen binder oss sammen, alle sammen, hele menneskeheten, på tvers av tid og rom.

Og disse trådene er spunnet av kjærlighet. Det er sant, selv om det også er mye vondt i verden, og mange mennesker som gjør andre vondt. For selv de aller mest elendige voldsmenn har en gang vært små barn, før de gikk seg vill, og de har eller har hatt noen som var glad i dem og gråt over dem.

Kjærligheten former oss til dem vi er ment å være. Det gjelder i kirka, og i resten av verden. Kjærligheten er kosmisk. Himmelsk. Den binder oss sammen, alle sammen. Ikke engang døden og alle dødens venner kan hindre det.

IV

I dag har vi lest fra evangeliet om det som skjedde da Jesus kom tilbake til sine venner. De var knyttet sammen i livet, og nå fikk disiplene se at de også var knytte sammen gjennom død og grav. Jesus var hos dem og viste dem at de også skal være sammen i evigheten. Ånden reiste Jesus opp igjen. Kjærligheten er sterkere enn døden.

Så har det gått to tusen år. Kjærligheten har spredd seg videre i og gjennom kirka, og også videre i hele verden utenfor kirka. Vi er alle knyttet sammen. Vi er alle ett skjebnefellesskap, én menneskehet. Når en strengt settes i bevegelse, dirrer musikken i hele kosmos. En sommerfugl slår med vingene i Afrika, og det blir tyfon i Asia.

V

Så leste vi videre om hvordan Jesus pustet på disiplene. Åndet på dem. Jeg tenker at det i grunnen er godt at dette ikke ble oppfattet som noe kirka skulle ritualisere. At pusting på hverandres ansikter ikke er et sakrament i kirka. Da hadde vi slitt nå, i koronaens tid.

Men selv om vi holder avstand, og selv om vi ikke puster på hverandre, ånder på hverandre, så tror vi jammen likevel at Ånden er hos oss og i oss i dag også. Så gjelder det for oss å forstå hva det er den kaller oss til. Vi skal manifestere kjærlighet. Det er det kirka handler om, på samme måte som det er det livet ellers handler om.

De gangene kirka ikke gjør det, så kalles vi tilbake til den oppstandne, slik at båndet mellom oss kan settes i bevegelse igjen. Vi kalles tilbake, til begynnelsen, for å begynne på nytt, og på nytt, og på nytt – helt til den dagen da det ikke lenger er noen begynnelse eller ende.

I dag gir han oss seg selv, i brød og vin. Og han vil puste liv i vår ånd og i vårt hjerte.

Veni Sancte Spiritus,
tui amoris ignem accende.

Heilag Ande, kom til oss,
tenn i vårt indre kjærleikens loge.
Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s