Om fellesskap

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 7.5.2020

Vi mennesker er flokkdyr. Det var vi allerede før vi klatret ned fra trærne, reiste oss opp på to og begynte å utforske savannen og verden for øvrig den gangen for et par-tre millioner år siden, og det har vi forblitt gjennom hele den videre utviklinga. Vi søker sammen, i små og store fellesskap. Det hender riktignok av og til at noen av oss får det for oss at vi kan klare oss helt selv, men innerst inne vet vi at det ikke er sånn, at vi bare lurer oss selv. Den dagen vi ble født, var vi avhengige av at noen tok imot oss og passa på oss. Den dagen vi dør, venter vi også at noen skal sørge over oss. Fellesskapet rammer inn livet vårt.

I kirka påstår vi hardnakka at dette er slik fordi vi kommer fra et fellesskap, fordi det er der vi finner kilden til livet vårt. Kirka bekjenner troen på Gud og sier «Fader, Sønn og Hellig Ånd» i en og samme pust. Det viktigste ordet i denne navnekonstruksjonen er ordet «og». Kirka tror på en Gud som er «og», en Gud som er fellesskap, en Gud som aldri er alene og som rett og slett ikke vet hva det er. (Og som en parentes: Det er derfor kirka forteller at det er en så rystende erfaring i Gud det som skjer mens Jesus henger på korset og kjenner seg forlatt av Gud. Der henger han altså, den revolusjonære og radikalt inkluderende rabbien som ble kasta utenfor av makta, og roper «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Den eksistensielle ensomheten, som kirka vitner om at Sønnen også har kjent, er noe av det aller mest fortvila vi mennesker kan erfare. Men vi er altså, ifølge fortellingen om Jesus, ikke alene, heller ikke om den erfaringen.)

Vi mennesker søker sammen. Vi gjør det på litt ulike måter. Men det vi har felles, er at selv om vi kan klare oss alene i perioder, så er vi aldri helt alene. Ikke i tiden, og – sier troen – heller ikke i evigheten.

De siste ukene har mange av de vanlige fellesskapsstrukturene vi omgir oss med, blitt satt på vent. Vi har utforsket nye måter å danne fellesskap på, via videomøter og strømmetjenester. Men det er ikke det samme. Noen er isolert fra arenaene. Og en digital klem virker faktisk ikke slik berøring gjør. Om det er en ting koronaperioden har minnet oss på, er det at vi flokkdyr også i høyeste grad er kroppslige vesener, og at ånd ikke er det samme uten materie.

Når vi nå holder oss borte fra hverandre, handler det på sin side også om kropp og om fellesskap. Kroppen har sine svakheter. Men alt dette kan bare være midlertidig. Dersom vi aldri mer kunne søke sammen, ville det true selve vår menneskelighet. Når vi savner å møtes, når vi savner nærhet og det å være der for hverandre, da er dette dypt menneskelige savn.

Jeg har allerede vist til kirkas bilde av Gud for å si noe om hva fellesskap er. I kirka sier vi også at Gud lærer oss noe om hva det er å være menneske, gjennom selv å bli menneske. I fortellingen om Jesus får vi den endelige bekreftelsen på menneskets uendelige verdi. Og når kirka samles om vann og lys, brød og vin, da er det nettopp kroppsligheten vi dyrker.

Derfor tror jeg at det største vi mennesker kan gjøre, det er å bidra til å skape og bygge fellesskap. Politisk, humanitært, kulturelt eller sosialt – det er det vi er kalt til, hver på vår måte. Og så tror jeg, som menneske først og kristen så, at vi aldri er alene. Ikke her i tida, og heller ikke i evigheten. Jeg gleder meg til vi igjen kan være tegn for hverandre på akkurat det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s