Om lin og lengsel

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 20.2.2020

«Lin og lengsel» – det var overskriften for årets Fôrbondemesse under den 167. Rørosmartnan. Linet var også tema under åpningsseremonien på Malmplassen tirsdag, og tablået som ble framført der bar den samme tittelen: «Lin og lengsel».

Det er mer enn bare alliterasjonen som knytter de to ordene sammen. Teologisk og religionshistorisk er det et nært slektskap mellom dem. Så lenge menneskene har dyrket og vevd lin, har linstoff blitt tillagt sakral betydning. I Det gamle testamente leser vi at prestene som gjorde tjeneste i tempelet skulle være kledd i lin. Det finnes også lange og rike tradisjoner knyttet til linet i norrøn tro og kultur. I norsk kirkehistorie var det lenge vanlig å veve alterduker av lin.

Linet har altså hatt en kultisk funksjon. Når mennesket skulle nærme seg Mysteriet, det vi kaller Gud, og skulle gå inn i det stedet og det rommet hvor ord og erfaring på mange måter kommer til kort, da var prest og helligsted svøpt i lin. Så kan man spørre: Hvilket ord er bedre egnet til å beskrive denne følelsen, den religiøse søken, enn nettopp ordet lengsel?

Augustin av Hippo, en av oldkirkens største teologer, har i sitt kjente verk Bekjennelser formulert en vakker bønn til Gud. Den lyder slik: «Du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Slik tolkes den religiøse lengsel, ja, egentlig all lengsel, som et bånd mellom mennesket og Gud, skapningen og Skaperen. Lengselen er et bånd som knytter hjertet vårt til et noe, til Den Andre. Troens påstand er at denne Andre virkelig er, og at vår lengsel ikke bare er et slag i luften.

I vår egen salmetradisjon finner vi det samme motivet igjen i teksten til «Fager kveldsol smiler», hvor det står: «Så mitt hjarta stundar, bankande i barm, til eg eingong blundar i Guds faderarm».

Også i døden har mennesket valgt linet. I det gamle Egypt brukte man lin til å svøpe mumier. I Johannesevangeliet leser vi at etter Jesu oppstandelse, lå linklærne han hadde vært svøpt i igjen: «[D]en andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv.» (Johannes 20:4b-7)

Noe av den aldri svinnende fascinasjonen for likkledet i Torino handler nettopp om dette, at det er vevd av lin. Det svarer derfor til beskrivelsen av det slag stoff Jesu legeme var svøpt i.

Linstoffet forteller altså en historie, en historie om eksistensiell lengsel, om tro og om håp. Ja, det bærer i seg mye kjærlighet også, når vi tenker etter. Det er som om ordene til Olav H. Hauge er vevd inn i det, ordene om den lengselen vi bærer på, håpet, drømmen:

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje – at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s