Om evangeliet etter Harry Potter

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 7.11.2019

Søndag 3. november feiret Røros Soul Children og resten av Røros menighet Soul Church i Harry Potters tegn i Bergstadens Ziir. Gudstjenesten var godt besøkt, og vi som planla og leda temagudstjenesten har fått mange fine tilbakemeldinger. Noen har imidlertid vært forsiktig spørrende: Harry Potter er både moro og bra og alt det der, men har dette noe i kirka å gjøre?

Derfor benytter jeg ukas Prestepreik til å minne om at J.K. Rowling, skaperen av Harry Potter-universet, er aktivt medlem i den skotske episkopale kirke (den anglikanske kirke). Hun søkte tidlig til kirka og var (som den eneste i familien, etter eget utsagn) fast kirkegjenger som ung. På den tiden da hun begynte å skrive Harry Potter-sagaen gikk hun fast til gudstjeneste i Church of Scotland; senere orienterte hun seg tilbake i retning det anglikanske fellesskapet hun hadde vokst opp i. Gjennom sitt forhold til kirka og det frivillige arbeidet hun har deltatt i der, har hun tilegnet seg en dyp kjennskap til kirkehistorie og kirkelig tradisjon. Bøkene viser så avgjort at hun har et bevisst forhold til begge deler.

Rowling har ved flere anledninger vært tydelig på sitt religiøse ståsted. I et kjent intervju fra 2006 (Tatler Magazine) sammenligner hun sin egen tro med den rollen religion spiller i forfatterskapet til Graham Greene: «My faith is sometimes about if my faith will return. It’s important to me.» Hun har vært åpen om sine egne troskamper, om perioder med tvil og usikkerhet, men har også vært tydelig på at hun har fastholdt troen på et liv etter døden, og at troen spiller en rolle i bøkene hennes. Da Potter-bøkene ble gitt ut, valgte hun likevel å tone trosinspirasjonen ned i offentligheten. Dette var bevisst: Hun regnet med at dersom hun gjorde folk oppmerksomme på at hun blant annet øste av kristen tradisjon, ville mange lesere rett og slett vært i stand til å gjette litt for mye av innholdet i de kommende bøkene.

Når man kommer til den siste boka i serien, er det imidlertid ikke lenger noen tvil. Under et besøk på kirkegården i Gudriksdal, besøker Harry Potter to graver og leser på gravsteinene. Begge har inskripsjoner i form av bibelvers. Den første graven tilhører Harrys foreldre. Den bærer påskriften «Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden.» (1. Kor 15:26). Den andre graven tilhører Humlesnurr-familien. Denne bærer et Jesus-sitat (Matt 6:21): «For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.»

Så går Harry til det han er utvalgt til: Han legger til side seg selv og sin egen framtid, for sine venners skyld. Hans hjerte tilhører alle dem han er glad i og de som er glad i ham. Han gjennomgår en Getsemanekamp i Den forbudte skogen, og der viser noen av hans avdøde nærmeste seg for ham og oppmuntrer ham og styrker ham. Så går han Voldemort i møte, dør og står opp igjen. Hele dramaet er et ekko av Jesus-fortellingen. Gjennom alt dirrer et Jesus-sitat: «Ingen har større kjærlighet en den som gir sitt liv for sine venner.» (Joh 15:13).

Oppmerksomme lesere skjønte allerede i første boka hvilken vei dette bar. Der er alkymisten Nicolas Flamel en viktig bifigur. Saken er nemlig at Flamel er en historisk person. Han sto i en kristen mystiker-tradisjon, og der ettertiden gjorde ham til en spekulativ alkymist var den historiske Nicolas Flamel mer opptatt av sjelens foredling og forgylling enn av forvandling av ordinære metaller til gull. Ved å trekke inn Flamel signaliserer Rowling at bøkene hun skriver skal leses som dannelsesromaner: De handler om at man skal vokse i tro, håp og kjærlighet slik at man blir i stand til å gjøre det som er sant, rett og godt også i møte med nærmest umenneskelige utfordringer.

Jeg er, som leser, overbevist om at Rowling har lyktes med sitt dannelsesprosjekt. Barn (og unge og voksne, for den del) som leser om Harry Potter får gjennom bøkene en rekke forbilder for livet i Guds verden. Her er en nærmest uuttømmelig kilde til refleksjon om etikk, moral, tro, tvil, håp og – ikke minst – kjærlighetens vilkår. Denne samtalen kan vi godt føre i kirka også, selv om Harry Potter selvsagt ikke bare hører til der. Han er universell. Heldigvis.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s