Om at ingen er bare det du ser

Preken under Soul Church med Harry Potter-tema i Bergstadens Ziir Allehelgenssøndag 3. november 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus løftet blikket, så på disiplene sine og sa:

«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.

(Luk 6:20-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Ingen er bare det du ser!

Dette slagordet møter oss stadig på sosiale medier og andre steder. Det er godt sagt, og det er helt aldeles sant. I dag har jeg tenkt å spinne noen tanker rundt disse ordene: Ingen er bare det du ser!

Siden i går kveld har noen av oss vært samla til Harry Potter-fest på Menighetshuset. Det har vært gøy! Vi har spist skummel og spennende mat under svevende lys, lekt trollmannsleker, hatt nattevandring på og rundt kirkegården. Og så har vi sett film. I år så vi den tredje av filmene om Harry Potter, den som heter Harry Potter og fangen fra Azkaban.

Ett av hovedtemaene i denne filmen, og i den boka som filmen er basert på, er nettopp dette: Ingen er bare det du ser. Bak den fasaden vi ser, bak den masken et annet menneske bærer, kan det skjule seg mye vondt og vanskelig, eller helt andre muligheter, enn det du tror. Derfor skal vi ikke være så raske til å dømme hverandre, eller til å plassere hverandre i bås. Jeg vil nevne noen eksempler på det. (Og da blir jeg nødt til å røpe litt av handlingen, men jeg skal prøve å ikke spoile for mye.) Eksemplene kommer altså i form av personer, karakterer fra boka. Vi kan lære noe av livene deres og fortellingene om dem, nemlig, selv om de ikke er helgener i streng forstand.

II

Noe av det første som skjer i den tredje fortellingen om Harry Potter, er at Harry møter en stor og svart hund. Harry skjønner etter hvert at bak et truende ytre, kan det skjule seg noe som vil ham vel. Dermed er motivet animagus introdusert. En animagus er en person som kan forvandle seg til et dyr – og omvendt. Slike animagi spiller en viktig rolle i fortellingen om Fangen fra Azkaban.

Gjennom fortellingene om disse menneskene som kan spille roller som dyr, som kan skjule sitt egentlige jeg, lærer vi også noe om hva som kan finnes bak en fasade. Den som ser skummel ut, kan være myk og sårbar innerst inne. Og den som ser snill og streit utenpå, kan skjule mørke hemmeligheter.

Sentralt i disse fortellingene står historien om Sirius Svaart, en mørk trollmann som har en nær forbindelse til Harry Potter selv og hans egen familiehistorie. Sirius har sittet i trollmannsfengselet Azkaban, men nå har han rømt og er på frifot, og han skjuler seg på en slik måte at han kan ferdes ute blant folk uten å bli lagt merke til. Snart veves Harrys og Sirius’ fortellinger sammen, og Harry blir konfrontert med sine egne fordommer.

Ingen er bare det du ser. Det er så lett å dømme dem man ikke kjenner, og det lett å være skråsikker på det man ikke vet noe om. Men Harry lar seg utfordre. Han lar seg forandre. Og han lærer noe om at et menneske noen ganger er mye mer enn det du ser. At det kan finnes godhet på uventa steder.

III

En annen tilsvarende historie finner vi i fortellingen om Petter Pittelpytt. Det er en fortelling som er enda vanskeligere å si noe om uten å spoile helt sentrale deler av handlingen i boka. Men også i fortellingen om Petter, som utfolder seg først mot slutten av boka, kan vi se et speilbilde av mange menneskers liv og skjebne.

Noen ganger går det mennesker omkring blant oss som bærer på sår vi andre ikke kan se, og som – hvis ingen bryr seg og ingen hjelper den – kan ende opp med å ta valg som er dårlige både for dem selv og oss andre.

Ingen er bare det du ser. Noen har sår som går dypt, dypt ned i sjela. Noen har blitt mobba. Noen har blitt utestengt. Noen har fått ødelagt selvbildet sitt helt aldeles. Noen synes bare at dagene rett og slett er veldig tunge, selv om det egentlig ikke finnes noen egentlige grunner som tilsier at de skulle være det.

Det er ikke alltid lett å snakke om dette. Det er ikke lett å vise svakhet. Vi skal jo liksom være så innmari vellykka, få til alt, klare oss sjøl. Men sånn er egentlig ikke vi mennesker. Vi er avhengige av hverandre. Og det å vise svakhet, gjør oss ikke mindre menneskelige.

IV

En tredje historie fra boka som fortjener å bli løfta fram, er den om Remus Lupus. Og her ser jeg ingen annen mulighet enn å spoile et sentralt plottelement i fortellingen: Lupus er en varulv. Han holder det skjult for alle på skolen, fordi han vet at om det kommer ut, vil han miste jobben som lærer. Han vil bli kasta ut av fellesskapet, rett og slett, fordi han er annerledes, selv om han innerst inne er en snill fyr som bare vil andre vel.

Jeg skal ikke trekke parallellene til vår ikke-magiske virkelighet her. Det kan dere få gjøre selv. Men historien viser oss at vi mennesker har en helt egen evne til å trekke opp skiller mellom mennesker, basert på sånne ting som hudfarge, kultur, tro, kjønn, legning, evner og anlegg. Historien om Professor Lupus står der som en påminnelse om at et menneskes verdi – lik en trollmanns verdi – ikke ligger i egenskaper eller anlegg, men i det å være et menneske. Lupus er et medmenneske. Han får spille en helt avgjørende rolle i sagaen om Harry Potter.

Ingen er bare det du ser. Ingen er bare det du tenker eller tror. Ingen er bare sine evner og anlegg, og ingen er bare det som du får plass til i dine fordommer. Vi er først og fremst mennesker, alle sammen, og når du ser et annet menneske ser du et medmenneske som fortjener å bli tatt på alvor. Blir du kjent med en annen, lærer du også om deg selv. Da faller fordommer fra hverandre. Fortellingene om Harry Potter minner oss om hvor viktig det er at vi ikke fordømmer hverandre, stempler hverandre, putter hverandre i bås og stenger hverandre ute.

V

Om vi nå vender oss til den andre store fortellingen, den som vi leser i kirka hver søndag, så er det altså sånn at Bibelen også forteller oss at Jesus var mer enn bare det vi kunne se. Ja, kirka sier til og med at i mennesket Jesus fra Nasaret møter vi selveste Gud.

Ingen er bare det du ser. Det gjaldt i aller høyeste grad for Jesus fra Nasaret. Der mennesker på hans tid så et vanlig menneske, ser mennesker over hele verden i dag Guds kjærlighet. Vi ser dette ikke minst i måten Jesus møtte andre mennesker på. Han fordømte ikke. Han stengte ikke ute. Han avviste ikke. Tvert imot: Han inviterte alle slags mennesker inn i følget sitt, og han viste oss et fellesskap av alle slags mennesker med alle slags erfaringer.

Vi har lest en evangelietekst sammen i dag som minner oss om det. Der sier Jesus at de egentlige heltene, det er de fattige, det er de som sulter, det er de som gråter, det er de som blir utstøtt og ikke får være med. For Jesus selv er hos dem.

I den verden som Jesus viser oss, der går den an å være ærlige. Der kan vi være åpne. Der går det an å vise svakhet. Jesus sjøl var på sitt aller sterkeste da han var svak. Han døde på et kors, helt ødelagt som menneske. Men nettopp da viste han oss hvor høyt Gud elsker oss. Han viste oss en kjærlighet som til og med er sterkere enn døden.

Den dag i dag holder kirka fram vann, brød, vin, olje og lys og sier: Ingen er bare det du ser. Her, i disse tingene, møter Gud oss. Her er Jesus, kjærligheten sjøl, midt i disse enkle hverdagslige tingene. Her kan du se deg selv på en ny måte også.

VI

Dette var bare noen enkle tanker med utgangspunkt i den tredje boka i Harry Potter-universet. Men det er ganske dype ting også. Sånn er det med stor kunst, med stor litteratur: Det åpner opp for å se verden på en ny måte. Vi kan lære noe om oss selv, og vi kan lære noe om hverandre. Derfor er det så spennende å slippe kunsten løs i kirka.

Ingen er bare det du ser. Når du ser Jesus, åpner livet seg opp for deg. Når du ser inn i et annet menneskes ansikt, ser du et Guds under. Noen ganger er det ganske rotete, dette her, og noen ganger gjør ting veldig vondt. Men Guds kjærlighet finnes der likevel. Gud ser på deg med kjærlighet. Og den kjærligheten er sterkere enn alt.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.

 

Ett svar til “Om at ingen er bare det du ser”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s