Om stjernestøv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 24.10.2019

Har du noen gang stått og sett på stjernene en natt og grublet over universet og meningen med livet? I så fall er du ikke alene. Jeg har gjort det, jeg også, og det samme har mennesker gjort i generasjoner. I Salmenes bok i Bibelen kan vi lese en over to tusen år gammel tekst som sier:

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Hva er et menneske? I den andre av de bibelske skapelsesmytene, den såkalte Eden-fortellingen, leser vi om hvordan Gud tar jord og støv og former først dyrene og så mennesket, og at Gud blåser livspust inn i mennesket slik at det blir til en levende sjel.

Jeg synes denne fortellingen er så betagende. Og den gir jo også en veldig presis beskrivelse av hva vi mennesker er. Vi er formet av akkurat de samme stoffene som alt annet levende, gjennom millioner av år med evolusjon. Når vi dør, så går kroppene våre tilbake til jorda.

Derfor heter også mennesket i denne fortellingen, altså det første mennesket, Adam, fordi han er tatt av admah, som er det hebraiske ordet for jord. Adam betyr jordmenneske. Like etter leser vi om Eva. På hebraisk uttaler man navnet hennes chava, og det betyr «liv». I greske bibler heter hun derfor Zoë, som betyr nettopp liv. Jeg sier det så ofte noen gidder å høre det: Eva burde egentlig hete Liv i norske bibler. Da ville vi forstått det, med en gang, selv vi som leser disse gamle hebraiske tekstene på norsk, at disse navnene er symbolske navn som sier noe om vår plass i universet. Vi er tatt av jorda, vi er jordmennesker, vi hører sammen med alt annet liv. Gud har blåst livet inn i oss. Men i bunn og grunn er vi natur, vi er jord, vi er støv.

Eller, mer presist: Vi er alle sammen laget av ett hundre prosent resirkulert stjernestøv. Alle de tyngre stoffene i universet, etter hydrogen og helium, har blitt til gjennom fusjonsprosesser inne i stjernene, stoffer som har blitt slynget utover i rommet når stjernene har eksplodert. Uten disse supernovaene ville vi ikke vært til. Byggeklossene som er oss – og alt annet vi kjenner som jord og liv – kommer fra stjernene. Vi er stjernestøv. Og samtidig sier altså bibelfortellingene til oss: Husk at du er mer enn støv! Det ånder himmelsk over støvet! Gud har blåst sin livspust inn i deg og alt annet som lever.

Jeg tror det er derfor vi har det med å stirre på stjernene og stille oss selv eksistensielle spørsmål. Når vi ser himmelen, månen og stjernene, og spør «Hva er da et menneske?», da husker vi dypt i oss selv hvor vi kommer fra: Vi er stjernestøv. Og samtidig spør vi jo ikke bare hvor vi kommer fra. Vi spør også hvor vi skal hen, og hvorfor vi er her.

Selv tror jeg at det er en dyp mening med at akkurat dette stjernestøvet har fått pusta livet inn i seg. Jeg tror vi er her for å ta vare på hverandre, og på alt det andre som vi deler tida og rommet med. Jeg tror på kjærligheten, rett og slett. Og i det aller dypeste laget av disse trosforestillingene ligger også troen på og håpet om at Gud selv er kjærlighet, og at det var derfor Gud tok nettopp stjernestøvet og lot livet ta bolig i det. I dette tror jeg at Gud Skaperen har lagt ned noe av seg selv. Hver gang vi ser stjernehimmelen er det en kjærlighetserklæring. I troen på dette kan jeg forsones med at jeg er støv, at jeg er jord, Adam, stjernestøv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s