Om at Hitterdal kapell er 60 år

Søndag 20. oktober 2019 feiret vi jubileumsgudstjeneste for Hitterdal kapell. Kapellet ble innviet 25. september 1959, og jubileet ble feiret omtrent en måned etter selve 60-årsdagen. Her er prekenen jeg holdt i kapellet under jubileumsgudstjenesten, med utgangspunkt i en tekst som var valgt ikke etter kirkeårsdagen men etter anledningen:

Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.

Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.

Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.

Slik lyder det hellige evangelium.

(Johannes 17:1-11)

For ti år siden, da vi feiret av Hitterdal kapell var femti år, framførte jeg en tekst her i dette rommet som en del av jubileumsmarkeringen. Det var et dikt av Kristin Solli Schøien. Jeg hørte det første gang på Menighetsfakultetet, da dikteren selv framførte det; jeg hadde henne som lærer på praktikum der den gangen. Diktet har fulgt meg siden, og jeg kommer nok alltid til å knytte det til dette rommet på en særlig måte. Det heter Steiner som roper:

I dette hus er tusen toner sunget.
I dette rom er hundre bønner bedt.
Til dette sted har mange føtter vandret,
og noen har gått tungt, og andre lett.

I dette hus har gledens toner jublet.
I dette rom har sorgen hatt sitt sted.
Ved alteret er JA blitt sagt – og hvisket.
I denne font har vannet strømmet ned.

I dette hus er himmelen tilstede,
og paradisets dører står på klem,
for dette er et hellig sted på jorden
og den som kommer hit har kommet hjem.

Dette er hva kirka handler om, tenker jeg, når vi snakker om kirka som et sted: Kirka er et rom der tida på sett og vis stopper opp, der evigheten slår igjennom, så å si. Hit kommer vi, hverdagsmennesker, og så opplever vi at våre erfaringer og det vi bærer med oss tåler å møte evigheten. At livene våre betyr noe for Gud, evighetens Gud. Det er like sterkt hver gang.

Når vi underviser konfirmantene om hva kirka er for noe, er vi alltid nøye med å poengtere at kirka først og fremst består av mennesker. Den som er døpt tilhører kirka, sier vi, og ordet «kirke» viser først og fremst til menneskene som er døpt til Kristus. Men folk trenger hus, slik hus trenger folk. Derfor bygger vi kirker, kirkehus, som skal stå der som pekere i landskapet, og som symboler vi kan gå inn i og leve en del av livet vårt i. Og kirkehusene er helt avgjørende. De bevirker noe som vi mennesker ikke kan. De gjør noe med stedet. De uttrykker et nærvær, de tolker rommet, landskapet, jorda og himmelen for oss. Selv om vi ikke skulle døpe noen nye kirkemedlemmer på ei stund, kan vi fortsatt si at kirka er rotfesta hos oss. For kirkehuset står der, og bringer evigheten nær oss hvor og når vi vil se.

Hitterdal kapell er seksti år i år. Seksti år er ikke veldig mye, når en snakker om kirkebygg. Kirka som bevegelse har eksistert i to tusen år, og de eldste kirkene i Norge er rundt tusen år gamle. Men seksti år er likevel lenge. Det er så lenge at vi kan snakke om to eller tre generasjoner, og vi kan snakke om at de fleste av de som levde da bygget ble reist nå er døde. De har gått over til evigheten, kan vi si, og da kjenner vi det også, at Hitterdal kapells historie også er en liten flik av evighet.

Jeg har, som mange av dere kanskje har sett, en spalte i Fjell-Ljom der jeg deler noen tanker annenhver uke. Prestepreik, heter den. Forrige uke delte jeg en tekst der – en resirkulert tekst fra tre år tilbake – som handlet om nettopp tid, evighet og om det å være kirke. Og jeg har kommet til at det er en tekst som passer såpass godt til et kirkejubileum som dette, at jeg velger å lese den teksten her og nå:

Tiden går, sier vi. Men er det heller ikke slik at tiden kommer? Uansett hva man måtte mene om tidens retning: Det er viktig å være tilstede i øyeblikket. Det er vi da enige om. Eller?

Paradokset er at i det øyeblikk du forsøker å fokusere på et punkt i tiden, da er dette punktet allerede forbi. I glimtet mellom observasjon og refleksjon har øyeblikket allerede blitt fortid. Tilbake står du i nåtida og forsøker å gripe det som ikke lenger er, mer eller mindre tilstede i det som skjer rundt deg akkurat der og da.

Derfor er det også slik at de fleste former for meditasjon har som sitt innsteg at man nettopp ikke skal vurdere de sanseinntrykk man blir utsatt for. Tid og hendelser skal gli gjennom bevisstheten som et perlebånd som glir mellom fingrene dine mens du sitter med øynene lukket. Den kritiske tanke og den aktive deltakelse fordrer en annen sinnsstemning. I det meditative rom er du kun en nøytral og distansert betrakter.

Tid er vanskelig. Det gjelder også religiøs tid. Mange av de store verdensreligionene har sitt grunnlag i fortida, til dels i en nokså fjern fortid. Den kristne kirke, for eksempel, forholder seg til angivelig historiske hendelser som ligger to tusen år tilbake. Men dersom man kun fester blikket på det som har vært, kan man da være tilstede i øyeblikket, i nåtida, mer eller mindre nøytralt og distansert eller levende engasjert?

Fundamentalismen – og denne kommer i mange slags smaksvarianter – forsøker å løse dilemmaet ved å forholde seg til gamle tekster som overføres direkte til samtida. Men dette er en ubrukelig strategi. Den forutsetter nemlig en tro på at alt var bedre før, et ønske om å fryse historien i et eller annet punkt i historien. Men tida har rullet videre – eller kommet videre, om man foretrekker det – og fortida er historie. Den som insisterer på å forsøke å leve i fortida er verken tilstede der han ønsker å være eller der han faktisk er. Dessuten er han evig pessimist.

Dette er innsikter som den kristne kirke har forsøkt og fortsatt forsøker å ta inn over seg. Selv om kirka bekjenner troen på at Jesus fra Nasaret var Sønnen, den andre personen i Treenigheten, så nytter det ikke å drømme seg tilbake til den tida da Jesus traska rundt i Galilea og Judea i Palestina. Alt var nemlig ikke perfekt da heller – selv Jesus lærte og forandra syn på saker og ting underveis – og vi kan heller ikke late som om alt som har skjedd siden den gang ikke har gjort verden til et bedre sted. For det har det, mye av det, selv om det ikke står noe om det i Bibelen.

Men tror ikke kirka at øyeblikket er viktig da? Bekjenner ikke en kristen seg til øyeblikket, til tida og stedet vi lever og er en del av? Jo, slik er det. Og det øyeblikket som låser opp alle tidsparadokser er det øyeblikket da de første kristne trodde at alt var slutt: Da Jesus døde og ble lagt i graven. Så gikk det noen timer, og så skjedde det mysteriet som vi egentlig mangler ord for men som vi omtaler som oppstandelsen.

Oppstandelsen er nemlig det øyeblikket da Guds framtid sprenger seg inn i nåtida. Det er tida i revers, det er liv av døde. I det øyeblikket klynger den kristne kirke seg sammen med hele menneskeheten til håpet om ei bedre framtid. Når alt synes håpløst åpner Gud opp virkeligheten på nytt, og den virkeligheten som åpner seg er ikke noe annet enn Gud selv.

Så: Går tida fra oss i øyeblikket, eller strømmer den oss heller i møte i øyeblikket? Jeg holder en knapp på det siste. Mye var bra før, men framtida skal faktisk bli enda bedre. I hvert fall framtida som helhet. På individplan kan ting slå dårlig ut, selvsagt. Jeg kan bli syk eller rammet av ulykke, og en dag skal den store tomheten nå meg. Men jeg er optimist likevel.

Så langt prestepreik i Ljomen. Nå ble det jammen en søndagspreik av det også. Og om dere har Fjell-Ljom liggende, kan dere gå hjem og lese det en gang til etterpå.

Vi feirer at Hitterdal kapell er seksti år. De som reiste dette bygget, ønsket at det skulle stå her inn i evigheten, og at det skulle bringe evigheten nærmere oss i tida.

Den kristne troen bekjenner at evigheten er nær der Jesus er. Der ordet om han og der ordene hans får lyde, der har han lovet å være med i det som skjer. I dag hørte vi til og med at Jesus sa: Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Det evige livet, evigheten, og tida, møtes her, i troen, håpet og kjærligheten.

Den gode nyheten er at det er oss, vi, akkurat slik vi er, som inviteres til å se våre liv i lys av evigheten. Ikke de vi kunne vært, eller de vi skulle ønske at vi var. Men vi, akkurat slik vi er. Kirka er et rom der vi kan komme og være dønn ærlige og tvers igjennom ekte, og her i Hitterdal kapell vi skal slippe å gjøre oss til. Hitterdal kapell er et ærlig rom. Det har det vært i seksti år, og det ønsker vi at det skal være i årene som kommer også.

I dette hus er tusen toner sunget.
I dette rom er hundre bønner bedt.
Til dette sted har mange føtter vandret,
og noen har gått tungt, og andre lett.

I dette hus har gledens toner jublet.
I dette rom har sorgen hatt sitt sted.
Ved alteret er JA blitt sagt – og hvisket.
I denne font har vannet strømmet ned.

I dette hus er himmelen tilstede,
og paradisets dører står på klem,
for dette er et hellig sted på jorden
og den som kommer hit har kommet hjem.

Gratulerer med dagen, alle sammen.

La oss bekjenne vår hellige tro.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s