Om å tro på jordens forvandling

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 26.9.2019 under overskriften «Jeg tror på jordens forvandling»

Jeg tror på jordens forvandling en gang, en tid, et sted,
en fremtid hvor Guds himmel til jorden senkes ned,
en evighet av glede da alt det vakre her
blir løftet i Guds klarhet og stråler bedre der.

Tonene fylte kirkerommet. Det var søndag, Øksendal songlag var på besøk, og nå sang koret til inngang under gudstjenesten. Sangen de framførte er skrevet i 1988, den har tekst av Eyvind Skeie og melodi av Sigvald Tveit. I 2013 kom den inn i den nye salmeboka, der den står aller sist blant salmene på nummer 899. Jeg har hørt den mange ganger, og har sunget den selv også. Men aldri hadde jeg hørt den slik som nå:

Jeg flykter ikke fra verden. Den jord som engang falt,
er båret av de hender som skal fornye alt.
Jeg vet at Jesus lever! Jeg tror at Herren Krist,
når alle håp er ute, skal stige frem til sist.

Det var ikke bare den vakre tenorsoliststemmen som gjorde at ordene hørtes nye ut og bar med seg klanger jeg aldri hadde oppfatta tidligere. Det var like mye dåpsbarnet som sørget for det, der det ble båret inn under korsangen, nedover midtgangen, fram mot døpefonten. Eyvind Skeies tekst er skrevet som en meditasjon over de siste ting, det endelige håpet, den framtida som vi ennå ikke kjenner. Men der og da ble den til en sang om begynnelsen, om utgangspunktet, slik en dåpssalme skal være. Plutselig kjente jeg hvor rørt jeg var:

Jeg tror på jordens forvandling. En tid, et sted, en gang
skal alle ting bli nye og alt blir fylt med sang!
Ja, jorden skal fornyes, og gode ting skal skje!
Bak døden venter Jesus. Den som vil tro, skal se!

Jeg flykter ikke fra verden. Blant jordens minste små,
der finner jeg en fremtid, som jeg vil vente på.
Ja, jorden skal forvandles, dens natt går alt mot gry!
Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden ny!

Koret skulle synge tre sanger denne søndagen. «Kärlekens tid» måtte naturligvis framføres mellom tekstlesningene, det sa seg liksom selv, og «Smak og kjenn» måtte synges under nattverdmåltidet. Men den siste sangen, som altså ble den første? Det var mer tilfeldig at det ble sånn. Men da sangen og barnet og rommet og dåpsfølget møttes, der framme i rommet, kjentes det ikke tilfeldig i det hele tatt. Og da vi senere leste bibeltekstene for dagen, som alle handlet om kjærlighetens forvandlende kraft, kjentes det som en aldeles naturlig fortsettelse.

Noen ganger er det slik: Liturgien og ordene og musikken vibrerer plutselig i takt på måter som erfares helt uventa til og med for oss som har planlagt gudstjenesten. Framtida åpner seg et bittelite øyeblikk. Der og da er det ekstra fint å være både prest og menneske. Det er kirka som skjer. Kunst er det også. Kanskje det til og med er Gud.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s