Om kjærlighet og tillit

Preken under høymesse i Bergstadens Ziir 22. september 2019 (15. søndag i treenighetstiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

(Joh 15:9-12)

Slik lyder det hellige evangelium.

I dag begynner prekenen hos det lille dåpsbarnet, og hos dere dåpsforeldre.

Da barnet ble født, forventa det å bli tatt imot. Det la seg til rette i armene deres og ropte etter mat, etter varme, etter omsorg. Og det fikk det. Det får det. For barnet viste dere tillit. Det gav seg hen til dere. Og når tilliten roper, når tilliten kaller, da er det kjærlighet som er svaret.

En av mine favoritteologer heter Knud Ejler Løgstrup. Løgstrup var dansk teolog, filosof og prest, og han har sagt og skrevet mye nettopp om tilliten og kjærligheten. Kort fortalt bygde han opp et såkalt fenomenologisk filosofisk system, der han tok utgangspunkt i de fenomener som gjør seg gjeldende i alle menneskers liv. Han skrev om noe han kalte for «spontane livsytringer», som er reaksjoner og adferdsmønstre som han mente finnes hos alle mennesker som en del av menneskets natur, vår grunnprogrammering så å si. Blant disse mente han at tilliten var den fremste og viktigste. For alle mennesker er født tillitsfulle. Når vi kommer til verden er vi hundre prosent tillit, små bylter av tillit i ren og uforfalsket form. Vi er riktignok født dødelige, men vi er like fullt født tillitsfulle. Ja, vi skiller ikke engang mellom oss selv om verden omkring oss den første tida, rent nevrologisk, vi tar det bare for gitt at noen er der for oss og vil ta vare på oss. Og det gjør vi jo. Det er det som er den spontane måten for oss å ytre oss når et lite nyfødt barn viser oss tillit. Derfor henger tilliten og kjærligheten også sammen. Tilliten kaller, og kjærligheten svarer. De svarer til hverandre, de komplementerer hverandre.

Løgstrup går så videre til å skildre hvordan vi mennesker etter hvert blir mer reserverte overfor hverandre. Hvordan vi blir mindre tillitsfulle og mer avventende, mer avmålte, mer skeptiske. Det er en del av en sunn psykologisk utvikling, ganske enkelt fordi verden ikke er et sted hvor alle bare er gode mot hverandre hele tida. Men samtidig synliggjør dette noe av fallet i tilværelsen, om vi kan bruke et slikt ord. Det tillitsfulle universet slår sprekker med tida.

Og så sier altså K.E. Løgstrup det som har gjort ham så kjent blant filosofene, og det som gjør at han har øvd varig innflytelse på for eksempel sykepleiefaget. Han beskriver hvordan vi mennesker, i hvert eneste møte, stilles overfor den utfordringen det er å vise tillit og å bli vist tillit. I alle møter mellom to finnes det et element av tillit, en form for forhandling av åpenhet. Dette gjør oss sårbare. «Vi har aldri med et annet menneske at gjøre, uten at vi holder en del av den annens liv i vår hånd!» sier han, og det er så fint og poetisk sagt at det godt kan gjentas enda en gang:

«Vi har aldri med et annet menneske at gjøre, uten at vi holder en del av den annens liv i vår hånd!»

Noen ganger er det bare litt. Forbigående. Men noen ganger, som med det lille barnet, og ellers også, kan det handle om liv og død. Om vi ikke finner fram til kjærligheten, og om ikke kjærligheten kan svare på tilliten, da er vi rett og slett ille ute.

Denne utfordringen, denne etiske fordringen som Løgstrup kaller den, er universell. Den er evig aktuell. Den er spontan, og den kan ikke velges bort. I møte med alle mennesker kalles vi til å ta vare på den andre, til å vise oss tilliten verdig. For slik er det: Når tilliten kaller, da svarer kjærligheten. Derfor er kjærligheten den eneste lov. Vi har aldri med et annet menneske å gjøre uten at vi holder en del av den andres liv i våre hender.

Løgstrup selv var altså teolog, ikke bare filosof og fenomenologisk etiker. Sammen med ham kan vi bruke denne innsikten i forholdet mellom tilliten og kjærligheten til å si noe om grunnforholdene i Guds verden. For det at vi er skapt slik, det at vi er satt inn i denne sammenhengen, det er naturligvis ikke tilfeldig. Det speiler Skaperen av alle ting, og hvordan Skaperen selv er. Gud er kjærlighet.

Om vi nå vender tilbake til døpefonten i noen sekunder: Her ble barnet døpt i dag, til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Det er hva vi kaller Gud: Fader, Sønn og Hellig ånd. Det viktigste ordet i det navnet, er ordet og. Gud er et fellesskap. Gud er tre personer i en enhet, som gir seg hen til hverandre i fullkommen tillitsfull kjærlighet.

Så når vi bærer noe av hverandres liv i hendene våre, da speiler vi Gud. Da gjør vi gudstjeneste. Da tegner vi Guds bilde i verden. Kjærligheten gjennomsyrer alt, bærer alt, er alt.

Når vi nærmer oss Gud, blir det tydelig at rekkefølgen egentlig er omvendt. Det er ikke tilliten som kaller og kjærligheten som svarer, selv om det virker slik innenfor rammen av våre liv. For Gud er kjærlighet. Og Gud er evig. Kjærligheten kommer alltid først. Så inviteres vi til å svare på dette med å være tillitsfulle. Det er dette vi kaller tro. Å tro er å vise Gud tillit. For Gud bærer alt, også vårt liv, i sine hender.

Dette har altså menneskene alltid visst. For dette handler om spontane livsytringer. Og samtidig: Vi går fra tillit til mistillit, og fra kjærlighet til likegyldighet. Derfor kom Gud til oss i Jesus. Gud viste oss kjærlighet tvers igjennom, i Sønnen som hadde full tillit til sin Far, der Gud snakket med Gud i en samtale helt uten filter.

Så sa altså Sønnen, Jesus, slik vi har lest det i dag:

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

Og så gikk han til korset, med hele sitt liv, som en kjærlighetshandling for oss mennesker. Det er kirkas fortelling om Gud og verden.

Derfor skal vi lære av det lille barnet hva Gud rike er. Vi skal ta imot hverandres liv, uten forbehold. I dette er kjærligheten. Tilliten kaller, og kjærligheten svarer – fordi kjærlighetens Gud har elsket oss først.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s