Om de tusen liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 1.8.2019

Den som leser, lever tusen liv før han dør.
Den som ikke leser, lever bare ett.

Kan hende er det fordi jeg befinner meg i et slags post-Game-of-Thrones-vakuum at jeg velger å sitere George R.R. Martin her i denne spalten igjen. Det er ikke mange uker siden jeg gjorde det sist. Men jeg synes altså det er så innmari godt sagt.

Jeg liker å lese. Sånn til hverdags blir det litt for lite tid til det. Det vil si, jeg leser jo en del, men det blir mest faglig relaterte tekster og sakspapirer og den slags. Ja, og så den derre Store Kloke Boken, da.

Men når ferieukene åpner seg, da finnes det også tid til annen litteratur. I sommer har jeg blant annet lest Jordmor på jorda, Edvard Hoems roman-portrett av hans egen tippoldemor Marta Kristine Nesje, mor til Knut Hansen Nesje, han som er hovedpersonen i Slåttekar i himmelen som jeg leste i fjor sommer. Jeg var betatt da, og jeg ble betatt også i år. Hoems slektskrønike i fem bind, hvor han altså dikter og spinner litteratur rundt faktisk personer fra hans egen slekt, er rett og slett noe av det vakreste jeg har lest.

Noe av det som virkelig grep meg under lesningen av disse bøkene, er nettopp dette at jeg som leser vet at dette er så virkelighetsnært. At ja, det er dikting, men samtidig er det ikke bare det, det er også en kjerne av historisk sannhet her. Disse menneskene som han foreller kan faktisk ha tenkt det han skriver (selv om vi ikke kan vite det), de kan ha sagt og gjort og agert slik han forteller. Dette kan faktisk ha skjedd på ordentlig! Akademikeren i meg mumler noe om at det nok først og fremst er forfatterens eget sjelsliv jeg kommer i berøring med, men det kjennes likevel som om jeg virkelig får leve flere liv i møte med slik litteratur.

Mitt eget liv er kan hende ikke av de mest spennende, men jeg har i det minste en litt eksotisk oppvekst: Jeg vokste opp i millionbyen Kobe i Japan. Jeg liker byer, og jeg liker å komme litt opp i høyden og se utover byer, særlig om natta når de mange millioner lys er tent. For ikke så lenge siden sto jeg på et utsiktspunkt og så utover en større by. Da slo det meg igjen: Alle disse menneskene som bor her, innenfor synskretsen min, det området jeg kan se her og nå, alle disse menneskene er små verdener i seg selv, hver eneste en. Om hver og en av dem hadde fått sin egen roman, ville vi like fullt bare så vidt ha vaket i overflaten. Det er slike dybder i menneskesinnet, det er slik en rikdom av verdener i oss og rundt oss.

Å stå slik og se utover en storby hvor hundretusenvis (eller millionvis) av mennesker lever sine liv, fyller meg med en følelse av ydmykhet. Hvem er jeg, som skulle kunne mene noe om eller felle en dom over det disse menneskene tenker, tror, føler, mener, gjør? Jeg kjenner knapt meg selv.

Som prest forsøker jeg å holde fram denne tanken for meg selv med jevne mellomrom. I et så rikt univers nytter det ikke med enkle svar eller fundamentalisme, uansett innpakning.

Jeg leste forresten noe annet i sommer. Noe kortere. Det var på Facebook. Jeg husker ikke lenger hvem som delte det eller hvor jeg så det, men det var et bilde av en masse nonstop sammen med en tekst som sa noe sånt som at dette er oss, alle de ulike fargene er vår kulturelle og religiøse innpakning, men inni oss alle finnes det samme, nemlig kjærlighet. Jeg håper i grunnen det er sånn det er, og jeg forsøker å tro og leve i tråd med det også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s