Om misjon anno 2019

Onsdag denne uka var jeg en snartur innom Trondheim og Olavsfest for å delta på en panelsamtale under et seminar på biblioteket. Temaet for samtalen var misjon, under overskriften «Misjon – utgått på dato?». Samtalepartnerne mine var Marit Breen fra NMS og Olav Fykse Tveit som er generalsekretær i Kirkenes Verdensråd. Einar Tjelle, assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig råd, ledet samtalen.

Vårt Land har fanget opp momenter fra samtalen i en reportasje («Ikke lenger vesten mot resten»), der jeg siteres på følgende vis:

Sokneprest Harald Hauge vokste opp som misjonærbarn i Japan. Den versjonen av Fader vår som ligger ham nærmest, er den japanske.

– Men noe av det jeg hadde med meg som misjonærbarn, var følelsen av et skille mellom de som var innenfor og de som var utenfor. Jeg hadde en opplevelse av at jeg sprang en etappe i et apokalyptisk løp mot endetida. Det ville jeg ikke være med på lenger, sier han.

Han framhever at «misjon fra marginene» ikke bare handler om å løfte folk ut av fattigdom, men også at man i møte med de fattige også møter Kristus.

– Det er ikke bare de som 
møter Kristus i meg, men jeg møter Kristus i dem.

Dette er et i og for seg korrekt sitat av noe av det jeg sa. Men særlig dette med det apokalyptiske løpet kunne med fordel hatt litt mer kontekst. Derfor blogger jeg nå det jeg selv har notert fra mine innledende bidrag til samtalen.

1. Einars første spørsmål tok utgangspunkt i at jeg var på KVs store misjonskonferanse i Arusha i mars i fjor, samt at jeg er misjonærbarn. Han spurte om det har skjedd noe med min egen misjonsforståelse på veien gjennom livet. Jeg svarte langs følgende linjer:

Det har definitivt skjedd en endring. Det å vokse opp som misjonærbarn innenfor ramma av NLMs arbeid i Japan betydde en på mange måter fin oppvekst. Det er også utfordrende sider knyttet til dette, men totalregnskapet går i pluss.

Samtidig var det altså slik at det miljøet jeg vokste opp i, var preget av en ganske sterk skråsikkerhet i spørsmålet om hvem som var blant de frelste og de fortapte, de som var innenfor eller utenfor. Jeg husker godt et bibelord som ofte ble sitert i forkynnelsen, nemlig ordet om at «evangeliet skal forkynnes for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24:14). Det kunne av og til virke som om idealet var å framskynde enden så mye som mulig gjennom å nå så vidt og bredt ut så effektivt som mulig. Det gjorde at jeg nærmest satt med en følelse av å løpe en etappe i et apokalyptisk stafettløp på vei mot endetida. På et punkt kjente jeg meg ikke konfortabel med denne tenkningen eller denne endetidsforventningen lenger, og jeg ville ikke lenger være en del av dette.

I dag kaller jeg meg postevangelikal. Samtidig: Underveis i denne nyorienteringen, mista jeg også noe av språket mitt og livsfølelsen fra barndommen, nemlig dette med delaktighet i Guds misjon i verden. For meg har det vært flott å oppdage den holistiske misjonsforståelsen som den økumeniske bevegelse har arbeidet med helt siden 1910, hvor diakoni, dialog og kamp for rettferdighet inngår i forståelsen av misjonsoppdraget, og hvor Jesusordet om at han har kommet for at vi skal ha «liv og overflod» («fullness of life») står sentralt (Joh 10:10). Dette har åpna opp hverdagen min igjen, og det har gjort at jeg har kunnet se den kirkehverdagen jeg står i, midt i folkekirka, som nettopp misjon.

Dette har også åpna opp et nytt rom for det jeg vet om andre religioner og kulturer, så som shintoisme og buddhisme i Japan. Jeg har kunnet anerkjenne at Ånden virker der også. Dette har vært viktig for meg, og har forløst noe av min egen historie og erfaring.

Jeg har fortsatt enorm respekt for de som vil arbeide transkulturelt og stå i spennet mellom dialog og proklamasjon. Men jeg ser samtidig nå at kirkas misjon er uendelig kompleks og berører mange, mange flere sider av virkeligheten enn det som har med å omvende andre å gjøre.

2. Det neste spørsmålet handlet som broen fra Arusha til Røros. Der hadde jeg notert meg tre punkter:

a) Jeg ble i Arusha for det første styrket i trua på at hele virkeligheten inngår i det vi kaller misjon. Jeg arbeider også med misjon, på min måte. Dette har gitt meg noe av språket tilbake, og gitt meg frimodighet til å snakke om misjon som kirkas handlingsmodus.

b) Videre ble jeg veldig fascinert av uttrykket «Mission from the margins». Spørsmålet om hvem som er marginaliserte og hvor de befinner seg er stort og omfattende, og bevegelsene går i mange retninger. Jeg har blitt styrka i trua på at kirkas oppdrag i verden nettopp handler om å lytte til å ta imot fortellinger om marginalisering.

[c) Dette tredje punktet fikk jeg aldri skutt inn i samtalen, men ett eksempel på en marginalisert som har brakt sine erfaringer inn i kirka er den blinde Bartimeus som vi leser om i Mark 10:46ff. Hver gang kirka feirer gudstjeneste, siterer vi nettopp Bartimeus i Kyrie-ropet. Slik har hans erfaring vært med på å forme kirka i to tusen år.]

3. Så fikk jeg et spørsmål som gikk på det som hadde med urfolksteologi å gjøre. Der svarte jeg ved å vise til at deres livsholdning og kultur har avgjørende impulser å gi til oss alle. Det er ikke minst viktig i klimakrisens tid, som også Olav minnet om under samtalen. Jeg pekte på at dialogisk holdning er helt avgjørende når vi møter urfolk, og at det ikke er noe mål å «male over» deres kultur. Her er den holistiske misjonsforståelsen helt avgjørende. Den minner oss også om at vi møter Kristus i den som kommer fra marginene, for jeg møter Kristus i ethvert menneske. Det er ikke slik at det bare er den andre som «får Kristus» gjennom meg.

Her snakket jeg også om hvor viktig språk er, om empowerment, og om det å la Gud tale på alle slags språk. Så prata Einar og jeg litt om bibeloversettelsesarbeid, og om det arbeidet jeg har fått stå i gjennom systematisk å benytte sørsamisk språk i gudstjenestelivet hos oss på Røros de siste fjorten åra. (Det var også under denne delen av samtalen at jeg nevnte dette med hjertespråket og det japanske fadervåret.)

4. På et punkt i samtalen la jeg også inn noen kommentarer om språk knyttet til forståelsen av misjon å gjøre. Utgangspunktet var ordet «disippelskap», som jeg synes fungerer bedre på engelsk enn på norsk. (Jeg slo her et slag for rett og slett å bruke ordet «kristen», langs de linjer jeg gjør meg til talsmann for i denne artikkelen.) Der nevnte jeg at jeg har fanga opp at i næringslivet har man en periode snakka mye om hvor viktig det er å finne bedriftens «purpose», og at jeg tross alt er glad vi kan snakke om at kirka har en «misjon» i stedet. Men dette handler virkelig om kirkas eksistensberettigelse. Med et annet ord kan vi snakke om at kirka har et «oppdrag». Olav la til at dette oppdraget er universelt (fordi Gud ikke er noen stammegud men alle menneskers Gud), og at oppdraget omfatter alle sider av livet for det hele mennesket. Dette er en misjonsforståelse jeg kan slutte meg til, og som også inspirerer der jeg er i hverdagen.

Og så sa både jeg og de andre mye annet også i løpet av den timen samtalen varte, inkludert noen korte appeller til slutt (der jeg oppfordra folk til å være stolte av hverdagen sin og hverdagserfaringene sine, fordi dette også inngår i «the fullness of life» og Åndens misjon i verden). Særlig det Marit sa om arbeidet for kjønnsrettferdighet og kvinners rettigheter i Etiopia grep meg og inspirerte meg. Men du måtte altså nesten være der for å oppleve det, alt sammen.

 

PS: Les gjerne mine refleksjoner fra tida før, under og etter KV’s store misjonskonferanse i Arusha i mars 2018! Du finner tekstene samlet på denne siden her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s