Om Gud i det lave

Preken under Falkbergetmesse i Bergstadens Ziir 1. mai 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus kalte disiplene til seg og sa:

«Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Torsdag for to uker siden – for tretten dager siden, for å være helt eksakt – var skjærtorsdag. Den dagen hadde vi Falkberget-lesning her i kirkerommet, slik tradisjonen har vært hos oss i påska de siste femten åra. I år lytta vi til Den fjerde nattevakt i kortform, under overskriften «Kjærlighetens smerte».

falken
Johan Falkberget, malt av Harald Dal; portrettet henger i Røros kirke.

Og i år, på skjærtorsdag, handlet lesningen fra evangeliet under messen om at Jesus vasket disiplenes føtter. I prekenen den kvelden snakka jeg om hvordan Jesus løfter opp alle slags undertrykte og marginaliserte grupper, og om at han har alt dette med seg når han rir inn i Jerusalem og går gjennom påskeukas hendelser fram til korset.

Å være marginalisert kan handle om ulike ting. På Jesu tid, for to tusen år siden, handla det særlig om kvinner, barn, fattige, syke, og om de som var religiøst urene på ulike måter. Jesus solidariserte seg med dem, han stilte seg sammen med dem om løfta dem fram. Og så tok han alle disse erfaringene med seg inn i tempelbyen og påsken der.

Skjærtorsdag tok så Jesus opp enda en type erfaring og gjorde den til sin. Da bøyde Jesus seg ned og vasket føttene til disiplene sine.

Folk gikk gjerne med sandaler den gangen. Etter en lang dag ute på veiene, ble man naturlig nok skitten på beina. Så det var helt vanlig praksis at føttene ble vaska før man satte seg – eller la seg – til bords. Det uvanlige med situasjonen var at det var Jesus, lederen i gruppa, som vaska de andres føtter. For dette var egentlig en tjenerjobb.

Skjønt, når vi sier «tjener» så er det egentlig tilslørende. For det var en slaves jobb. Vi må huske på at den gangen, for to tusen år siden, var det å ha livbundne tjenere, slaver eller treller helt vanlig i det øvre sosiale sjiktet. Så bøyde altså Jesus seg ned, tok på seg en slaves skikkelse og la bort alle former for verdslig makt og sosial status.

Når vi skal fortelle fortellingen om Jesus, må vi si: Det var sånn han var. Dette var hans liv. Han hadde alt dette med seg inn i Jerusalem, og han hadde alt dette med seg opp på korset. Det var denne mannen som ble korsfestet. Det var dette livet som døde – og ble reist opp.

Men i kirka så stopper vi ikke der. For vi sier også: Dette mennesket viste oss Gud. Og det betyr at alle disse erfaringene også var og er en del av Guds eget liv – som var og er og blir.

Gud er ei undertrykt kvinne. Gud er et barn som blir oversett. Gud er syk og forkommen. Gud er en religiøst uren mann. Gud er en slave. Og Gud vet hva død er.

I dag blir vi minnet på dette: Dette sier oss noe om hvor vi finner Gud igjen i verden.

II

Det har alltid vært fristende for mennesker å tenke at når vi skal se etter Gud, da skal vi se etter styrke og makt. De rikeste, sterkeste, mektigste, mest vellykkede etter ytre standarder – de er velsignet av Gud, de har Guds nærvær på en spesiell måte. Men i det Jesusordet vi har for oss i dag, forholder det seg faktisk helt motsatt. Den som vil være stor, sier Jesus, skal være de andres tjener. Slaven kommer først i Guds rike.

Det er selvsagt ikke meningen at vi skal lese dette som et forsvar for slaveri og undertrykkelse. Det er en vranglesning. Jesus forholder seg til si samtid når han skal finne eksempler og bilder, men han utfordret samtidig samtida si og la grunnlaget for noe nytt nettopp ved å gå inn i de sosialt og sosioøkonomisk sett laveste posisjoner. Den kristne etikken bygger på alle menneskers likeverd. Det var ikke en selvsagt tanke i antikken, som vi skjønner, men da tanken hadde fått slå rot, vokste det fram noe nytt. Kampen mot slaveri har vært kjempet mange ganger. Så må den kjempes også i vår tid.

Men igjen: Jesus viser oss altså en verden der Gud kommer til oss nedenfra, der det å være undertrykt og utsatt også er Guds egen erfaring. Om vi tar dette en tanke videre, må vi si: En kristen kan naturligvis aldri sette seg som mål å holde Gud nede. Tvert imot: Når Gud velger å stille seg solidarisk med dem som er marginalisert, da forplikter det også til et bestemt samfunnssyn og en bestemt etikk. En kristen vil alltid måtte kjempe for ordninger som reiser opp de svake og utjevner forskjeller. Vi er, tross alt, kalt til å elske Gud og til å elske vår neste som oss selv.

I dag, på dagen for solidaritet og frihet og likhet og brorskap, kan nettopp dette perspektivet gi noen helt avgjørende impulser.

III

I går kveld var jeg på «natt til første mai»-arrangementet i Sangerhuset. Det var en flott opplevelse. Der fikk jeg blant annet høre Marianne Breigutu bokbade Magnus Marsdal om hans siste bok Frihetens mødre, der han drøfter frihetsbegrepet og måten dette anvendes politisk på i USA og i Norge. Jeg skal ikke gjenta alt det spennende som ble sagt i den samtalen. Men jeg vil gjerne holde fram en formel som Marsdal stilte opp som en forklaring på hva slags rammevilkår som fremmer husmannsånd og sosiale ulikheter: Avhengighet pluss vilkårlighet. Når noen står i et avhengighetsforhold til andre, samtidig som disse andre har frihet til å opptre vilkårlig i hva de gir og ikke gir av lønn, støtte og rettigheter, da blir resultatet i praksis undertrykkelse. Avhengighet pluss vilkårlighet er husmannsånd og undertrykkelse – det betyr at sann frihet for alle mennesker fremmes gjennom arbeidet for forutsigbare og like rettigheter, og gjennom sosial utjevning. De privilegertes frihet til å dominere må få sitt motsvar i frihet fra dominans. Derfor, sa Marsdal, er arbeiderbevegelsen vår nasjons største frigjøringsbevegelse. Det er frihet vi kjøper for skattepengene.

Jeg mer enn aner en spire til det samme i det Jesus-ordet vi har for oss i dag, der Jesus understreker at det å være leder ikke handler om å dominere andre, men om å tjene andre. Ledelse, i politisk forstand, må også handle om dette: Ikke sikre seg selv eller sin egen gruppe privilegier, men arbeide for å myndiggjøre og løfte opp dem som ikke kan løfte seg selv. Oversatt til vår egen tid betyr dette: Arbeide for trygge, gode og like rettigheter for alle, og fremme sosial utjevning.

For å bli i Jesus-ordet og i Jesus-fortellingen: Dette er gudstjeneste. For når du tjener dine medmennesker, når du løfter opp den andre, da er det Gud som kommer deg i møte.

IV

Skjærtorsdag hadde vi altså lesning av Johan Falkbergets tekster. I år var det Den fjerde nattevakt som var i sentrum. Der leste vi om presten Benjamin Sigismund, som kom til Bergstaden og ble her i mange år. Den første tiden var preget av avstand mellom prest og menighet. Presten var embetsmann, og levde i en adskilt sfære. Han forsto seg ikke på folket han skulle tjene, han lyttet ikke til de signalene han fikk nedenfra. Det ble til ulykke, både for ham selv og for Gunhild Bonde og David Finne. Den vilkårligheten som ligger som et element i Sigismunds dømmekraft – den manglende dømmekraften – får avgjørende og dramatiske konsekvenser både for ham selv og for flere av de andre karakterene i romanen.

Det er først når Sigismund selv har falt ned i det dypeste mørke at han blir en troverdig åndelig leder for folket på Bergstaden. Dette skildres på gripende vis i beskrivelsen av hans siste langfredagspreken:

Sigismund gikk idag helt op i dagens tekst; i tragedien i Getsemane! Hans ord fløy idag ikke inn gjennem det ene øret og ut gjennem det andre på tilhørerne. Nei, idag banet det sig vei til hjertedørene. Og det blev også låst op. Ja, endog de forherdede og gjenstridige låste op. Og deres indre øie blev merkelig klartseende. De så ham og de elleve, der de gikk den sene natt over Kedron, de så det stille, sorte vann gli taust forbi med gjenskinn fra stjernene – – – og de så de sovende discipler. Og de hørte ham, Guds søn, be derinde i mørket. Hans nød og store vånde, hørte de. Og de så lyset fra engelen, det sterke, alt gjennemskinnende. Vandringen op til Golgata blev de vitne til. Korset, det tunge, det bitre dødens tre som tynget hans uskyldige skuldre, tynget også deres. Kvinnene, de unge gråtende kvinner, som fulgte med tilhyllede ansikter, de gikk forbi. – – – Og da Sigismund foldet hendene og bad: «Hjelp oss at elske dig alene!» foldet mange sine hender og bad med: «Hjelp oss at elske dig alene!» Han, presten, og hans tilhørere, de hadde alle overtrådt Guds bud; de var alle meddelaktige i hans sønns lidelse og død.

De som hadde hørt Sigismunds tiltredelsepreken og enda mintes den, de glemte mellemtiden fra da og til idag, de glemte alle hans hårde ord; de glemte også alle hans mange feiltrinn; nå gjaldt all deres tanke den korsfestede. – – – Og engelens lys, ja, et enda sterkere lys falt på korsets tre og på det i døden segnede hode, tornekronede hode! I det lys blev alt verdslig borte, all verdslig tanke utslettedes.

Ingen hadde før hørt en slik langfredagspreken. Var det ikke mer enn en menneskelig forkynnelse? Den kjære Herre Kristus måtte selv ha vært tilstede. Han hadde steget lys levende frem for dem.

Dette, dere, det er typisk Falkberget. Gud kommer til oss nedenfra, som An-Magritt og Fjøstausa i arresten, som Hestejelkeren og Pistolen i de mørke krokene i uthusene, som den krigsinvalide Brodde som ringer med kirkeklokkene, og som den foreldreløse Gølin som lærer Brodde hva nestekjærlighet og omsorg er. Og, altså, som en dypt fortvilet prest som, nettopp når han er på sitt aller mest nedbrutte, blir i stand til å bygge andre opp.

Det er egentlig ikke overraskende at Johan Falkberget skriver slik. Det kommer tross alt fra en forfatter som definerte sitt eget ståsted på denne måten:

Min livsanskuelse er en kombinasjon av kristendom og sosialisme. Forskjellen mellom disse to forekommer meg å være liten, og jeg mener det er mulig å skape en sammensmeltning som kan blive den bærende bjelke i alt samfunnsliv. Sådan passer sosialisme og kristendom sammen. Fjerner jeg den ene hånd, har jeg mistet halvdelen av min kraft.

V

Hva var det Jesus sa, nå igjen? Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. Jo, jeg tror dette er et ord også til oss, på første mai. Det er nesten så en blir frista til å legge til et «Ære være Gud i det laveste!» Men jeg tror kanskje heller vi skal si: «Ære være Gud, som kommer oss i møte i våre medmenneskers ansikt!» For det fremmer frihet, likhet og brorskap. Og er det noe vi fortsatt trenger også i vår tid, så er det vel nettopp dette.

— og da forsvinner angest, gråt,
som dugg fra tørre enge,
vår sjel alene trenge
Guds lysestav og vise råd.
Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s