Om erfaringer fra marginene

Preken palmesøndag 14. april 2019 i Røros kirke:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:

Hosianna!
Velsignet er han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!

(Johannes 12:1-13)

Slik lyder det hellige evangelium.

Jeg tror vi skal unne oss en liten recap, en oppsummering, av hvor i Jesus-fortellingen vi befinner oss og hvordan denne dagen plasserer seg i påskeuke-dramaet.

Det er palmesøndag i dag. Dette er altså den dagen da Jesus kommer til Jerusalem for å feire påske der. Da snakker vi altså om den jødiske påskefesten, den som ble feiret (og fortsatt blir feiret) til minne om israelsfolkets flukt fra slaveriet i Egypt, den gangen folket strøk blod fra et slaktet lam på dørkarmene, den gangen da døden gikk forbi hebreernes hus, den gangen da Moses ledet folket gjennom havet og ut i ørkenen. (Og der ble de i førti år, men det er en annen historie.)

Jerusalem var på Jesu tid sentrum for den jødiske nasjonen og den jødiske religionen. For der var tempelet. Der, i tempelet, ble det slaktet hundrevis, kanskje tusenvis, av lam under påskefesten, lam som så ble spist som del av det rituelle påskemåltidet, der bibelfortellingene om flukten fra Egypt og maten og drikken gikk opp i en større enhet. Alle disse skikkene lever også i dag, i beste velgående, både i den jødiske tradisjonen og i den kristne kulturen.

Vi kommer dit, vi også. På torsdag er det skjærtorsdag. Det var altså den dagen da Jesus og disiplene spiste påskemåltid i Jerusalem, den dagen da Jesus tok brød og vin som var satt fram til måltidet og skapte en helt ny tradisjon. Men det skal vi komme tilbake til på torsdag. I dag er det selve ankomsten til byen som gjelder, til byen der tusenvis av pilegrimer samlet seg for å feire påske midt i begivenhetenes sentrum, i byen med det store tempelet.

Og der finner vi altså Jesus. Jesus og disiplene hans.

Og da må vi nesten begynne med å minne hverandre på at Jesus ikke var fra Jerusalem. Det er ikke sånn at fortellingen vi hører i dag er en fortelling om at Jesus kommer hjem. Han var pilegrim, han kom på besøk. Han var fra Nasaret i Galilea, området rundt Gennesaretsjøen nord i Det hellige land. Han var fra utkanten. Fra distriktene. Der hadde han vandra rundt i tre år, fra landsby til landsby, sammen med disiplene sine. Han representerte ikke sentrum, eller makta, på noen som helst måte.

Så når Jesus og disippelflokken hans nå toger inn i Jerusalem, inn i hovedstaden og tempelbyen, da er det outsidernes inntogsmarsj. Det som skjer her, er at marginaliserte erfaringer flytter inn i begivenhetenes sentrum. Jesus kommer til byen, med sine perspektiver på utenforskap og på hvem som er verdt Guds oppmerksomhet. De neste dagene skal han utfordre det religiøse lederskapet på deres prioriteringer og deres konstruksjoner.

Om vi nå skal prøve å sette en overskrift over denne dagen, denne palmesøndagen (og for den stille uke), så kunne det derfor vært at dette handler om erfaringer fra marginene, fra randsonene.

Det er et gjennomgående tema i den evangelieteksten vi har lest i dag, nemlig. Jeg skal forsøke å vise dere dette.

Først får vi høre om Maria som salver Jesu føtter. Hun viste sin takknemlighet og sin hengivelse til Jesus. Men de andre disiplene til Jesus var ikke imponert. Vi hørte hvordan Judas tok ordet og kritiserte sløsinga, og spurte om ikke heller pengene burde gitt pengene til de fattige. Jeg tenker nok at det som skjer her, blant annet handler om en form for «shaming» av kvinnen. Pass plassen din! liksom. Maria ble forsøkt marginalisert.

Men hun blir sett av Jesus. Sett og anerkjent.

Det samme blir de fattige. Sett og anerkjent av Jesus, altså. Han anerkjenner i hvert fall betydningen av å hjelpe dem. De er der hver dag, poengterer han. Hver eneste dag er en dag for å hjelpe andre, for å arbeide for rettferdighet i verden.

Så de fattige blir også sett av Jesus. Sett og anerkjent. De blir tatt inn som en del av fortellingen.

Så gjør Jesus sitt inntog i Jerusalem. Og da er de der, alle disse som nettopp ikke representerer den religiøse og sosiale eliten: Galileiske bønder og fiskere. Barn, kvinner, fattige. Når de synger og roper og hyller Jesus, kan vi fortsatt høre det den dag i dag. De satte ikke bare sitt preg på Jerusalem. De endret faktisk verden – og kalenderen.

Hva skjedde så? Vi vet jo hvor veien går videre for Jesus. Jesus går mot sin død.

Døden er også en form for marginal erfaring. Det er en erfaring vi vet at vi er på vei mot, alle sammen. Men det er likevel er erfaring vi vet vi, helt personlig, skal gjøre én og bare én gang. Og det er samtidig også en erfaring vi helst ikke vil forholde oss til. Vi ønsker ikke å tenke på den mer enn vi må, og vi synes det er krevende å forholde oss til vår egen og andres dødelighet.

Men Jesus, altså: Han tar denne erfaringen rett inn i sentrum av fortelling sin. Og måten han møter døden på, gjør også noe med måten vi kan møte døden på.

Jeg tenker at denne fortellingen, om måten Jesus møter de marginaliserte erfaringene på, og om måten disse erfaringene kommer inn i begivenhetenes sentrum på, denne fortellingen setter også våre egne liv i perspektiv. For i kirka sier vi altså at det var Gud selv som kom nær oss i Jesus fra Nasaret. Og det betyr i så fall at ingenting i liva våre er uten interesse for Gud. Det betyr at Gud tar alle slags livserfaringer på alvor, og alle slags mennesker på alvor.

Dette får også noe å si for hvordan kirka gjør teologi. At hverdagserfaringer og erfaringer fra randsonene er viktige for teologien. Av dette vokser barneteologi, feministteologi, frigjøringsteologi, skeiv teologi og andre erfaringsbaserte teologier.

Noen ganger har vi som har forkynt i påsken i kirkene snakka om Jesus på en sånn måte at folk har tenkt at Gud ikke kan være i kontakt med livene våre sånn som de er. At vi, som mennesker, representerer et problem for Gud, på et vis, og at det som skjer med Jesus i påsken handler om en form for renselse på våre vegne. At Gud forholder seg til oss mer på tross av enn på grunn av, liksom. At vi egentlig burde skamme oss over de vi er. At vi må frykte døden og dommen. Og at, til syvende og sist, vil de aller fleste av oss ikke komme innafor.

Men jeg tror påskefortellingen forteller oss noe annet. For det vi hører i dag, er at Jesus tar med seg alle slags erfaringer inn i Jerusalem, inn i påskefeiringa der. Det vi hører i dag, er at erfaringer fra marginene er i sentrum for Guds oppmerksomhet. Hvis det er sant, det vi forteller om her, da betyr det at Gud omfavner oss alle sammen, akkurat slik vi er. At Gud er nær oss, i Jesus, i alt som skjer med oss.

Det betyr ikke at det som skjer er enkelt eller harmonisk. Påskefortellingen er alt annet enn det. Men det betyr at vi kan plassere oss selv og våre egne erfaringer midt inne i påsken. At vi ikke trenger å gjemme oss bort eller å rømme unna. Vi kan være der, midt i det som skjer, og tro at livene våre også er viktige for Gud.

Jeg tenker det passer å sitere en av de kjæreste salmene vi har i kirka:

Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær.
Om jeg i dype dale må gå den tunge vei,
fra himlens høye sale hans øye følger meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s