Om kjærligheten og livet

Preken under minnegudstjeneste i Bergstadens Ziir under minnegudstjenesten romjulssøndag (søndag 30.12.2018):

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»

(Joh 11:19-27)

Slik lyder det hellige evangelium.

Ett av de sterkeste øyeblikkene jeg fikk oppleve i året som nå har gått, i 2018, opplevde jeg i kinosalen. Og jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt da det skjedde.

Det er ikke det at jeg ikke har opplevd å bli berørt av store filmopplevelser tidligere. For det har jeg. Mange ganger. Men jeg var ikke forberedt på at det skulle skje under akkurat den filmen. For den opplevelsen jeg snakker om nå, den skjedde altså da jeg, på en lys og lett sommerdag, gikk på kino sammen med jentene for å se Mamma Mia 2. Det er jo en filmopplevelse som også må kalles – i beste fall – for «lys og lett». Men likevel inneholdt den altså et øyeblikk som berørte meg såpass at jeg må holde det fram her, i kveld, for dere.

Scenen jeg snakker om kommer helt mot slutten av filmen. Da har vi fulgt Donna og hennes datter Sophie gjennom to filmer. Nå skal Sophie bære sitt lille barn til dåpen i den lille kirka på klippen på øya. Men idet hun er på vei inn i kirka, klipper filmen til den tilsvarende scenen fra den gangen Sophie selv ble båret til dåpen. Nå er det den unge Donna som går inn i kirka med Sophie på armen. Gjestene fra dåpsselskapet er bytta ut med lokalbefolkningen, som var menighet den gangen. Men kirkerommet er det samme. Donna går fram til døpefonten, ser ned i dåpsvannet, og der trer speilbildet av den gamle Donna fram, hun som på dette punktet i fortellingen er død, der står hun og tar imot Sophie, gjennom tid og rom må vi vel si, og ser på mens barnebarnet hennes bæres fram til døpefonten. Og Sophie aner noe, hun ser noe, men hun vet ikke helt hva, og så samler hun faddere, familie (med tre pappaer og det hele!) og venner rundt det som skal skje ved det hellige vannet, mens den eldre kvinnen som er den som i bunn og grunn har samlet dem alle der går ut og lukker døra stille etter seg.

Mens alt dette skjer, synger ensemblet – for det er jo en sånn film dette, der de synger ABBA-låter hele tida, det er jo liksom det de filmene handler om, ikke sant, en hitparade med en mer eller mindre sammenhengende historie rundt – de synger «My Love, My Life». Det er ikke blant de mest kjente ABBA-låtene, dette. Men jeg har et spesielt forhold til den. For da jeg var gutt, hadde vi akkurat denne ABBA-låten på en kassett vi spilte mye. Det var egentlig en kassett med Knutsen og Ludvigsen-musikk – jeg tror det var «Fiskepudding, lakrisbåter»-plata – og så var det litt ledig plass på slutten av kassetten – for ei tid det var, altså, den gangen vi miksa musikk på den måten – og der, på de ledige minuttene, hadde han onkelen min som hadde kopiert kassetten slengt inn nettopp denne ABBA-låten. Så den bringer i seg selv fram gode minner av familie, sammen, på ferie, på langtur i bil, eller bare på vei til et eller annet annet spennende.

Så der har dere det, altså. Kombinasjonen av denne sangen, og den plutselig ganske sterke teksten, og bildene av dåpen, og en storfamilie-sammenheng som trer fram gjennom tid og rom; jeg ble fullstendig tatt på senga eller hva en skal si av det hele, jeg ble berørt helt inn i hjerterota. Så da gråt jeg, det skal jeg innrømme, i kinosalen, på Mamma Mia 2. Det hadde jeg ikke trodd da jeg sto opp den dagen.

Litt rart er det jo, fortsatt. For sangteksten er egentlig en tekst om et brudd – typisk ABBA, egentlig! – om det å gjøre det slutt. Men det er samtidig en tekst som kan tolke mange slags avskjeder, ikke minst fra dem en har kjent sterke bånd til ikke bare sosialt eller følelsesmessig men også biologisk:

Like an image passing by, my love, my life
In the mirror of your eyes, my love, my life
I can see it all so clearly
Answer me sincerely
Was it a dream, a lie
Like reflections of your mind, my love, my life
Are the words you try to find, my love, my life
But I know I don’t posses you
So go away, God bless you
You are still my love and my life
Still my one and only

Når jeg velger å fortelle denne historien, dette lille glimtet fra 2018 for dere, og det i et kirkerom, i røroskirka, så er det selvsagt med en baktanke. Jeg tenker at dette er et bilde og en tekst som også kan få tolke de erfaringene vi bringer med oss hit i kveld, på slutten av dette året.

Vi er her fordi vi har tatt avskjed. Vi har mista noen som betydde mye for oss. Noen som på en eller annen måte var avgjørende for hvordan vi forsto vår egen plass i verden, hvor vi kom fra og hvorfor vi er de vi er.

Vi er refleksjoner av våre kjære, på godt og vondt. Vi blir som personer til gjennom våre relasjoner, og vi er de vi er sånn rent biologisk fordi noen har gitt oss noe av seg selv, har gitt oss genmaterialet som har formet oss til dem vi er.

I kirka forsøker vi å fortolke dette på ulike måter. En av måtene er nettopp dåpen, som jeg altså har vist til allerede. I dåpen settes livet vårt inn i en større sammenheng. Vi blir bekrefta ved navn. Den historien som er deg, den har et navn. Videre bekreftes noen av de sosiale sammenhenger vi har blitt til i og skal formes videre i: Familie, faddere, venner, nettverk, kirke. Men det stopper altså ikke der. Vi knyttes også sammen med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, gjennom korstegnet og vannet. Og han lar seg ikke begrense av tid og rom. Fortellingen om ham er like ny hver gang den fortelles, samtidig som den er eldre enn noen av oss egentlig kan begripe. I ham knyttes vi sammen med dem som har gått foran oss, og med den framtida ingen av oss ennå har sett.

Når kirka ber nattverdbønnen under messen, peker vi også på denne sammenhengen. Da synger vi om englene som lovsynger Guds herlighet sammen med Guds menighet i himmelen og på jorden. Det er et nikk til det samme: Våre liv er knyttet sammen med Jesus. Og han lever, han har gått igjennom døden. Det finnes ingen evighet uten ham. Derfor sier vi: De er ikke borte. De er fortsatt hos oss. Hos Gud, i Jesus, ved Den hellige ånd: De er ikke borte, de er ikke tapt.

Noen ganger kjenner vi det, midt i hverdagen. Vi gjør de samme gestene som foreldrene pleide å gjøre. Vi ordlegger oss på samme måte som de ville gjort. Vi formidler de samme verdiene. Vi spiser den maten de pleide å servere. Eller vi gleder oss over den samme historien som den døde pleide å le av. Eller vi lytter til den samme musikken, eller tar inn et annet kulturuttrykk. Det er som om de er der. Og på en måte så er de nettopp det.

I kirka holder vi altså fast på dette: De er ikke borte. De er ikke hos oss heller, ikke slik de pleide. Men de er hos Gud. Og Gud er nær oss alle, i vår hjerte og i vårt hverdagsliv. I dåpen, i lysene, i musikken. I troen, i håpet og i kjærligheten.

My love, my life; mitt liv, min kjærlighet. I dette rommet kan savnet og takknemligheten finne hverandre igjen, hånd i hånd.

For slik, bekjenner kirka, slik talte Jesus Messias:
«Jeg er oppstandelsen og livet.
Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.»

Ett svar til “Om kjærligheten og livet”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s