Om (en) Stille natt

Preken i Bergstadens Ziir julaften 2018:

I

Julaften 1818 – det er nøyaktig to hundre år siden i dag.

Julaften 1818, en gang på formiddagen, gikk presten Joseph Mohr i det lille katolske landsbysognet Oberndorf i Østerrike til sognekirka si. Der skulle han forberede julaftensmessen sammen med organisten Franz Xaver Gruber. Men da de kom til kirka, fikk de seg en overraskelse: Selv om de trødde belgen til orgelet, kom det ingen lyd i pipene. Organisten gjorde sine undersøkelser og oppdaget etter litt leting at det var gnagd hull i belgen, så den var lekk. Ei mus hadde vært på ferde. Orgelet var stumt.

Nå var gode råd dyre. Det ville ikke bli orgelmusikk den jula, så mye var sikkert. Hva kunne presten og organisten kompensere med? Joseph prest kom raskt opp med en idé: Han hadde liggende et juledikt, en skisse til noe som kanskje kunne bli en julesang. Men teksten manglet melodi. Hva om kantoren heiv seg rundt og komponerte? Presten spilte selv gitar, han kunne gjerne synge, sa han, kunne ikke de to danne en duett, kanskje få med seg noen sangere, noen barn i et kor, improvisere, skrive et flerstemt arrangement…

Organisten tok opp tråden. Og som sagt, så gjort: I løpet av noen hektiske timer den 24. desember 1818 ble teksten og melodien til en ny salme flettet sammen. Samme kveld, julenatt, ble den sunget for første gang, der i Oberndorf kirke, med Joseph prest på gitar og sang i duett med Franz organist. Og dette er hva de sang:

Stille Nacht, Heilige Nacht,
Alles schläft; einsam wacht
Nur das traute heilige Par.
Holder Knab im lockigte Haar,
Schlafe in himmlischer Ruh!
Schlafe in himmlischer Ruh!

Og menighetens reaksjon? Dette var i hvert fall noe nytt, og noe helt annet. Mange syntes det var rørende. Noen reagerte riktignok på at presten spilte gitar i kirka, det fikk da være måte på verdslige musikalske krumspring i det hellige hus den hellige natten! Men sangen fikk sitt eget liv. Den spredte seg utover, og nå synges den over hele verden, på så mange språk at jeg ikke kan telle dem.

Kiyoshi konoyoru, hoshi wa hikari… sang vi i kirkene der foreldrene mine arbeidet i mitt barndoms Japan. På norsk har salmen lenge vært kjent i Bernhard Severin Ingemanns svært frie gjendiktning Glade jul. I 1991 oversatte Erik Hillestad den på nytt, i en tekstform som ligger mye nærmere originalen: Stille natt, hellige natt. Nå står begge tekstformene i Norsk salmebok.

Og alt dette hadde altså aldri skjedd, hadde det ikke vært for en liten mus som gnagde seg igjennom en orgelbelg.

Det er i hvert fall slik det fortelles. Det er riktignok vanskelig å vite hvor historien slutter og legenden overtar. Litt som juleevangeliet, altså, og mange andre gode historier.

Poenget i historien er uansett sangen, og den lever sitt eget liv. Den formidler en helt egen stemning, og setter ord på noen av våre innerste lengsler og drømmer:

Stille natt, hellige natt.
Alt har søvn og mørke tatt.
Trofast våker de hellige to.
Varsomt vugger de barnet til ro.
Jorden tar himlen i favn.

II

Den lille gnageren som spiste hull i orgelbelgen i Oberndorf satte i gang mer enn bare en sang. Hør følgende historie fra 1914, fra nesten hundre år etter at sangen var sunget første gang:

Det var julaften. Og det var krig. Første verdenskrig. Britiske og tyske soldater kjempet mot hverandre ved Vestfronten, like utenfor byen Ypres i Belgia. Da mørket senket seg, skimtet britene at noen av tyskerne begynte å klatre opp i trærne bak skyttergravene. Hva skjedde? Var det et nytt slags angrep på gang? Men nei, med ett tentes lys i trærne. Soldatene hadde pynta juletrær! Og så steg en sang opp fra skyttergravene: Stille Nacht! Heilige Nacht! Sangen ble snart tatt opp også på andre sida, og britene sang: Silent Night! Holy Night! Så ble det stille. Ingen kanoner. Ingen maskingevær. Men soldatene begynte å rope til hverandre, med ønsker om en fredelig julehøytid.

Og så skriver Oddgeir Bruaset videre om det som skjedde i boka Det lyser i stille grender (om hvordan de kjente julesangene ble til):

Da dristet soldater fra begge sider seg opp fra sine kalde, våre gjørmehull. De gikk mot hverandre, først varsomt og prøvende, men da ingen viste tegn til å bryte den freden som spontant og stilltiende hadde trådt i kraft, nærmet de seg hverandre med raskere skritt. I hendene bar de små presanger: En plate sjokolade, en pakke sigaretter, en flaske brennevin. Så sto de der ansikt til ansikt. De gav hverandre gaver, de gav hverandre hånden, de ønsket hverandre en fredfull jul. Resten av julekvelden gikk soldatene rundt på slagvollen og samlet sammen døde kamerater og fikk dem gravlagt på verdig vis. Det var en stille natt ved fronten.

Men – så fort juledagen var til ende, eksploderte det på nytt. Først nærmere fire år senere tidde den siste kanon. Krigen var slutt – for denne gang.

III

Så langt Oddgeir Bruaset. Fra den ene forfatteren til den andre: Her hos oss på Røros har Knut Brandstorp kommet med ny bok i år. «Hvor i all verden er Gud?» heter den. Og det er jo et godt spørsmål. Det var aktuelt i skyttergravene ved Ypres, og det var vel, om enn på en helt annen måte, aktuelt også for prest og organist ved det tause orgelet i kirka i Oberndorf hundre år tidligere. Det er ikke blitt mindre aktuelt siden den gang. Mange stiller spørsmålet hver eneste dag.

Min venn Knut gir noen gode ansatser til svar i boka si. Den kan virkelig anbefales. Den gir også masse rom for å tenke videre selv.

Han skriver for eksempel om det som skjer der mennesker møtes:

Vi haster ofte gjennom livet
travle med å komme frem og opp.
Vi krysser ofte hverandres livsveier,
men tar oss sjelden tid til en stopp.
Vi trenger å bli sett og hørt av andre,
i livets høst som i livsvårens skrud.
Der mennesker møtes og lytter og forstår,
er det kanskje der vi finner Gud?

Om vi skal antyde et slags svar inn i denne julenatta, så sier salmen om den stille og hellige natta det samme som juleevangeliet også proklamerer: Gud er i det lille og sårbare livet. Gud er det nyfødte barnet. Jorda tar himlen i favn, eller inviteres til å gjøre det. Og den som ser barnets ansikt, ser også hvem Gud er og hva Gud vil.

Gud er der hvor mennesker ser hverandres sårbarhet, og tar vare på hverandre. Gud er der hvor kjærlighet bor, der hvor de redde blir trøstet, der hvor de sultne mettes, der hvor de hjemløse får tak over hodet. Gud er der hvor syke får smertelindring og pleie, der hvor sår heles, og der hvor tårer får rom til å renne nedover kinnene.

Soldatene ved fronten så hverandres ansikt. Da så de også Gud. De så hverandre, som søsken, og da måtte myrderiene stanse. Så glemte de det igjen da den stille natta var over. Og det er menneskenes tragedie.

I kveld skal vi synge om den stille natta, og om jorda som tar himlen i favn. Den på dagen nøyaktig to hundre år gamle salmen bærer en to tusen år gammel visjon til oss. Når vi synger den, må den bli en bønn. At dette må skje her. At dette må være livet, slik vi kjenner det.

Da kan vi bøye oss ned til en annens ansikt og si: Her, i det sårbare, i det som noen ganger gjør så vondt at vi ikke kan tåle det: Her er Gud.

Lov, takk og pris i evighet,
den hellige treenighet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s