Om at det er advent

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 6.12.2018 under overskriften Adventstanker

«Nå er det første desember!» leste jeg på Facebook. «Nå er jula offisielt i gang!»

Jeg reagerte spontant: Ja, men nei. Ja, det var første desember da jeg leste det. Men nei, jula er ikke i gang av den grunn. I den grad noe er i gang er det adventstida. Første søndag i advent falt riktignok ikke før på andre desember i år, men første desember er en merkedag for alle ventende sjeler uansett. Den dagen kommer alt av kalendere og andre nedtellingssystemer fram, og forventninga begynner å spre seg hos både barn og voksne.

Advent. Ordet kommer av det latinske adventus som betyr komme eller ankomst. Adventus Domini betyr Herrens komme. Dette uttrykket hører til i kirkelig tradisjon, og da sier det seg selv at den aktuelle Dominus er Jesus. Det er tross alt ham kirka venter på i advenstida.

Den eldste adventskalenderen av dem alle, adventskransen med de fire adventslysene, vitner om denne forventningsmodusen. Der teller man søndagene. Søndagen er Herrens dag, dagen da kirka feirer Jesu Kristi oppstandelse og griper til alt som gir dødskreftene motstand. Etter fire søndager, en søndag for hvert verdenshjørne, har forventninga nådd alle sider av virkeligheten. Da er tida kommet for feiringa av Jesu fødsel. (Selv om vi strengt tatt ikke vet akkurat når på året han ble født; det er en annen historie.)

Advent og jul henger sammen. Men de er ikke ett og det samme. Advent peker fram mot jul, men om jula ikke lar vente litt på seg tapper den adventstida for noe av sitt potensiale.

Jula handler om det vi kjenner, eller det vi tror vi kjenner. Jula er fullstappet av tradisjoner og årvisse gjentakelser. Vi spiser den samme maten på de samme dagene med de samme folka. Juletreet skal være av samme slag som i fjor, stå på samme stedet og pyntes med den samme pynten. Vi vil synge de samme sangene, høre den samme fortellingen, gjenoppleve de samme følelsene. Nåde presten om gudstjenesten ikke avsluttes med «Deilig er jorden»!

Det er ikke noe galt med det kjente. Men om alt bare handler om det samme kjente hele tida, kommer vi aldri videre.

I år handlet evangelieteksten på første søndag i advent om Jesu møte med tempelet i Jerusalem. Der gikk Jesus inn i det mest tradisjonsladede rommet i sin samtid og sin kultur. Sågikk han løs på pengevekslernes og dueselgernes bord, leste vi, veltet dem i sinne og jaget kremmerne ut av tempelplassen. Slik tok han et oppgjør med dem som ville gjøre profitt på folks religiøse lengsler. Han utfordra prioriteringer og verdihierarkier, og stilte spørsmål ved etablerte strukturer. Konsekvensene ble dramatiske, men det er en annen høytid og – også det – en annen historie.

Adventstida handler om det potensielt overraskende. Kirka bekjenner at Jesus kommer oss i møte i alle livets situasjoner. Noen ganger snur han ting på hodet. Advent inviterer oss til å bli utfordra på våre prioriteringer, på gjestfrihet, omsorg og praktisk nestekjærlighet.

Det er ennå ikke jul. Jula kommer først når verten i herberget gir rom for to fattige vandrere – om så bare i stallen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s