Om Lasarus

Preken i Bergstadens Ziir, 14. oktober 2018 (21. søndag i treenighetstiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

(Luk 16:19-31)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

For en tekst dette er! For en fortelling! Det er så mye jeg har lyst til å si akkurat nå. Det nærmest bobler fram i meg bilder og motiver og tanker og allslags greier i forlengelsen av den Jesus-fortellingen som vi akkurat hørte. Den fortellingen som Jesus fortalte, altså. Lignelsen, eksempelfortellingen. Den rike mannen og Lasarus – de har aldri levd, ikke sant, de er litterære skikkelser, karakterer fra en fortelling som Jesus fortalte, og likevel er det nesten som jeg kan se dem lys levende foran meg her, så levende er de, og så viktig er det som fortelles i fortellingen om dem, det som de to og Jesus vil formidle til oss.

Men først, før vi går nærmere inn på de to, er det en ting jeg har behov for å si noe om med en gang, bare for å ha rydda det bort, sånn at vi kan feste oss ved de rette tingene. Det gjelder disse skildringene av dødsriket som vi akkurat fikk høre. Det som er viktig å si om det, er at det vi så og hørte i Jesu fortelling, det er rett og slett en popkulturell referanse fra Jesu egen samtid. Bildene av dødsriket som et sted med en kløft mellom to deler, en del hvor det er tørt og øde og varmt og fælt, og en del hvor det er hvile og lett stemning, og hvor man kan se over fra den ene siden til den andre, det er altså bilder som er henta fra populære framstillinger av livet etter døden på Jesu tid. Det finnes et egyptisk eventyr fra den aktuelle tida som framstiller dødsriket omtrent på samme måte, og dette motivet er også brukt i talmud, det vil si den klassiske samlingen av rabbinske forklaringer til Det gamle testamente.

Vi kan med andre ord forutsette at de religiøse lærde på Jesu tid, i hvert fall de som tilhørte den gruppa vi kjenner som fariseerne, var kjent med disse bildene og kanskje brukte dem selv. Jesus spilte på lag med populære forestillinger her.

Så det Jesus legger fram her, er derfor egentlig en slags litterær klisjé. Den delen av lignelsen er derfor ikke nødvendigvis ment å si oss noe om hvordan geografien er i det hinsidige, hvis vi kan si det på den måten. Poenget i Jesu lignelse er mer dennesidig. Han vil si noe om hvordan vi skal leve her og nå.

Og det han vil si om livet her og nå, det kan vi ta til oss i dag også, selv om våre popkulturelle referanser er annerledes.

II

Så la oss gå inn i fortellingen. Der møter vi to hovedkarakterer, en rik mann og en fattig. Den rike har ikke noe navn. Han er anonym. Men den fattige har et navn. Lasarus. Lasarus – Eleazar på hebraisk – navnet navnet betyr «Gud hjelper»!

Den fattige har et navn! Den fattige har en identitet i Jesu eksempelfortelling. Den rike er anonym. En «nobody». Men den fattige og elendige er sett av Gud. Den som ikke kan skape seg noe navn for seg selv, den som ikke har sosial status, er sett av Gud!

Dette er minst like aktuelt og minst like radikalt i dag, to tusen år senere, som det var den gang da. Jeg siterer for dere noen ord jeg har tatt fra en dyktig teolog jeg kjenner, Notto Thelle heter han:

«I vårt samfunn er usynliggjøringen moderert og kultivert, men ikke fremmed. Vi vil ha tiggerne bort fra gaten, prostituerte skal ikke synes, de narkomane skal pent holde seg i sine bakgater og smug. Verdens nød og fattigdom møter oss i aviser og TV-reportasjer, men omtales nesten bare ved fellesnavn: fattige, flyktninger, asylsøkere, torturofre, den tredje verden, rom-folk, voldtatte kvinner, sultoffer, AIDS-smittede. I det øyeblikk de fremtrer som konkrete ansikter med navn og identitet, blir det nesten uutholdelig. Navnet gjør dem til mennesker.»

III

Så dør de to, ifølge Jesus. Og hva skjer? Jo, den fattige Lasarus går videre rett inn i paradiset etter døden for å bli trøsta.

Og der, der har vi evangeliet, der har vi de gode nyhetene!

Med det fortellingsgrepet snur Jesus folkets forventninger på hodet. Det vanlige var å tenke at de rike var rike fordi de var velsigna av Gud. Det skulle jo tilsi at de skulle komme rett til Guds rike etter døden. Så kommer altså Jesus og sier at nei, det er den fattige som har fortrinn hos Gud. Hvorfor? Fordi han har opplevd lidelse. Fordi han skal trøstes. Fordi urettferdighet krever oppreisning.

Det er altså de gode nyheten. Evangeliet. Og det betyr selvsagt at evangeliet har en sosial dimensjon.

For dersom vi skal ta Jesu ord på alvor, da vet vi hva Guds hjerte banker for. Det å skape rettferdighet på jorda. Det å ta vare på den fattige og reise ham opp. Det å se enkeltmennesket. Alt dette er å leve etter Jesu lære. Det er evangeliet.

Av den såkalte frigjøringsteologien som har vokst fram i kirker verden over de siste femti-seksti åra, har vi lært at det vi kaller synd også kan være strukturelt. Lazarus hadde ikke gjort noe for å «fortjene» å være fattig. Men han levde i et urettferdig system, og han måtte bære konsekvensene av dette. Han bærer, for å si det teologisk, andres synder. Det er en kollektiv dimensjon ved dette, en utfordring til fellesskapet, til samfunnet, til…

Og derfor, derfor kan man altså ikke si at religion og politikk ikke henger sammen. Klart det finnes en sammenheng! Evangeliet, de gode nyhetene om Guds rike, er politisk sprengstoff. For hvis det er sant at Gud ser den fattige, og at Guds hjerte banker for de utstøtte og utslåtte, og hvis det er sant at Gud vil opprette rettferdighet på den ytterste dag, da betyr det jo at vi er kalt til å gjøre det samme. Vi er kalt til å skape en bedre verden for alle, og til å utjevne forskjeller, og til å inkludere de utstøtte.

Så evangeliet som klinger i kirker over hele landet og over hele verden hver eneste dag er i aller høyeste grad politisk. Men – og det er et viktig men, og det kan visst ikke sies for ofte – det betyr ikke at kirka er partipolitisk.

Jeg for min del kan altfor lite om politisk teori til å kunne si noe kvalifisert her og nå om hva som er de beste valgene for å skape et samfunn hvor forskjellen mellom den rike mannen og Larasus oppheves, altså et samfunn som ikke står under dom på noen som helst måte. Men dette kan jeg si, i Jesu navn: Det å vise omsorg for de fattige, utstøtte, utslåtte, underpriviligerte, det er et ufravikelig etisk krav som gjelder for alle mennesker.

Jeg tror ikke Gud er så opptatt av at vi skal klare oss selv, nemlig. Den Gud som kommer til oss i Jesus virker å være mer opptatt av at vi ikke klarer oss selv. Men at vi klarer oss sammen. Og at vi alle er avhengige av hverandre, og at vi alle sammen til syvende og sist er avhengige av Gud.

Derfor er fellesskap viktig. Derfor skal kirka aldri slutte å bygge fellesskap.

IV

La oss se ei uke fram i tid. Neste søndag er det tid for TV-aksjonen. Den dagen skal vi samle inn penger til Kirkens Bymisjon. Bymisjonen er en organisasjon som setter alle sine ressurser inn på å skape åpne fellesskap. Mange vil kjenne til arbeidet deres i og rundt Vår Frue kirke i Trondheim. Nå, i forbindelse med TV-aksjonen, har de formulert visjonen «Mindre alene sammen», og de sier at de satser på å skape 700.000 nye møter mellom mennesker for pengene som samles inn.

2. GlassengelTenk det!

Her har jeg en glassengel fra Bymisjonen. Vi som er engasjerte i den lokale TV-aksjonskomiteen har solgt slike nede i Tufta i uka som gikk. Disse englene lages på Bymisjonens engleverksted inne i byen. De lages av glass-avskjær, av glassrester, knuste biter. Menneskene som lager dem bærer også sår. Noen av dem har opplevd at livet har gått helt i knas. Men på engleverkstedet lager de engler. Av det knuste kan det stå opp igjen noe vakkert.

Dette er en visjon av hva kirka skal være. Hva som er kirkas misjon. Og vi, vi som er kirke, er kalt til å være en del av akkurat denne bevegelsen. Vi lever ikke bare for oss selv.

V

Fortellingen om Lazarus forteller oss at alle er sett av Gud. Vi må tørre å tro det, at det er det Jesus sier til oss. At vi, uansett ytre fasade, grad av vellykkethet, er sett av Gud. Og at jo svakere vi er, jo sterkere banker Guds hjerte for oss.

Jeg er pappa til to. Jeg har stått med et nyfødt barn i armene to ganger. De gangene det skjedde da opplevde jeg at tida stoppa helt opp. Livet er et mirakel. Og jeg har tenkt etterpå, at jeg tror ikke jeg var den eneste som så det slik akkurat da. Jeg var ikke den eneste som opplevde at tida sto stille.

Jeg tror ikke et menneskes verdi egentlig blir bestemt av at andre mennesker ser det og bekrefter det. Jeg tror det er noen andre som ser hvert enkelt menneske, før noen av oss andre gjør det. Og jeg tror ikke at det er sånn at den dagen alle mennesker er borte, da har menneskenes liv og historie mista sin verdi. Jeg tror faktisk at vår eksistens er forankra i noe som er større enn oss selv, noe som ser oss, noe som bryr seg. For meg peker dette til Gud, som er større enn alt, og som ser.

Jeg tror at når du ser barnet, da låner Gud øynene dine. Og da barnet åpnet øynene sine og så på deg første gangen, da så du Gud selv gjennom barnets blikk.

I dag har vi feira dette her ved døpefonten. Denne fortellingen, om Gud som ser oss og som kjenner oss og som kaller oss ved navn. Du er sett av Gud! Ditt navn, din fortelling, ditt liv og din dåp – Gud ser det, og Guds hjerte brenner for deg. Og Gud vil ta imot deg. Derfor skal du ta imot de andre, den tida du lever i her på Guds grønne jord.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s