Om Arusha 2018: Ettertanker

Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten handler om noen ettertanker fra konferansen sett under ett, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.

***

Ut av bobla og tilbake til hverdagen: Onsdag 14. mars var jeg tilbake på norsk jord, etter ei Arusha-uke full av program og inntrykk. Den Harald som landet på Gardermoen denne dagen var ikke helt den samme som han som reiste sørover ei uke tidligere. Jeg hadde med meg en hel masse hjem fra misjonskonferansen i Arusha, og i alt dette var det noen temaområder som opptok meg mer enn andre. En del av dette har jeg arbeidet videre med på ulike måter i ettertid, men det gjenstår fortsatt mye arbeid med disse problemstillingene både for meg og for andre (og for kirka som helhet).

Disippelskap: Ord og handling

Jeg reflekterte mye rundt språk under konferansen. For meg ble det etter hvert et påtrengende spørsmål hva som skjer med kirka når vi mister ord for det vi gjør og det vi er.

Min opplevelse er at det kan være krevende å snakke om misjon i Den norske kirke. Ja, jeg har lenge hatt en form for tilbakeholdenhet i å snakke om misjon og om det å være misjonal selv. Noe av dette handler om at samtalen fortsatt preges av en eldre forståelse av ordet misjon; den holistiske misjonsforståelse har ikke slått helt igjennom hos oss ennå. Vi er derfor mange ganger tilbakeholdne med å beskrive vår egen daglige folkekirkelige praksis som misjon, dels av frykt for å bli misforstått som mer «aggressive» eller «påtrengende» endringsaktører enn det vi gjerne ønsker å være. Men da utfordrer vi samtidig oss selv på vår egen relevans. Når kirka ikke omtaler det som faktisk er misjon som misjon, eller når vi ikke omtaler frelsens mangfold av gaver som frelse fordi vi opererer med en altfor smal definisjon på hva frelse er, hva gjør dette med vår egen selvforståelse og vår egen måte å tre fram på?

Arusha-konferansen arbeidet språklig og teologisk med ordet disippelskap. Jeg måtte selv gå mange runder med dette, både før, under og i etterkant av konferansen. Hva er det å være en disippel? Hvem er disippel? Er det andre ord som dekker denne virkeligheten, og som kanskje er mer tjenlige å bruke? Jeg har skrevet en egen artikkel om dette, hvor jeg forsøker å se på disippelskapsbegrepet fra alle de tre perspektivene som konferansen la opp til. Artikkelen, som ble publisert i Luthers kirketidende, danner også utgangspunkt for et bidrag jeg har gitt til ei bok om Arusha-konferansen. Konklusjonen min er – muligens ikke så overraskende – at jeg nok langt på vei tenker at det vi legger i ordet «disippel» dekkes av ordet «kristen», og at utfordringen i en norsk folkekirkelig kontekst først og fremst er å få døpte mennesker til å forstå seg selv som nettopp kristne. Jeg tror dette, blant annet, handler om å integrere mange slags ulike livserfaringer, mer eller mindre marginale, i kirkas liv og Åndens misjon.

Disippelskapsbegrepet er ikke helt enkelt å få tak på. Det kan fort virke både ekskluderende og fremmedgjørende på mange. Men hvilket annet ord skal vi eventuelt bruke? Etterfølgelse? Elev? Lærling? Ingen ord er helt optimale. Det er tydelig at vi som kirke må arbeide med språket vårt hva misjon og disippelskap angår. Vi trenger å søke en inkluderende språkbruk også her, som i arbeidet med liturgier og annet teologisk arbeid. Disippelskap kan være et ord som setter skiller, men rett forstått kan det også være et ord som knytter sammen, fordi disippelskap – slik vi snakket om det i Arusha – handler om Christ-connectedness, å være knyttet sammen med Kristus.

Et bilde fra prestehverdagen steg opp i meg under konferansen, nemlig et bilde fra familiemessen: Når jeg i egenskap av å være prest løfter hendene for å velsigne menigheten, løfter barna sine hender (slik de hermer voksnes bevegelser) og velsigner meg tilbake. Dette er et uttrykk for «public faith», et felles språk som vi snakker med våre kropper. Slik er det, tenker jeg: En disippel lokker fram disippelskap også i andre. «Vi må være rause med velsignelsen!», pleide biskop Tor Singsaas å si. Velsignelse er alltid relasjonelt; ingen velsigner seg selv. Når vi gjør misjon gjennom disippelskap, gir vi også andre et språk for misjon og disippelskap. Jeg tror det språket vi søker først og fremst er et kropps-språk.

Biskop Youhanon Mar Demetrios sa: «You must live the life you are visiting others into!» Dette ble for meg en påminnelse om nettopp dette: At det er kroppsspråk vi snakker om. Å være disippel er et handlings- og vandringsbegrep, jf. «pilgrimage»-terminologien som benyttes mye i KV-sammenheng.

Jeg tror det er mye godt å si om hverdagsdisippelskap. Alle som er døpt til Kristus har ikledd seg Kristus, og de har fått løfte om Kristi nærvær i deres hverdag. De går sammen med Kristus på livsveien. Dette skulle bety at alle menneskers hverdagserfaringer er steder hvor Kristus kan bli synlig, både for en selv og for dem en møter. Jeg tror vi skal blåse støvet av Luthers kallsetikk-teologi.

Å kristne «folk flest»: Dåpsteologiske refleksjoner

Jeg ser ikke bort fra at noen av dem som har lest det jeg har skrevet så langt vil riste på hodet over måten jeg legger opp til å omtale alle døpte, nordmenn eller andre, som kristne nærmest uten forbehold, og applisere en disippelskapstolkning på deres liv.

Til det er det i grunnen bare en ting å si: Jeg tror at det som skjer i dåpen er hva vi sier i liturgien, nemlig at den døpte får Åndens gave samt et løfte fra Gud gjennom Kristus om nærvær i alle livets situasjoner, alle dager, så lenge verden består. Dersom jeg ikke trodde dette, da kunne jeg like gjerne legge av meg alba og stola og slutte som prest. Jeg tror det evangeliet jeg forkynner.

Jeg vil selvsagt ikke avvise ulike erfaringer av oppvåkning, bevisstgjøring, brudd og omvendelse. Men jeg tror altså at Ånden blåser dit den vil, og at Kristus er tilstede også i erfaringer som er så alminnelige, vanlige og til dels «verdslige» at kirka gjerne har hatt en tendens til å marginalisere disse erfaringene som ikke-relevante for teologi og livstolkning. I Arusha handlet deler av samtalen om hva som ligger i uttrykket Mission from the Margins; mer om dette nedenfor. I møte med en mer evangelikal omvendelsesorientert tilnærming til det kristne livet er det å kristne helt vanlige hverdagsmenneskers liv også en form for Mission from the Margins-fortolkning.

Dette er ikke det samme som å avstå fra alt forsøk på å endre eller transformere de erfaringene vi snakker om. Mission from the Margins er jo nettopp et transformasjonsbegrep.

Mission from the Margins

I tillegg til disippelskapsbegrepet, arbeidet konferansen som nevnt mye med det teologiske begrepet Mission from the Margins.

Begrepet er relativt utfordrende. Slik jeg ser det, er noe av utfordringen ved det den samme som det som følger med mye annet innenfor frigjøringsteologi. Når vi slår fast at Kristus på en særlig måte er hos de utstøtte, de fattige, de marginaliserte eller hvem det nå er vi snakker om, risikerer vi samtidig å åndeliggjøre elendighet på en slik måte at vi blir passive i forhold til nødvendige endringsprosesser og opprør. Det er et stort press å legge på de marginaliserte at de, i tillegg til å kjempe sin egen kamp for tilværelsen, også skal være endringsagenter som forvandler livene til menneskene rundt seg.

Selv tenker jeg at Mission from the Margins like mye handler om det som skjer når erfaringene til marginaliserte løftes fram som vitnesbyrd om hvordan Kristus trer fram i verden. Kristus kan komme til oss fra steder vi ikke hadde trodd. Men han lar fortsatt ingen steder være uberørt eller uendret, heller ikke de stedene han kommer til oss fra.

Det mangler ikke på erfaringer som kan være relevante for en slik tenkning om utfordringen fra randsonene. I et globalt perspektiv er fattigdomsproblematikken skrikende, og flyktningestrømmen fortsatt sterk. Urfolk mangler rettigheter, og minoriteter lider i konfliktområder. Seksuelle minoriteter behandles mange steder på uverdig vis. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om problemene som springer ut av klimaendringene.

Men også lokalt kan et fornyet fokus på de marginaliserte være avgjørende. Under en av samtalene over bordet den uka konferansen varte, fikk jeg ta del i en refleksjon om disippelskap i folkekirkelige kontekster. Det var en interkulturell samtale som spilte på lag med erfaringer ikke bare fra Skandinavia, men også fra steder som USA og Namibia. Der konkluderte vi blant annet med at vi trenger å snakke om disippelskap på strukturelt nivå, ikke bare på individ-nivå. Jesus skapte inkluderende fellesskap, og bidro til synliggjøring av de marginaliserte. Hvem innebærer dette konkret for kirka? Hvordan arbeider vi med fattigdom? Hvordan inkluderer vi innvandrere? Hvordan ivaretar vi urfolksperspektivet? Hvordan skaper vi rom for religiøse og livssynsmessige minoriteter? Vi som deltok i den aktuelle samtalen fant sammen i en visjon om at kirka må avstå fra privilegier, ikke slåss for en plass på et høyere trinn, men heller bygge åpne fellesskap og være radikalt inviterende. Dette utfordrer også Den norske kirke som majoritetsfellesskap. Kan hende skulle vi også tørre å begynne å snakke om å gi rom for diapraksis, altså stille ulike religiøse praksiser side om side, i våre rom. Dette kan også være en side av å være misjonal, av å gi et Kristus-vitnesbyrd i verden.

Jeg blir stadig utfordret på Margins-perspektivet i den kontekst hvor jeg gjør tjeneste. Røros ligger i det sørsamiske kjerneområdet, og urfolksperspektivet har dermed gitt viktige impulser både språklig og kulturelt til arbeidet med kontekstuell teologi. Videre har lokalsamfunnet hvor jeg lever og arbeider, som så mange andre steder i Norge, blitt et rikere sted som resultat av migrasjon, mottak og bosetting av flyktninger. Flere av tilflytterne tilhører kristne kirker og bringer med seg trosimpulser fra andre deler av verden. Når vi åpner oss for dette, gjør dette også noe med oss.

Å være misjonal i en sekulær kontekst

En siste viktig tematikk som ble belyst flere ganger under konferansen var spørsmålet om hva en sekulær kontekst har å si for misjon. Det ligger flere velsignelser i det sekulære: Religionsfrihet, frihet til å misjonere, frihet til å konvertere, samt ønsket om å skape endring og hjelpe fattige og marginaliserte (i stedet for å fortolke deres liv som forordnet, som forutbestemt, som karma eller lignende). Blant utfordringene i det sekulære finner vi at religion fort blir en privatsak for mange, at Gud-spørsmålet av mange anses som irrelevant, og at kirka gjerne anses som utdatert eller som en (undertrykkende) anakronisme.

Konferansen fikk en viktig påminnelse fra patriark Ignatius Mor Aphrem II fra Syria om at sekulære regimer synes å være en nødvendig forutsetning for overlevelse av for eksempel kristne kirker i Midtøsten. Han forsikret om at kirka i Syria vil fortsette, midt i all lidelse og forfølgelse de blir utsatt for i vår tid, å arbeide for et åpent og fritt samfunn hvor ulike religioner og livssyn kan leve side ved side og hvor alle har rett til å tro slik de ønsker.

«Enhver blir salig i sin tro!» skal Fredrik II av Preussen i sin tid ha bemerket. Han var nok en framsynt statsleder på sitt vis. Misjon må for kirka handle også om dette: Arbeide for andres rett til å tro slik de tror. Bare slik kan kirka også finne det rommet den trenger, til å be og arbeide og leve ut sin Kristus-etterfølgelse offentlig, i hverdagen.

Kan hende finnes det ingen egentlig bedre formel for misjon enn denne: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» Det er som kjent hele loven og profetene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s