Om Arusha 2018: Disippelskap i folkekirken

Det følgende er en artikkel jeg leverte til Luthersk kirketidendes temanummer om KVs store misjonskonferanse i Arusha mars 2018. I denne artikkelen spør jeg hvordan vi best skal forstå disippelskapsbegrepet i vår tid og i vår norske folkekirkekontekst. Jeg forsøker å svare på dette ved å løfte fram måten begrepet ble bearbeidet under Arusha-konferansen. Der snakket vi om transforming discipleship, noe som ble belyst fra tre sider: Transformering av selve disippelskapsbegrepet, hvordan det å være en disippel transformerer oss, og hvordan disipler transformerer verden rundt seg.

 

Disippelskap i folkekirken

Det kristne livet begynner i dåpen. Om dåpen og troen har Jesus lagt klare føringer: Vi skal døpe og lære. Marsjordren som gis i Matteus 28 har hovedverbet gjøre til disipler som omdreiningspunkt; de andre handlingene som beskrives, altså gå, døpe og lære, står i partisipp på gresk.

Hva handler så denne disippelgjøringen om? Et mulig svar på dette finner vi allerede i neste vers, det siste i Matteusevangeliet, hvor Jesus knytter et løfte til dåpen: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Dåp og disippelskap hører sammen. Mennesker døpes i Den treenige Guds navn, og knyttes med det til livssamfunn med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Dåpen handler om fellesskap: Vi døpes til fellesskap med Gud og med mennesker. Den som knytter oss sammen er Jesus. Hans nærvær konstituerer fellesskapet og disippelskapet.

Den som er døpt til Kristus går derfor aldri alene. «Tett ved sida mi går Jesus, alltid vil han vera der; eg treng ikkje gå og ottast når eg fylgjer Jesus her!» synger vi (eller i hvert fall jeg). Vi inviteres til å tro det er sant: Han følger oss, og vi følger ham.

I The Arusha Call to Discipleship leser vi om betydningen av «Christ-connectedness». Denne Kristus-tilknytningen gis oss nettopp gjennom dåpen. Det er dette som er disippelskap. Den døpte er Jesu lærling: Han er mester, jeg er elev. Og mesterlæren foregår ved at han går sammen med meg og er med meg i alle livets situasjoner, slik at alle tider og alle steder kan bli punkter hvor Jesu eksempel blir synlig.

Lærlingen står ikke over sin mester. Disippelskapet flyter fra mester til elev, ikke omvendt. Det er ikke vi selv som opphøyer oss til eller velger rollen som elever, lærlinger, disipler. Alt dette er noe som kommer til oss som en Guds gave i Jesus Kristus.

Nest etter selve dåps- og misjonsbefalingen finner jeg ikke noe sterkere uttrykk for dette forholdet enn historien i Lukas 24 om Emmausvandrerne. Jesus går langs veien sammen med de to disiplene. Han er der sammen med dem, men de kjenner ham ikke igjen. Han underviser dem, og de kjenner en brann i hjertet uten at de skjønner hva som egentlig er i ferd med å skje. Så bryter han brødet, og øynene deres åpnes. Dette er en tekst om messen, selvsagt, men det er også en paradigmatisk fortelling om hva det betyr å være disippel og gå veien sammen med Mesteren. Det er i den praktiske, konkrete dele-handlingen at Jesu nærvær blir åpenbart og synlig.

Nettopp Veien ble i den tidlige kristne tid brukt som metafor og som navn for det å være døpt til disippelskap hos Jesus. I Apostelgjerningene leser vi både at kirka gikk under navnet «Veien» (Acta 19:9) og at man etter hvert begynte å kalle disiplene for «kristne» (Acta 11:26). Det er en fin sammenheng mellom disse to betegnelsene, og det er ikke vanskelig å se forbindelsen mellom dette og KVs visjon om kirka som «Pilgrimage of Justice and Peace».

«We are called by our baptism to transforming discipleship: a Christ-connected way of life in a world where many face despair, rejection, loneliness, and worthlessness.» står det å lese i uttalelsen som kom ut av Arusha 2018. Dette er en økumenisk visjon for disippelskapet, og den tør være like anvendelig i en norsk folkekirkelig kontekst som andre steder.

Når Arusha-konferansen satte seg fore å tematisere disippelskapet, skjedde det under overskriften «Moving in the Spirit: Called to Transforming Discipleship». I forarbeidene til konferansen var det skissert – i klassisk KV-ånd, får en vel si – en tilnærming til «Transforming Discipleship» som la vekt på det flertydige ved uttrykket. For det første hadde konferansen som mål å innta en transformerende – eller skulle vi heller si kritisk – holdning til selve disippelskapsbegrepet: Er det noe ved denne betegnelsen som må dekonstrueres, legges bort, nytolkes eller tilføres for at uttrykket skal ha en plass i det kristne språket? For det andre ønsket konferansen å utforske de områder i våre liv hvor disippelskapet virket transformerende på oss selv: Hvordan endres jeg av dette at jeg finner meg selv i rollen som disippel? Og for det tredje: Hvordan transformeres verden rundt oss av disippelskapet? At det siste tematiseres burde ikke overraske noen, men det var altså (minst) to andre mulige innfallsvinkler til uttrykket. En transformasjon er jo per definisjon aldri 1:1.

Alle disse tre inngangene til det transformerende disippelskapet er relevante også for en folkekirkelig kontekst. For å illustrere dette skal jeg være litt personlig.

Jeg vokste selv opp som misjonærbarn. Jeg husker ikke hvor tidlig jeg lærte misjonsbefalingen utenat, men i og med at den var formålsparagraf for hverdagen vår har den i grunnen alltid fulgt meg. Uttrykk som å «gjøre alle folkeslag til disipler» kjentes ikke fremmede i det hele tatt. «Evangeliet skal forkynnes for alle folkeslag, og så skal enden komme» sier Jesus i Matteus 24:14. Jeg husker hvordan enkelte utla dette med en form for utålmodighet: Tida var kort, og jo lenger vi nådde ut, jo kortere ble tida! Etter noen år var jeg ikke lenger like komfortabel med rollen som etappeansvarlig i dette stafettløpet mot apokalypsen. Dersom misjon egentlig var motivert i et ønske om å framskynde Jesu gjenkomst, da var jeg ikke sikker på om jeg ønsket å være en del av det hele.

Dermed brøt jeg slik så mange andre har gjort med den skarpeste formen for evangelikal kristendom, den som legger slik vekt på den personlige omvendelse og det personlige vitnesbyrdet, bibeltroskapen og den frie hjertebønnen. På veien mot det postevangelikale ståstedet la jeg imidlertid ikke bare fra meg den apokalyptiske utålmodigheten og avkrysningsskjemaet for innenfor/utenfor-inndelinga. Jeg mista også noe av fortroligheten med slike ord som misjon og disippelskap. Jeg mista noe av språket mitt, rett og slett.

Arusha 2018 var et vendepunkt for meg: Her fikk jeg møte den utvidede misjonsforståelsen som den økumeniske bevegelse har arbeidet med i mange tiår, og jeg hjelp både gjennom ord og handling til å se og forstå at misjon slett ikke bare handler om omvendelsesforkynnelse. Det var en både fin og sårt tiltrengt oppdatering. Joda, jeg har jo visst det før også, at Den norske kirke (senest i kirkemøtesak 07/12) bygger sitt misjonsengasjement på en helhetlig misjonsforståelse der forkynnelse, diakoni og dialog går hånd i hånd, og der kamp for rettferdighet eller klimaengasjement er like naturlige uttrykk for kirkas misjon som gateevangeliseringa eventuelt er det. Men nå ble alt dette noe mer enn missiologisk teori, det ble et levende språk og tydelige oppfordringer til konkret handling.

Jeg reiste hjem fra Arusha og tenkte: Kan hende er jeg ikke den eneste som strever med språket på dette området? Kirka har et språk for misjon, men bruker vi det på en forståelig måte? Og snakker vi, som et fellesskap av ulike kirkesosiologiske grupperinger, egentlig samme språk, eller samme dialekt? Dersom jeg snakker om «misjon» og «disippelskap» fra prekestolen en søndag, hva hører egentlig menigheten da? Hører de at jeg ber dem engasjere seg for Kirkens Nødhjelp, global rettferdighet, immigranter og FNs klimamål, eller tror de at jeg ønsker å dele dem og andre mer eller mindre tilfeldig forbipasserende inn i frelste og ufrelste, omvendte og uomvendte, vi og de andre?

Jeg tror – fortsatt – at dette er en viktig utfordring å ta med seg fra Arusha 2018 og «Transforming Discipleship»-begrepet. Vi har en jobb å gjøre med å transformere selve disippelskapsordet, med å knekke og brekke på det og vri og vrenge på det slik at det kan si oss noe som medlemmer i folkekirka i Norge i det globaliserte postsekulære 21. århundre. Vi må rett og slett arbeidet med språket vårt og med å vinne det tilbake. Misjonsorganisasjonene har arbeidet med det – les gjerne NMS’ nye visjon! – og nå må også postevangelikale prester som meg gjøre det samme og bidra til samtalen.

I den folkekirkelige konteksten hvor jeg bor og arbeider er det store flertallet fortsatt medlemmer av Den norske kirke. Selv etter gjentatte ganger å ha blitt gjort oppmerksomme på av både den ene og den andre hvor enkelt det faktisk er å melde seg ut, velger de å bli stående som medlemmer. Folk bærer (stort sett) sine barn til dåpen og støtter opp om kirkas trosopplæringsarbeid. De viser omsorg for kirkebygget og for de kirkeansatte, de taler vel om oss (igjen stort sett), og de bidrar gjerne som frivillige med enkle praktiske oppgaver dersom de blir spurt. I dåpssamtaler snakker de med presten sin om aftenbønn, og mange av dem får en aha-opplevelse når de forstår at de sangene de synger ved sengekanten faktisk er formet i bønnespråk og dermed svarer til det som sies ved døpefonten om å be for dåpsbarna og lære dem selv og be; altfor mange tror dessverre at det er fri bønn som forventes. De har et engasjement for sitt lokalsamfunn og sine medmennesker, og de gir av seg selv til ulike lag og foreninger med mål å skape gode møteplasser for barn og unge.

Men kalle seg kristne, det tør de altså ikke. Ikke ubeskytta, i hvert fall. Dette står for meg som et av de største paradoksene med hele den folkekirkelige virkeligheten. Av døpte vrimler land og strand, som Brorson skriver, og jeg synes det er mye av troens brann også. Men så var det dette med språket, da. Hvordan kan kjærligheten og troen og håpet som folk lever med, midt i hverdagslivene sine, fortolkes som et uttrykk for disippelskap og Jesus-etterfølgelse når en ikke engang tør å omtale seg selv med kristennavnet?

Om vi skal gjøre en misjonsdugnad for folkekirka, tror jeg kanskje det er nettopp der vi skal begynne: Vi skal gi folk trygghet på og frimodighet til å kalle seg selv kristne. Det er et misforhold her, nemlig, en form for dissonans, som ikke skulle være der. De døpte er Jesu disipler. Han står ved sitt løfte, så det er ingen grunn til å tvile på at han er en del av deres hverdag. Hva ville skje dersom de ble bedt om å se seg om og øynene deres ble åpnet?

Hva transformeringen av oss selv angår, er det nå engang slik at veksten i det kristne livet er en kontinuerlig prosess som både kan ta mange slags svinger og inneholde mange slags opp- og nedturer. Det viktigste er, tror(!) jeg, rett og slett at man forstår livet som et uttrykk for dette at man både er menneske (først) og kristen (så). At det helt vanlige, komplekse og rotete menneskelivet i en egentlig nokså krevende sosial kontekst er et Jesus-liv ved Ånden til Gud Faders ære. Her kommer den lutherske kallsetikken oss til hjelp. Det er i vår hverdag at vår tjeneste for Gud og mennesker i gode gjerninger utfolder seg. Dette er å være Jesu disippel.

Så kan vi jo snakke oss varme om alle de ulike formene for Jesus-liv vi kan utforske om vi finner tid, overskudd og interesse for det. Her er miljøengasjement og flyktningarbeid, bymisjon og lokalpolitikk, retreatvirksomhet og tidebønn, idrettslag og besøkstjenester, bibelstudier og lesesirkler, kunst og korsvei. Men alt er ett i Kristus Jesus.

Like viktig tror jeg det er at vi ikke mister den kollektive dimensjonen av syne. Den evangelikale tradisjonen har gjerne vært individsentrert, med den personlige omvendelse i sentrum. Jeg skal ikke snakke ned personlige erfaringer av det mer øyeblikk-transformerende slaget. Men jeg har nok i det store og hele mer tro på de lange, seige tranformasjonsprosessene, de som formes av trofast tjeneste og levd liv, og som finner former i våre felles handlinger.

Derfor må vi ikke glemme å snakke om folkekirka som kollektiv når vi tematiserer disippelskap. Det å være disipler, det er aldri noe vi gjør alene. Disippelskap er per definisjon fellesskap, det fellesskapet som konstitueres ved vår Herre og Mesters nærvær midt i verden og midt i livet. Med andre ord: Det har noe å si hvordan fellesskapet vårt framstår, også på organisasjonsnivå. Praktiserer vi åpen forvaltning? Viser vi solidaritet med andre troende, og med andre mennesker av god vilje? Er vi dialogiske og erfaringsorienterte i våre læringsprosesser? Gir vi rom for livet, for kunsten og kulturen, på en slik måte at vi både bekrefter og utfordrer, blir bekrefta og lar oss utfordre? Og sist men ikke minst: Er vi, slik Arusha 2018 så tydelig kaller oss til, bevisste på og åpne for det som kommer fra marginene, fra grenseområdene, fra «The Margins»?

Jeg bærer med meg en erfaring som jeg tror mange av mine prestekolleger også kjenner igjen. Noen ganger, særlig i forbindelse med familiemesser, erfarer jeg at det å velsigne andre også åpner rom for å bli velsigna tilbake. For barna gjør nettopp det. Når jeg løfter hendene for å lyse velsignelsen, gjør de det samme tilbake. Og ansiktene deres lyser.

Å være disipler handler om nettopp dette. Vårt disippelskap forandrer oss, og det forandrer dem rundt oss. Og når det forandrer dem rundt oss, forandrer det også oss tilbake. Det er i denne vekselvirkningen vi er kalt til å stå. Og kallet kom til oss allerede i vår dåp, der Jesus lovet oss å være med oss alle dager inntil verdens ende.

Om vi kunne vinne tilbake et språk for dette, da tror jeg vi ville ha oppnådd noe stort. Her kan vi invitere hverandre til en felles dugnad: Å gi hverandre språket tilbake. Ikke nødvendigvis disippel-ordet, for det tror jeg risikerer å lyde kleint i vår folkekirkelige kontekst. Etterfølgelse klinger kanskje bedre, men det er litt tungt og teknisk, og det å være noens «etterfølger» er på norsk egentlig noe annet enn det å gå på veien sammen med noen. Det enkle er ofte det beste: Gir vi det store flertallet av kirkas døpte medlemmer frimodighet på å bruke kristennavnet, da ville det være en stille revolusjon. Vi kunne risikere at Jesus ble synlig, midt i livet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s