Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten er en rapport fra bare én enkelt dag på konferansen, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.
***
Tirsdagen, siste konferansedag, begynte på samme måte som de andre dagene med morgenbønn. Denne morgenen begynte morgenbønnen med en medley av gamle misjonssanger (bedehussanger), noe som satte en spesiell stemning i meg for min del. Lesningen var fra Lukas 24:1-9, noe som gav en myk overgang til den påfølgende bibeltimen over de samme versene (til og med vers 12).
Bibeltimen som var ved Rev. Dr. Jennifer S. Leath, var særdeles spennende. Hun tok utgangspunkt i begrepet Womanist Theology, og snakket om betydningen av at vi bringer til torgs våre personlige erfaringer:
We begin with our stories! We cannot witness the empty tomb and the resurrection without embracing our own story, cf. Luke 24:8: “Remember what he told us”.
Leath gikk videre til en relativt radikal dekonstruksjon av de tradisjonelle forsoningslærene. Jeg fant dette både utfordrende og meningsfullt, og fikk samtidig assosiasjon til eget arbeid i min tid som prest, blant annet i forbindelse med påskeforkynnelsen, med å finne fram til meningsfulle måter å snakke om Jesu kors på. Jeg har her hentet mye hjelp hos Robert Jenson, og i hans tanke om at Jesu liv innebar en radikal inklusivitet som toppet seg i at han ba om tilgivelse for sine bødler. En korsteologi som bygger på tanken om at det er dette Jesus bærer fram på korset, må lede til radikalt åpne fellesskap.
What does it mean to embrace the cross? Embracing the cross must mean embracing the life of Jesus. It was his life that died. His death is important as an extention of his life! sa Leath, før hun la til: “Please tweet ant retweet and retweet until you’re all beyond the grave.”
Under den påfølgende samtalen over bordet, deltok jeg i en refleksjon om disippelskap i folkekirkelige kontekster. Vi trenger å snakke om disippelskap på strukturelt nivå, ikke bare individuelt. Jesus skapte inkluderende fellesskap, og bidro til synliggjøring av de marginaliserte. Hvem innebærer dette konkret for kirka? Hvordan inkluderer vi innvandre? Hvordan ivaretar vi urfolksperspektivet? Hvordan skaper vi rom for religiøse og livssynsmessige minoriteter? Det synes klart for oss at kirka må avstå fra privilegier, ikke slåss for en plass på et høyere trinn, men heller bygge åpne fellesskap og være radikalt inviterende. Kan hende skulle vi også begynne å snakke om å gi rom for diapraksis.
Konferansens siste tematiske plenumssamling var om temaet Embracing the Cross under overskriften Equipped Disciples: Embracing the Cross. Her fikk vi det som kanskje var konferansens sterkeste innslag: H.H. Patriark Ignatius Mor Aphrem II fra Syria holdt tale under tittelen «Embracing the Cross Today in the Context of the Middle East”. Som det står i konferanserapporten:
On its final day the Conference was reminded by His Holiness Mor Ignatius Aphrem II, Patriarch of Antioch and All the East and Supreme Head of the Universal Syrian Orthodox Church, that this martyr path is a reality for many disciples today:
Christians face rejection in their societies. Severe forms of rejection lead to persecution where hatred is expressed in the forms of violence and the desire to exterminate. Christians throughout the world are victims of persecution; large numbers of Christian communities in all continents face persecution on a daily basis. It comes in different forms and varies greatly: it can be the lack of freedom of religious beliefs, or actively killing innocent children or families while they are peacefully praying or worshipping the Lord.
In our neighbourhoods and globally, there are examples of peaceful co-existence but also of inter-religious intolerance, bigotry, violence, and persecution. God has given us the ministry of reconciliation (2 Corinthians 5:18). The last thematic plenary, entitled “Embracing the Cross”, drew attention to the role of the Christian churches as peace builders in the midst of persecution and violence. Bringing hope might imply relief efforts, involvement in advocacy and development work, and actively supporting various forms of inter-religious encounters particularly among younger generations. Moreover, the Conference sought answers to the question of what is a faithful response when our neighbours of another religion become targets of hatred and violence? How are we called, as disciples of Christ, to embrace the cross for their sake?
Patriarken la tungt inn over oss alle at de kristne i Midtøsten kun kan ha håp om å overleve under sekulære regimer på sikt. Kirka vil arbeide for å fremme sekularitet og rettferdighet for alle.
Resten av plenumssesjonen besto av ulike bidrag fra Rev. Roberto Zwetch, Rev. Dr Angelique Walker-Smith, Ms Kathlyn Lohre, Rev. Dr Vuyani Vellem, Sheikh Abubakari Zubeir bin Ali, Ms Achsah Gabagambi Charles, Mr Hyungil Lee, Rev. Marianne Brekken, Rev. Dr Sang Chang og Bishop Brian Farrell. Sistnevntes bidrag knyttet en fin forbindelse mellom pave Frans’ misjonsdokument og visjonen om hva det vil si å være misjonal i marginene. Hele dokumentet er etter hans mening strålende. Samtidig inntar det nok et typisk patron-perspektiv, i hvert fall om en skal stole på Farrells gjengivelse av innholdet: Det er ikke mission from the margins, men mer mission to the margins.
Nå var vi på slutten av konferansen. Hodet og sjelen var fulle av inntrykk. Jeg var ikke lenger i stand til å legge noe til eller trekke noe fra. Jeg skulle deltatt på en warsha denne dagen også (Missional discipleship: Following Jesus into the lives of our Neighbours), men det ble en lengre lunsj i stedet, etter at jeg hadde blitt sittende og høre ei stund på overtid på koret som fortsatte å synge etter middagsbønnen i østlig ortodoks tradisjon.
Under dagens siste plenumssesjon var samtlige konferansedeltakere invitert til å gi innspill til og være med på å vedta The Arusha Call to Discipleship. Vi ved det «norske» bordet fikk inn en en referanse til ensomhet som utfordring for vår tids mennesker, noe som vel må anses som et typisk vestlig perspektiv. Utsendelsesgudstjenesten fikk vi dessverre ikke med oss, da vi måtte dra til flyplassen for å rekke flyet hjem. Men vi kunne jo lese teksten fra Johannes 20:19-23 på flyet, og ta den med oss på toppen av alt det andre vi hadde sett og hørt.
Konferansefolk
Denne dagen snakket jeg en del med Saya Ojiri fra den japanske delegasjonen. Hun var en del av det musikalske lederteamet på konferansen, og hun bor i Canada der hun befinner seg midt i arbeidet med en Ph.d. om japansk kirkemusikk. Temaet hun undersøker handler om graden av inspirasjon fra japansk tradisjonell folkemusikk inn i japanske kirker. Vi fikk en fin samtale hvor jeg kunne fortelle om slike ting som bruken av folketoner i norsk salmetradisjon, og jeg introduserte henne også for Folkemusikkmessa fra Ål; denne har jeg senere delt med henne pr. e-post og Spotify. Så har jeg kanskje bidratt litt til et doktorgradsarbeid også.
Haralds strøtanker 