Om Arusha 2018: Mandag 12. mars

Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten er en rapport fra bare én enkelt dag på konferansen, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.

***

Mandagen begynte lik de andre dagene med morgenbønn, denne dagen med meditasjon over Luk 6:46-49. Deretter fulgte dagens bibeltime over 2 Kor 5:11-21 ved Rev. Dr. Kenneth Matata. Bibeltimene disse dagene var i det hele tatt både interessante og vel forberedte, og Matatas refleksjoner om forsoningens tjeneste er vel verdt å bruke tid på.

Dagens plenum var viet temaet Missional Formation under overskriften Transforming the World: Equipping Disciples.

Biskop Dhiloraj Ranjit Canagasabey og Ms Nafkot Mamuye Dessalegn bidro med innledningsforedrag. Jeg merket meg særlig sistenvntes poengtering av at forsoningens tjeneste nødvendigvis må gi seg utslag i arbeidet for lokaløkumenikk. Videre leverte hun gullkorn som “Transforming the world by transforming the word into daily living!» og kom med en klar oppfordring til alle i salen: “Make twelve disciples during the next three years!”

Plenumssamlingen fortsatte med panelsamtaler, først en samtale mellom Rev. Prof. Kenneth Ross, biskop Youhanon Mar Demetrios, Prof. Kirsteen Kim and Rev. Prof. Kwabena Asamoah-Gyadu. Demetrios sa blant annet: “You must live the life you are visiting others into!” Dette ble for meg en påminnelse om at språket vi leter etter (og som jeg reflekterte mye over disse dagene) først og fremst er et kroppsspråk. Å være disippel er et handlings- og vandringsbegrep, jf. «pilgrimage»-terminologien som benyttes mye i KV-sammenheng.

mandag (2)

Den neste panelsamtalen hadde fått overskriften «Examining Formation as discipleship». Rev Dr. Septemmy Lakawa utfordret oss: Hvordan lever vi nært på og midt i smerten, også når den utfordrer ulike former for «God is good»-teologier? Biskop Mark Macdonald snakket om utfordringen i å frigjøre seg fra mammon-teologien og bygge en økotelogisk basis. Denne må nødvendigvis være universell, understreket han, ettersom den angår hele kloden og det universet vi deler i fellesskap som menneskehet og som levende vesener. (Fra tilhørerplass noterte jeg meg en egen refleksjon: Det å inkludere urfolksperspektivet i kirkas mainstream-teologi ville være et viktig vitnesbyrd i vår tid.) Fr. Richard Nnyombi gav oss en påminnelse om at formatio er en stadig pågående prosess, noe vi aldri blir ferdige med. Dette er også en gjensidig (resiprok) prosess: Vi lever ikke for oss selv, vi er alltid i relasjon, vi formes av ethvert møte, og ethvert møte etterlater også den andre endret. Rev. Dr. Collin I. Cowan rundet av samtalen med å understreke at splittelsen mellom det verdslige – herunder politikk/sosialt arbeid – og kristen formatio er i konflikt med evangeliet. For disippelskap er et helhetsbegrep, jf. «fullness of life» (Joh 10:10).

Etter middagsbønnen som ble bedt i tradisjonen fra African Independent Churches og inkluderte en invitasjon til å bli salvet med innviede oljer, var turen kommet til en ny warsha etter lunsj. Denne dagen deltok jeg på et seminar kalt Discipleship in Secularized Contexts. Challenges and Blessings. Seminarlederne Michael Biehl og Christoph Anders innledet til samtale om sekularismens muligheter og utfordringer, med særlig henblikk på en europeisk eller vestlig kontekst. Det føltes fint å være i et rom hvor egne hverdagserfaringer igjen kjentes litt mer relevante og «to the point» enn det de gjorde store deler av resten av uka.

Dette seminaret var forberedt gjennom en egen artikkel i studieheftet som var gitt ut til konferansedeltakerne på forhånd. Dåpskampanjen som ble gjort i Oslo for ei tid tilbake var blant casene som ble trukket fram i artikkelen. Misjonsdokumentet Together Towards Life nevner sekularisme kun kort i pkt. 19, og da bare som en negativ eller destruktiv ideologisk kraft. På dette seminaret var vi enige om at det er atskillig mer å si om sekularitet enn som så. Det er et komplekst felt. Sekularisme er en frukt av kristen tro. Spørsmålet vi stilte oss var hvordan kirka best kan være nettopp kirke i møte med sekulariteten, gitt at Ånden arbeider også i det sekulære rom. Skillet er tro VS fornektelse av liv, ikke religion VS sekularitet, sa vi, og samlet oss om mottoet «Ånden har ikke forlatt Vesten!»

Blant velsignelsene som ligger i sekulariteten er religionsfrihet, frihet til å misjonere, frihet til å konvertere, samt ønsket om å skape endring og hjelpe de fattige og marginaliserte. Blant utfordringene finner vi at religion fort blir en privatsak, at Gud-spørsmålet av mange anses som irrelevant, og at kirka gjerne anses som utdatert eller som en (undertrykkende) anakronisme.

Fedon Mbeki bidro med en refleksjon: Når folk ikke bryr seg om Gud, synes det ikke som om apologetiske tilnærminger egentlig er mest effektive. Liv taler høyere enn ord. han la også inn en henvisning til japansk kontekst(!): Rikdom gjør ikke mennesker mindre religiøse! Praktisk religion, som i tempelbesøk, er utbredt i verdens rikeste land. For min egen del noterte jeg meg at kroppsspråk-motivet dukket opp igjen i denne settingen også.

Seminaret fortsatte med et case. Vi så sammen på reklame plakater med noe som så ut som modeller, men som viste seg å være bilder av prester (som ser ut som «helt vanlige folk»!) som var brukt i en teologisk rekrutteringskampanje i Tyskland. Det underliggende poenget syntes å være at å være en disippel på fulltid (jf. presteyrket) kan være «pakket inn» i et helt vanlig og allment gjenkjennbart menneskeliv. Reklamekampanjen var en form for oversettelsesarbeid. «Fullness of life» viser til menneskelivet slik det faktisk er. De avbildedes autoritet ligger ikke i at de er sendt av en autoritet (altså kirka/Jesus), men i at de framstår autentiske. Jeg kunne speile meg i dette: Noen ganger får jeg høre at «du er et helt vanlig menneske», og da er det ment som ros, som et kompliment. Samtidig erkjente vi i seminargruppa at dette er et oversettelsesarbeid med dype fallgruver: Autentisitet er et risky begrep, dersom ikke vår autentisitet er forankret i Kristus.

Vi som deltok på seminaret var enige om at den tyske kampanjen var interessant forsøk på å oversette kallelse og disippelskap inn i den kontekst vi befinner oss i. Men spørsmålet gjensto likevel: Finner vi Kristus i dette? Sier ikke kampanjen mer om hva vi mangler språk for, enn om hva vi makter å oversette? (Jf. kritikken av dåpskampanjen i Oslo som «hvit hipster middelklasse»-fokusert, uten vekt på synd, død og transformasjon.)

Samtalen gikk videre. Flere poengterte at europeisk kultur er en rotete vev, og at det er forskjell på sann kristendom og det vi kaller kristne verdier. Hva sekularismeproblematikken angår, mente flere at kommunismen har påvirket europeisk sekularisme på måter som ikke er undersøkt nok. Kirka som autoritetsnettverk kan videre, paradoksalt nok, oppleves som et hinder i å bringe kristentro nær til mennesker i vår tid i kontekster hvor autoriteter ikke appellerer til de egalitære (slik som i Norge).

Mandag 2

Senere samme dag møttes vi i den norske delegasjonen til en samtale over kaffekoppen. Der delte vi inntrykk og refleksjoner fra de foregående dagene. Her er noen av de tingene som ble løftet fram og som altså rørte seg i oss som fra Norge på konferansens femte dag:

  • Lars Levi Lestadius prekte i sin tid kirka tom før han igjen prekte den full. Kirka må ikke være redd for å være direkte i møte med sine omgivelser, også med fare for å støte bort noen. Kirkas kall er å være sosialetisk tydelig, hvis ikke er den ikke misjonal.
  • Disippelskapsbegrepet er vanskelig. Det kan fort virke fremmedgjørende i vår kontekst. Men hvilket annet ord bruker vi? Etterfølgelse? Elev? Lærling? Det er tydelig at vi som kirke må arbeide med språket vårt hva misjon og disippelskap angår. Vi trenger en inkluderende språkbruk også her, ikke bare i liturgier og annet teologisk arbeid. Disippelskap kan være et ord som skiller, men kan også rett forstått være et ord som knytter sammen, fordi disippelskap forutsetter Christ-connectedness.
  • Begrepet Mission from the Margins utfordrer oss også i vår norske kontekst. Hvordan kan vi forstå dette temaet i en virkelighet hvor vi kjemper for å bevare makt og posisjoner? hva innebærer det når vi i kirka sier at vårt motto er «Mer himmel på jorda» – hva innebærer det? Hvem tar vi med oss på veien? Hvem vil takke for seg? Hvem kan ikke lenger anse seg som en del av fellesskapet? Og hvordan kan vi bli et fellesskap av disipler, ikke bare et (løselig) nettverk av individer som hver for seg er disipler?
  • Det er ikke lenge siden reformasjonsjubileet. Kan hende må vi minne oss selv på at Martin Luther i sin tid avviste imitatio-motivet (jf. dagens plenumssamling) fordi det var moralistisk. Hvordan kan vi unngå den grøfta? Kan hende skal vi gjøre som Luthers selv gjorde i sin tid, og blåse nytt liv i den lutherske kallsetikken?

Vi tok med oss refleksjonene tilbake til plenumssalen og til Cultural Evening, som var lagt opp som delekveld hvor delegater fra ulike deler av verden bidro med innslag av lokal kulturell karakter.

mandag (4)

Konferansefolk

Denne dagen knyttet jeg kontakter med den japanske delegasjonen. Min første kontakt var Renta Nishihara, et møte som åpnet for at jeg fikk hilse på flere japanerne, snakket japansk i hele lunsjen og drømme om nye Japan-reiser; Nishihara ville helst rekruttert meg til tjeneste i Japan på dagen.

Mandag.jpg

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s