Om Arusha 2018: Konferanseopplevelsen

Jeg kan nå sette det på lista over ting jeg har sett og gjort: Jeg har tilbrakt ei uke i Arusha, Tanzania. Skjønt tilbrakt: Jeg har ikke sett og opplevd så mye av selve byen. Det handler om besøkets karakter: Jeg var der for å delta på en konferanse, og konferansen hadde svært tett program. Det jeg så av Arusha var stort sett hotellkomplekset der jeg bodde.

4

For konferansedagene var lange. Vi som bodde på Impala Hotel i Arusha sentrum kjørte i busser fra hotellet like etter (tidlig) frokost, og vi returnerte ikke før seint om kvelden, etter at det var blitt mørkt. Vi så litt av byen og omgivelsene langs veien på turene til og fra konferansesenteret (Ngurdoto Mountain Lodge and Conference Centre), og vi fikk mulighet til å se og oppleve litt mer da vi kjørte rundt i Arusha om søndagen. Så skal det sies at disse timelange bussturene hver vei på mange måter var noe av høydepunktet under konferanseuka, ettersom hver eneste tur ble preget av hyggelige samtaler med de mennesker jeg mer eller mindre helt aldeles tilfeldige havnet ved siden av.

0B

Om oppholdet generelt kan jeg ellers si at vi bodde greit, og at maten var bra i massevis. Oppholdet var i det hele tatt komfortabelt på alle måter. Men det var altså lange dager med tett program. Dagsrytmen var omtrent slik:

  • Morning Prayer klokka 08:30
  • Bibeltime 09:00
  • Plenary kl. 10:30
  • Noon Prayer kl. 12:00
  • Lunsj
  • Warsha (seminar) 14:00
  • Sokoni (markedsplass/standsområde) 16:00
  • Reflection of the Day (meditativ middagsbønn) 17:45
  • Deretter middag etterfulgt av temaprogram av ulike slag utover kvelden

Bibeltimene var forberedt gjennom tekster i et eget ressurshefte, slik at man kunne lese seg opp på hovedperspektivene på forhånd. Både bibeltimene og andre programposter landet i såkalte Table Talks hvor vi ble invitert til å reflektere over bordet sammen med de personer som mer eller mindre tilfeldig hadde satt seg ned nettopp der.

Settingen var et stort konferansesenter. Plenumssesjonene foregikk i en møtesal med plass til over tusen mennesker, fordelt på over hundre småbord. Rommet var dominert av en stor scene, med god plass til bidragsytere, band og forsangere. Talerstol og storskjermproduksjon var lett synlig, og lyden var god. Det var også rigget et alter midt i salen, til bruk i forbindelse med gudstjenester og tidebønner samt til egen meditasjon. Kaffe og te ble servert i store siderom i pausene, og lunsj og middag i resturanten i underetasjen. Sokoni-området var like utenfor døra til konferansesenteret. Anlegget framsto kompakt og landskapet lett å orientere seg i. Konferansen var utmerket organisert. Det var behagelig sommertemperatur ute og godt klimaanlegg inne. Alle deltakerne fikk utdelt egne termoflasker ved registrering, og det sto vanndispensere flere steder i anlegget; slik begrenset man bruken av plastflasker.

1

3

7

De ulike programavdelingene ble introdusert ved at en musikergruppegruppe trommet sammen konferansefolket på afrikanske trommer. Vi kunne sette oss hvor vi ville. Simultantolkning skjedde ved hjelp av headset som lå klare på bordene. En egen scene på siden av hovedsalen ble brukt av ulike lokale kor som tilførte en touch av lokal musikkultur, og en dramagruppe fra Arusha bidro med ulike former for dramatiske presentasjoner og tematiske dansenumre underveis.

Det var også satt opp en korsvandring langs veien inne på konferanseområdet, mellom konferansehallen og konferansehotellet, med bilder utformet av afrikanske kunstnere Denne fikk jeg dessverre aldri utforsket skikkelig.

68

Invitasjonen til konferansen ble sendt ut under overskriften Moving in the Spirit: Called to Transforming Discipleship. I dette temavalget kunne vi kjenne igjen pneumatologien som spiller en så viktig rolle i Together Towards Life (TTL). Disippelskapsbegrepet er på sin side viktig i The Cape Town Commitment (CTC), og den sentrale plassen dette begrepet nå fikk kunne leses som et forsøk på et nikk til WEA-tradisjonen. Samtidig viderefører disippelskapsfokuset et annet sentralbegrep i TTL, nemlig «Transformative spirituality»:

Leading themes of TTL carried forward strongly into the Conference. The pneumatological turn taken by TTL in regard to the mission of God was reflected in the first part of the Conference title: “Moving in the Spirit”. TTL’s call for “transformative spirituality” was echoed in the second part of the Conference title: “Called to Transforming Discipleship”.

Other distinctive notes of TTL that resonated in the Conference include: the new landscape of world Christianity, a Trinitarian understanding of mission, fullness of life as missiological criterion, the flourishing of creation, God’s economy of life, mission from the margins, healing and wholeness, unity and community, humble yet affirmative evangelism, interfaith dialogue and cultural sensitivity.

At the same time, by turning attention to discipleship, a theme that is little developed in TTL, the Conference found a fresh focus for a vision of mission that draws deeply from TTL.

(Sitert fra Arusha Conference Report)

Et annet sentralt begrep fra TTL som det på forhånd var annonsert at ville få mye plass på konferansen var «Mission from the Margins», et tema som nå skulle utforskes for første gang i sin bredde i KV-sammenheng under denne konferansen og fylles med teologisk innhold.

5

Forarbeidene som var sendt ut til konferansedeltakerne på forhånd skisserte at planen var vi skulle nærme oss temaet Transforming Discipleship på minst tre måter:

  1. Transformering av selve disippelskapsbegrepet, altså vårt språk om misjon og liv i Kristus
  2. Transformasjon av oss selv gjennom disippelskap
  3. Transformasjon av verden rundt oss gjennom disippelskap

Denne flertydige tilnærmingen er typisk for arbeidet i KV-sammenheng. Målet er ikke så mye å lukke teologiske begrep som å åpne dem opp, kna dem, vri på dem, dekonstruere og rekonstruere. Jeg er selv fascinert av denne måten å jobbe med teologisk språk på, selv om det også noen ganger kan medføre at løsningsforslagene blir i overkant mange og at språkspillet kan bli både komplekst og uoversiktlig. Hvordan det enn måtte være: Jeg gledet meg til å se hvordan denne tematikken ville bli belyst, og jeg opplevde prosessen rundt tilnærminga til disippelskapsbegrepet som fruktbar også for egen del.

Konferansen var forberedt gjennom fire pre-konferanser, som alle på sin måte skulle bidra med innspill under selve hovedkonferanseprogrammet. Disse konferansene fokuserte på kvinner, urfolk, funksjonshemmede og unge (gjennom det såkalte GETI-programmet).

Måten plenumssamlingene var forberedt og organisert på, gir også en pekepinn på hvordan de ulike hovedtemaene ble søkt bearbeidet i fellesskap:

Hovedtema Første overskrift Andre overskrift
Opening Journeying together Celebrating and Lamenting
CWME Journeying together Celebrating and Lamenting
Evangelism Following Jesus Becoming disciples
Mission from the Margins Becoming disciples Transforming the World
Missional Formation Transforming the World Equipping Disciples
Embracing the Cross Equipped Disciples Embracing the Cross
Final: The Arusha Call Equipped Disciples Embracing the Cross

Den som studerer oppsettet i tabellen over, vil se at de ulike plenumssamlingene ble knyttet sammen på det viset at den andre delen av overskriften for en plenumssamling ble «gjenbrukt» som første del av overskriften for den påfølgende plenumssamlingen. Gjennom dette dannet konferansen en kjede av temaer, en bevegelse, som var som følger: Journeying together – celebrating and lamenting, and following Jesus – becoming disciples – transforming the world – equipping disciples – embracing the cross.

Oppsummert betyr dette at konferansen tok mål av seg å tegne opp et fellesskap hvor vi sammen kan snakke sant om livet, feire livets gleder og møte livets utfordringer. Dette fellesskapet konstitueres av Jesus (som gir innhold til disippelskapet). Han kaller oss til disippelskap, slik at vi kan transformeres («becoming»), transformere verden rundt oss og føre nye mennesker til sant disippelskap. Sant disippelskap innebærer alltid korset.

Forarbeidene til konferansen antydet videre at denne bevegelsen ikke skal forstås som en sentrum-periferi-bevegelse, men som en bevegelse fra alle steder til alle steder, en gjensidig bevegende bevegelse, en resiprok bevegelse. Konferansens tese var at slike bevegelser vil være særlig interessante å betrakte og reflektere teologisk når de kommer fra marginene.

Konferansedagene var som tidligere antydet lange og innholdsrike. Hver plenumssesjon inneholdt flere ulike bidrag fra flere ulike bidragsytere, som gjerne representerte en betydelig variasjon i kulturell og konfesjonell bakgrunn. Det var dermed ikke alltid like lett å se hvordan de ulike bidragene hang sammen; de kunne være sterke hver for seg, uten at de nødvendigvis «snakka sammen» helt sømløst av den grunn. Det var også helt aldeles umulig å få med seg alt. Likevel opplevde jeg altså stadig å bli inspirert og løfta opp, og jeg merka meg flere ting underveis som gav resonans i og satte i gang prosesser hos meg. Disse observasjonene vil jeg utdype i bloggposter som vil ta for seg de ulike konferansedagene, en for en. Svært mye av det som ble sagt og presentert under konferansen er også lagt ut i manusform på KVs nettsider, og kan leses der av alle som måtte ønske det.

Mens konferanseprogrammet utfoldet seg var den såkalte Harvesting Committee i aksjon døgnet rundt. De destillerte de ulike plenumsbidragene, samlet inn skriftlige og muntlige tilbakemeldinger fra konferansedeltakerne (individuelt og gruppevis), og observerte selv hva som skjedde med dem og med andre konferansedeltakere. Ut av alle disse erfaringene vokste så komiteens konferanserapport. Denne er verdt å lese i sin helhet. Min opplevelse er at den på en temmelig presis måte beskriver refleksjonene og prosessene vi rundt konferansedeltakerne deltok i den uka konferansen varte. Jeg vil i det følgende presentere noen høydepunkter fra rapporten.

The theme of the Conference “Moving in the Spirit: Called to Transforming Discipleship” suggests a movement of God’s people on a Spirit-led pilgrimage that is both ecumenical and transformative in character and purpose. With its broad participation from Protestant, Orthodox, Roman Catholic, Evangelical, Pentecostal, and African Instituted Churches, the Conference showed that the nature and character of mission and evangelism is truly multi-directional and multi-facetted. It indicated that there is not one centre but many centres impacting, shaping, and informing the understanding and practice of mission and evangelism in our time.

Those present in Arusha were people from many parts of the world and of different ages, cultures, experiences, perspectives and orientations, each with stories of suffering and struggle as well as of hope and determination, celebrating the richness of the diversity of God’s creation. Together we were able to adopt and issue the “Arusha Call to Discipleship” as an expression of our unity in the transforming mission of God in the world.

Rapporten understreker hvordan konferansen ble informert av sin kontekst, altså av Øst-Afrikanske perspektiver og afrikansk spiritualitet. Ett område som særlig løftes fram som relevant for det videre arbeidet i den økumeniske bevegelse er hvordan ortodoksi og ortopraksis må komplementeres av ortokardia, altså hjertet eller spiritualiteten. Konferansen bar også preg av dette. Noe av det flotteste ved å være der, syntes jeg selv, var det liturgiske livet, bønnene, sangene, fellesskapet, og måten jeg ble sett og møtt på av de tusen andre menneskene som var tilstede. Hele atmosfæren var inviterende, alle ble ønsket velkommen, sett, lyttet til og møtt med åpenhet. Jeg er av personlighet nokså introvert av natur, og var spent på hvordan det ville bli å bevege seg rundt i et miljø med så mange ukjente mennesker fra så mange for meg fremmede kulturer og spiritualiteter. Men jeg hadde ikke trengt å bekymre meg: Uansett hvem jeg henvendte meg til, ble jeg sett og tatt imot som en kristen bror. På konferansen var vi uenige om mangt og meget, men det ble likevel aldri stilt spørsmål ved vår personlige integritet eller rett til å bære kristennavnet. Det kjentes som et stort og åpent rom, både konkret og i overført betydning.

Rapporten klargjør videre hvordan CWME og KV forstår hvilke utfordringer kirka og verden står overfor i dag og i tida som kommer:

The Conference lamented the ascendancy of death-dealing forces: the nationalism and fundamentalism that foment hatred, the militarism that stokes conflict, the greed that concentrates resources in the hands of the few at the expense of the many, and a new type of colonialism associated with the despotic reach of the culture of money.

As the Conference heard from CWME Moderator Geervarghese Coorilos:

There are new incarnations of Caesar. There are new avatars of Herod. There are new emperors. This is a new imperial era where numerous “little empires” are being created within the orbit of a “mega empire” that is working in hegemonic ways.

In Arusha, we heard about issues such as forced migration, disease and its effects on the population, ecological degradation, war and conflict, gender inequalities, exclusion and marginalization, appropriation of land, poverty and unemployment, and a reduction of social welfare and security. These issues are reflected and replicated in all regions of the globe and they are escalating.

Dette er et spennende og direkte språk. Men det er også utfordrende, på sitt vis. Ordene om «empires» henviser til Åpenbaringsboka, til den apokalyptiske tradisjonen. Det er noe voldsomt, noe uforsonlig, noe dualistisk ved dette som gjør at i hvert fall jeg heller søker et litt mer tilbakeholdent språk. KVs linje er imidlertid tydelig inntil det kompromissløse:

When we analyse the causes of these injustices, we see one economic system producing the gross accumulation of wealth for 1% of the world’s population. This global imperial system has made the financial market one of the idols of our time and it has strengthened cultures of domination and discrimination that continue to marginalize and exclude millions, forcing them into conditions of vulnerability and exploitation. Continual exploitation of God’s creation to obtain and maintain this economic system is creating conditions of ecological degradation.

Today’s world—where so many face the ravages of climate change, fear of the other, uncontrolled conflicts, hatred and discrimination, violence and displacement, unrelenting poverty and the merciless domination of market forces—is a world that cries out for transformation. There is a need for the kind of authentic discipleship that will offer, and live out, convincing answers to this cry.

Dette handler rett og slett om å høre «ropet fra en såret jord» og handle deretter:

Expressing hope that the Conference would open new possibilities for the ecumenical community for a creative engagement with the world, Jooseop Keum, Director of CWME, said,

The missionary movement has both inspired and given birth to the modern ecumenical movement during the last century as the churches have sought to respond to the challenges of history and to be witnesses to the good news of Jesus Christ for the world through visible unity…The world is broken. Therefore, it is imperative for the ecumenical movement to boldly witness the unity in the Triune God and to live it out for the unity of humanity. The world is yearning for a Christian discipleship which reconciles the broken and troubled world. In order to do so, unity of the church and mission is not an optional agenda.

Den økumeniske bevegelse opererer med andre ord ikke bare med en holistisk forståelse av misjon. Også de utfordringene vi står overfor behandles holistisk: Det handler ikke bare om menneskeheten, men om hele skaperverket, og om alle livets sider. Det finnes ikke noen sider av virkeligheten som ikke er relevante for kirka og for teologien – eller for Gud.

Rapporten er realistisk på at et slikt innsteg ikke er av det lettvinte slaget:

Discipleship is a costly vocation. It is a matter of being broken and poured out for others in the service of mission. Where our ministries have become self-seeking, consumerist and prosperity-oriented, we need to hear anew Christ’s call to take up our cross and follow him (Luke 9.23). We have far too often presented Christian vocation in ways that avoided disturbing the status quo and interpreted it as good behaviour of humility, resilience, servanthood, sacrifice, gentleness, cordial interpersonal relationships, etc.  Furthermore, it is risky because it involves confronting, exposing and resisting such hostile forces as the rise of populist politics, the revival of racism and xenophobia, corporate greed, inequality and injustice in the global economy, renewed danger of nuclear warfare and threats to the integrity of the earth itself. Behind all of these forces are powerful vested interests that will not take kindly to being challenged. Transforming discipleship is not going to be cheap. It requires us to step out of our comfort zones.

Disppelskap var som allerede nevnt hovedtema for konferansen, og det var lagt opp til at disippelskapsbegrepet skulle utforskes med «transformasjon» som nøkkel langs tre linjer. Konferanserapporten beskriver hvordan begrepet ble drøftet under konferansen:

The Conference asserted that discipleship is a vocation of transformation. It has the missionary character in that it is led by the Spirit to find God at work in contexts of time and space that are in need of transformation. First, the very idea of discipleship needs to be transformed. Discipleship is often understood merely in the sense of being a church member or practising personal piety. The Conference sought to go further by thinking of discipleship as a matter of being actively engaged in continuing Jesus’ mission in the world. In Pope Francis’ phrase we are called to be “missionary disciples”. This will involve us, in our local contexts, in stepping outside the walls of the church and living out our faith in the spaces of everyday life.

Secondly, we are called to be disciples who are constantly open to being transformed, individually and communally, in our following of Jesus. Discipleship commits us to embark on a spiritual journey and to adopt a way of life that reflects the Lord Jesus in our actions, words, and attitudes. As the Lausanne Movement’s Cape Town Commitment stated in 2010:

We need intensive efforts to train all God’s people in whole-life discipleship, which means to live, think, work, and speak from a biblical worldview and with missional effectiveness in every place or circumstance of daily life and work.

The Conference was conscious that in many contexts “discipleship” is not a term in everyday use and therefore sought language that might help to explain what it involves. Being “Christ-connected” was a phrase that found resonance – living the whole of our lives in close connection with Jesus Christ. It is not shared ideals that unite us but rather our connectedness to Christ, our living Saviour and Lord.

Third, we are called to be disciples who have transforming effect, and as such we are privileged to join in the mission of the triune God, to move in the Spirit, to work together towards life, to live out the values of the kingdom of God, to engage in mission from the margins and to humbly bear witness to Jesus Christ as Saviour and Lord. True discipleship creates a movement of resistance and hope, countering the death-dealing forces of our time and discovering fullness of life.

Dhiloraj Ranjit Canagasabey, Anglican Bishop of Colombo, offered the Conference a vision of the life of discipleship:

The discipleship which is cast on us at our baptism has both an internal and external dimension. Our inner, personal discipleship arises through our prayer life, our study of and reflection on the scriptures, through the sacraments and worship and through our sharing with fellow believers. We are additionally strengthened through our discipleship within our families and in our worshipping communities. This results in our discipleship in the footsteps of Jesus, bearing witness to the values of His kingdom in our communities, wider society and in our nation.

Et annet sentralbegrep som konferansen tematiserte var Mission from the Margins. Om dette har rapporten følgende å si:

“Mission from the Margins” was a key affirmation that was constantly heard and asserted right through the conference. It indicated a new paradigm shift in missiological discourse.  “Mission from the Margins” implies affirming the agency of those marginalized, participating in their struggles and sharing their hopes, overcoming the marginalizing tendencies, and resisting and confronting the forces of marginalization and exclusion in our specific contexts of the world. “Mission from the Margins” can remain rhetoric, if conscious attempts are not made to avoid patronizing the marginalized, imposing solutions from positions of privilege, power and safety without entering into their life-worlds of suffering and struggle. Based on this premise, the idea of “transforming discipleship” inspired many creative articulations.

In an unjust and exclusionary world, the gospel of Christ continues to rise from the margins and challenge the mighty to lay down their power and make way for the coming of justice. The gospel of Christ breaks out from communities that are despised but that turn out to be the most important of all. To that extent, ‘Mission from the margins’ is not a mere option but an essential way of collaborating with God in today’s world. As TTL explains, those at the margins testify to the sinfulness of the world.  Confronting and transforming the forces that marginalize and exclude people is an important aspect of Christian discipleship.

Mine egne inntrykk og refleksjoner under konferansen vil jeg komme tilbake til i enkeltposter fra de enkelte dager. Mine tanker underveis handlet mye om hva det egentlig vil si å være en disippel, i vår tid og i vår hjemlige kontekst, og om hva det vil si å bevege seg og å beveges, og om hvilken retning Åndens misjon har i verden. Rapporten inneholder noen fine refleksjoner om dette under punktet om evangelisering:

Christ’s call to discipleship has been distorted when responsibility for Christian witness has been delegated to professionals; baptism is a call to discipleship and we are all called to follow the way of Christ in every dimension of our lives.

Across the world church we are living through a rediscovery of the reality that the mandate for evangelism is not restricted to any select group, but is given to all disciples of Jesus Christ. Evangelism is from everyone to everyone, extending to all the invitation to personal conversion to a new life in Christ.

When evangelism seeks conversion it means change in the evangelist as well as the evangelized. It is not to be understood as manipulating someone else into my own likeness. Rather together we are called toward new life in Christ, calling the whole creation to abundant life in inclusive community.

Under konferansens siste dag samlet deltakerne seg om en uttalelse, skissert av konferansens lederskap basert på de ulike foredrag og innlegg på konferansen, samt innspill fra bordene underveis samlet inn gjennom den såkalte The Harvesting Committee. I tråd med den vanlige KV-metodikken ble det åpnet for innspill fra plenum, og konferansedeltakerne ble invitert til å gi tilbakemeldinger underveis på det som ble lagt fram gjennom å løfte enten orange eller blå «stemmekort» (for hhv. «varm» og «kald» reaksjon på det som ble lagt fram).

Resultatet, uttalelsen The Arusha Call to Discipleship, ble vedtatt og sendt ut som pressemelding på konferansens siste dag; denne gjengis i sin helhet i neste post. Og med det var konferansen kommet til sin konklusjon, og vi ble sendt hjem til våre respektive kirker og menigheter for å tjene Gud og vår neste med glede.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s