Om Arusha 2018: Forberedende lesning

I ukene før jeg skulle delta på KVs misjonskonferanse i Arusha 2018, valgte jeg å forberede meg til konferansen blant annet gjennom lesning av de to relativt ferske programmatiske dokumentene om misjonsteologi Together Towards Life og The Cape Town Commitment.

De to dokumentene har flere berøringspunkter, noe som ikke er så underlig da de utforsker det samme teologiske nøkkelbegrepet, nemlig misjon. En tydelig tendens i The Cape Town Commitment (heretter CTC), sammenlignet med (den første) Lausanne-pakten fra 1974, er for eksempel at diakoni og dialog også tematiseres som områder som har et misjonalt aspekt også løsrevet fra forkynnelsen. Med andre ord, WEA og Lausanne-bevegelsen har også begynt å inkorporere den holistiske misjonsforståelsen.

Samtidig er det også tydelige forskjeller, dels betoningsmessig og delt teologisk saklig, mellom de to dokumentene. Under min forberedende lesning forholdt jeg meg primært til Together Towards Life (TTL), ettersom det er dette som er KVs gjeldende basisdokument og derfor også det viktigste ressursdokumentet for Arusha-konferansen. Jeg syntes imidlertid det var spennende å lese CTC ved siden av, og sammenligne de to dokumentene underveis. Jeg noterte jeg meg flere forskjeller og spenninger. Når jeg legger fram disse her, er det uten veldig presise henvisninger, da flere av disse motivene dukker opp flere steder.  

  1. I motsetning til TTL, som ikke holder fram livets dobbelte utgang og mulig fortapelse som motivasjon for misjon i det hele, tematiserer CTC fortapelsens mulighet allerede tidlig i dokumentet. For den som kjenner til den evangelikale bevegelses historie og teologiske profil kontra den økumeniske bevegelse, kommer ikke dette som noen overraskelse i det hele tatt. Jeg regner meg selv i dag som postevangelikal, men er fortsatt fortrolig med det evangelikale språket. Her oppfattet jeg en tydelig evangelikal touch. Enkelt (og bittelitt karikert) sagt: Misjonens motivasjon finnes ifølge CTC i at man skal frelse sjeler fra helvete, mens TTL holder fram The Fullness of Life (jf. Joh 10:10) som misjonens referansepunkt og mål.
  2. CTC løfter fram «sannheten» som noe vi kan kjenne og erkjenne mer enn noe vi er underveis til. TTL opererer på sin side med et mer prosessorientert sannhetsbegrep. En konsekvens av dette er at CTC også tydeligere enn TTL synes å hente inspirasjon fra den apologetiske tradisjonen, på godt og vondt. Jeg er på mange måter svak for apologetikk selv, og tenker at dette også har en naturlig plass i kirkas tenkning om misjon. Samtidig kjenner jeg meg nok mer hjemme i TTLs måte å snakke om sannheten på. Jeg tenker at selv om vi skal gi rikelig med rom for samtale om fornuftsdimensjonen ved kristen tro, og knytte bånd til filosofi og vitenskap for å vise at kristen tro virkelig kan forholde seg til og romme hele livets fylde, må likevel (også) kirka være varsom med å proklamere at den forvalter Sannheten med stor s. Gud er alltid større.
  3. Jeg oppfatter at CTC taler tradisjonelt reformert i måten teksten setter fokus på «Guds ære» i sin tilnærming til skaperverket. Fritt gjengitt: Gud elsker og «eier» skaperverket, derfor skal vi gjøre det samme (altså elske det) – fordi dette er til Guds ære. Argumenter som bunner i den kosmiske frelse og solidaritet med alt det skapte, tanker som spiller en viktig rolle i argumentasjonen i TTL, er utenfor horisonten i argumentasjonen i CTC, så langt jeg kan se.
  4. CTC tematiserer på et punkt «seksuelle utfordringer». Selv om dokumentet framstår relativt åpent ift. tidligere tiders evangelikal retorikk på samlivsområdet, er det likevel temmelig lukket i sin tilnærming til familie, kjønn etc. Her savner jeg noe av åpenheten i språket i TTL, som har potensiale til å romme atskillig mer progressive og til dels komplekse posisjoner.
  5. Et av de punktene i TTL som virkelig fenget meg under lesningen, var dokumentets tolkning av apostolisitet som en dynamisk størrelse, ikke bare som en konserverende størrelse (pkt 58). Her opplever jeg at TTL har en tydelig brodd mot for eksempel Den romersk-katolske kirkes forståelse. Samtidig er dette også en kontrast til sannhetsforståelsen som kommer til uttrykk i CTC (se pkt. 2 over), og dels også til den type tenkning om (nokså autoritørt) apostolisk lederskap som preger en evangelikale menighetsfellesskap.

Så langt altså min før-konferanse-lesning av disse dokumentene.

Rolf Kjøde hadde nylig en kronikk i Dagen hvor han, med noe avstand til det som kom ut av Arusha 2018, kommer med skarp kritikk av måten nettopp sannhetsspørsmålet er behandlet i TTL. Han sammenligner som meg også dokumentet med CTC – hvis tradisjon han tydelig identifiserer seg med – som han opplever er tydelig i sin tale om at kirka forvalter sannheten kontra andre religioner. Han setter opp en kontrast til TTL hvor man kan lese diffuse teser om andre religiøse tradisjoner som «partnere» i misjon. Denne kontrasten i forståelsen av sannhet speiles også i TTLs tilbakeholdenhet i å løfte fram forkynnelsens proklamatoriske side som redskap i misjonens tjeneste, skriver Kjøde:

Det siste offisielle dokumentet fra Kirkenes Verdensråd om misjon, Sammen på veien mot livet, åpner for diapraksis også i misjon.

Ikke-kristen religion blir kalt «livgivende åndelige tradisjoner (spiritualities)». Dette leder umiddelbart til å fastslå at ekte misjon må inkludere ikke-kristne trostradisjoner som partnere i misjon i stedet for å anse dem som «objekter» for misjon.

Hele dette misjonsdokumentet fra KV er bygd opp rundt andre halvdel av Joh. 10, 10 om at vi skal ha liv og overflod, men dokumentet sier lite om at livet hos Johannes er det evige livet. Perspektivet er tungt dennesidig. Det nevnes heller ikke at Jesu ord om at han er livgiveren står i rammen av eksklusive «Jeg er»-utsagn om Jesus som inngangsporten og som gjeteren.

Da er det kanskje ikke så rart at når «evangelisering» skal defineres, inkluderes tilbedelse (leiturgeia), vitnesbyrd (martyria), tjeneste (diakonia) og fellesskap (koinonia) umiddelbart. Forkynnelse (kerygma), derimot, må gjennom en vesentlig problematisering før det bare delvis kan tas med (på engelsk: proclamation). Sannhetsspørsmålet berøres ikke.

Min konklusjon i det faglige arbeidet med dette er at KV med sin siste erklæring om misjon ikke bare fører et inkluderende språk for andre religioner til liv og frelse, men at det også gis noen åpninger for en pluralistisk religionsteologi.

Perspektivene fra KV er svært ulik teologien om misjon og religion i Lausannebevegelsens siste hoveddokument, Cape Town-erklæringen. Mange er opptatt av at den kirkeøkumeniske og den evangelikale bevegelsen på visse områder nærmer seg hverandre.

Selv om dette kan påvises på noen områder, kan det også påvises at forskjellen er vedvarende og stor i flere grunnleggende spørsmål. Ikke minst gjelder dette i forståelsen av andre religioner og i eksklusiviteten knyttet til Jesus som eneste vei til frelse. Dette får konsekvenser for forståelsen av kristen misjons spisse oppdrag, å kalle til omvendelse og tro på Jesus Kristus.

Jeg tror Kjøde treffer spikeren på hodet her: Dette er faktisk en tydelig saklig forskjell mellom de to tradisjonene. Men der Kjøde altså mener TTL er for veikt i sin tilnærming til spørsmålet om sannheten er å finne i andre religioner enn kristendom, kjenner jeg meg mer hjemmehørende i nettopp KV-linja slik den kommer til uttrykk i TTL. Dette var også for-forståelsen jeg tok med meg til Arusha.

Jeg representerer en folkekirke i en majoritetskontekst. Den norske kirke går samtidig igjennom en temmelig krevende omorganiseringsperiode for tida. Denne omorganiseringen kan få konsekvenser både for relasjonen til andre samfunnsinstitusjoner og til folk flest, men den åpner også for fornyet debatt om spørsmålet om hvordan Den norske kirke skal posisjonere seg i forhold til andre religioner og livssyn.

Så lenge Den norske kirke var statskirke, var det i og for seg ikke så underlig at for eksempel spørsmålet om mer fleksibel bruk av kirkene kunne komme opp fra tid til annen; kirka var nærmest en del av kulturetaten i de ulike lokalsamfunn, og kirkene var og er mange steder de eneste egentlige kulturhusene i bygda. Hvorfor skulle det da være slik at spørsmålet om bruk av kirkene skulle være knyttet til medlemskap, bekjennelse og liturgisk rammeverk ved for eksempel begravelser? Dette spørsmålet er ikke nødvendigvis mindre aktuelt etter skillet mellom kirka og staten, selv om samtalen nå må føres på litt andre premisser. De kulturelle bånd mellom folk og kirke tar tid å endre, og infrastrukturen er fortsatt den samme; svært mange kommuner har ennå ikke livssynsnøytrale seremonirom. Hvordan skal Den norske kirke som folkekirke forholde seg til og forvalte sine rom i en slik situasjon? Kan det finnes situasjoner hvor vi skal åpne oss for verden på radikale måter? Hvor tydelig tilslutning til kirkas bekjennelse skal vi kreve før vi åpner våre dører? Eller, for å låne Rolf Kjødes ord: Hvor spisst er kristen misjons oppdrag? Avgrenser det seg fra et videre kulturoppdrag, og krever det av oss at vi skjelner mellom sannhet og løgn i møte med menneskers hverdagsliv?

Dette var et av spørsmålene jeg tok med meg til Arusha. Jeg tenkte at spørsmålet om fleksibel bruk av kirkerom, graden av åpenhet mot verden i forvaltningen av kirkerommene og mulig diapraksis kanskje kunne vise seg å være relevant. Og om det skulle vise seg at temaet ikke kom opp i Arusha, kunne det fort komme til å dukke opp senere, for eksempel under behandlingen av kultursaken på Kirkemøtet 2018 – men det er en annen historie.

Så reiste jeg til Arusha. Det skal jeg komme tilbake til i de neste bloggpostene. Men også du som ikke reiste dit, til den aktuelle konferansen, kan gjerne lese de dokumentene jeg brukte som forberedelse i februar og mars. Særlig Together Towards Life opplever jeg som et godt dokument, inspirerende og fullt av liv og ånd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s