Om Arusha 2018: Lørdag 10. mars

Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten er en rapport fra bare én enkelt dag på konferansen, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.

***

Lørdagen begynte med morgenbønn med lesning av 1 Kong 17:8-16 og en påfølgende refleksjon ved Rev. Dr. Angela Olson. Dagens bibeltime var over Matt 5:1-16 (Saligprisningene) og var ved Rev. Dr. Sahaya G. Salvam.

Det er en interessant kontrast mellom bildene av salt og lys i Jesusutsagnet som innleder Bergprekenen. Saltet er ikke synlig når det gjør sin gjerning, men det «trenger igjennom» likevel. Så er spørsmålet: Er lyset og saltet beskrivelser (komplementerende) av samme liv, eller er det ulike spiritualiteter?

Samtalen rundt teksten og analysen etterlot flere spørsmål hos meg. Saligprisningene, dersom de leses i henhold til det tradisjonelle «heldig» eller «tilgodesett» (favored) kan virke begrensende ift. sosial endring. Dette er vel i bunn og grunn egentlig frigjøringsteologiens utfordring eller problem: Vi risikerer å åndeliggjøre elendighet på en slik måte at vi blir passive i forhold til nødvendige endringsprosesser og opprør. Kan hende er det bedre å lese saligprisningene som «hotspots», som ei liste over hvem Gud har sitt øye på, som en påminnelse om hvem vi som kirke skal løfte opp og fram?

I den påfølgende samtalen ved bordet der jeg satt, ble vi sittende og snakke om den gjensidig forvandlende siden ved disippelskapet. Når noen opptrer som en Jesu Kristi disippel i møte med andre, skjer det en forandring (eller forvandling) begge veier i relasjonen. Relasjoner er alltid (minst) toveiskommunikasjoner.

Lørdag

Et bilde fra prestehverdagen steg opp i meg. Det var et bilde fra familiemessen: Når jeg i egenskap av å være prest løfter hendene for å velsigne menigheten, løfter barna sine hender (slik de hermer voksnes bevegelser) og velsigner meg tilbake. Dette er et uttrykk for «public faith», et felles språk som vi snakker med våre kropper. En disippel lokker fram disippelskap også i andre. «Vi må være rause med velsignelsen!», pleide biskop Tor Singsaas å si. Velsignelse er alltid relasjonelt; ingen velsigner seg selv. Når vi gjør misjon gjennom disippelskap, gir vi også andre et språk for misjon og disippelskap. Dette språket er, tenkte jeg etter denne bibeltimen, først og fremst et kropps-språk. Slik ble mine refleksjoner fra torsdagen om kirkas språk for misjon drevet videre.

Lørdagens plenumssamling var viet temaet Mission from the Margins under overskriften Becoming Disciples – Transforming the World. Her ble fokus satt på et viktig begrep i KV-sammenheng, et begrep som ennå ikke er ferdig utforsket og som derfor i noen grad må avklares innholdsmessig. Hovedprogramposten var en tematisk tale ved Adi Mariana Waqa, en ung kvinne med urfolksbakgrunn som grep oss med sin prinsipielt funderte og samtidig høyst personlige tilnærming til tematikken:

I am Adi Mariana Waqa, I am poor, I am bound, I am unfavoured, I am oppressed! But I am a precious child made in the Image of God. I have agency, I am worthy, I have a voice, and I am free! I am free because I live and walk in the Spirit! I am free and I joyfully bear God’s Good News and hope as Christ’s disciple from the margins transforming the world. Thanks be to God!

Hun proklamerte også: Jesus var selv marginalisert! Han representerte det fattige Galilea, utkanten mot maktens sentrum. Det er i marginene evangeliets radikalitet blir synlig eller får størst potensiell gjennomslagskraft, for der er der de undertrykte settes fri.

At the margins any attempt to separate diaconia from mission becomes irrelevant! sa Waqa videre, før hun la til: We must call on the church to refocus on the margins, and receive back the Spirit from the margins.

Talen ble fulgt opp ikke bare av rungende applaus men også av en panelsamtale. Hvor er «The Margins», hvem er de marginaliserte, og hva er de særlige utfordringene vi møter der? Dr Thomas Kemper, Bishop Sofie Petersen, Rev. Kelli Parrish-Lucas, and Mr Mervin Toquero gav sine responser, fra sine kontekster. Mine assosiasjoner gikk stadig til arbeidet med kontekstuell teologi i Sápmi.

En strøtanke vokste også fram i meg underveis: Da Norge sendte misjonærer over hele verden på 1800-tallet, var Norge et av Europas aller fattigste land. I samme periode skjedde det også en temmelig massiv utvandring fra Norge (til eksempelvis USA). Den gang var Norge «margin»/ytterkant. Likevel fikk norske misjonsvenner være endringagenter i verden.

Etter plenum ba vi middagsbønn, denne gangen i tradisjonen fra Evangelical Lutheran Church of Tanzania tradition. Teksten var Joh 4:29. Etter lunsj fortsatte dagen med warsha og sokoni. Jeg deltok på fortsettelsen av det samme seminaret som dagen før.

lørdag (2)

Denne dagen var det et større rom for at vi som deltok på seminaret bidro med egne refleksjoner. Jeg og Tore delte noen tanker om joik og liturgi: Joik som vokale ikoner er også pekere/metaforer til en større virkelighet, som ikke kan beskrives eller erfares uten nettopp joiken.

Jeg bar med meg flere refleksjoner til og fra den hellige sirkelen denne dagen. Jeg er født i slangens år, ifølge den kinesiske og japanske kalenderen; 1953, 1965, 1977, 1989, 2001 og 2013 er alle slangens år. Derfor talte dekonstruksjonen av slange-metaforen til meg på en særlig måte. Hvem er jeg, og hva kan jeg si om meg selv?

Jeg vokste opp i Japan, med shinto som et viktig religiøst uttrykk i konteksten jeg befant meg i. Det er en utpreget naturreligion, nærmest en religiøs tolkning av selve det japanske landskapet, og man opererer med for eksempel hellige trær. Jeg husker godt at jeg kjempet med å integrere dette med naturens hellighet i den evangelikale troen jeg bekjente meg til. I og med at jeg tilhørte et miljø preget av et sterkt ønske om å omvende andre fra deres religiøse tilhørighet, integrerte jeg også tidlig en relativt aggressiv demonisering av andres religion. Der jeg satt i den hellige sirkelen slo det meg: Ettersom naturen ble ansett som guddommelig eller sakral i shinto, ble veien lengre til å anerkjenne naturens hellighet for meg.

Denne sammenhengen ble åpnet for meg igjen i møte med samisk spiritualitet, blant annet da jeg opplevde sørsameprest Bierna Bientie feire nattverd i gammen for å henvende seg til ildstedet og helle noe av vinen ut der. I dette møtte jeg en inkluderende teologisk praksis som ivaretar både naturens sakramentalitet og motivet om at hele naturen og alt det skapte skal løftes opp til Gud i fullendelsen. Vi er av det samme stoffet og den samme materie som resten av det skapte.

Så hang spørsmålet igjen i meg: Er det en sammenheng mellom den skarpe dualismen jeg vokste opp med og den manglende tiltroen til naturvitenskapen i enkelte fundamentalistiske kretser, for eksempel i slike miljøer som preker seksdagerskreasjonisme?

Og så slo det meg, som en ettertanke, at noe av dette har jeg faktisk tenkt på og skrevet om før. Jeg har til og med holdt en NRK-andakt om det!

Konferansefolk

Denne dagen ble jeg kjent med Daphne Tauros, en luthersk prest fra Namibia. Hun er videre småbarnsmor, og vi fant at det var mye å kjenne seg igjen i hva gjelder dette med å kombinere småbarnsforeldreliv med menighetsprestetjeneste. Jeg har dessverre ingen bilder av henne heller, men minnet fra de fine samtalene vi hadde over kaffekoppene og opplevelsen av å umiddelbart kunne forstå hverandre umiddelbart over avstanden fra Namibia til Norge, den sitter i.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s