Om Arusha 2018: Fredag 9. mars

Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten er en rapport fra bare én enkelt dag på konferansen, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.

***

Dagen begynte med morgenbønn over Esek 36:25-30 og Mark 6:7-13, hvor det ble knyttet en kobling mellom de to størrelsene en ny ånd og disippelskap. Påminnelsen om dåpen og Helligåndens gave var tydelig, og understreket konferansens pnevmatologiske perspektiv.

Fredag 1

Dagen fortsatte med bibeltime over Mark 6:1-13 ved Rev. Merlyn Hyde-Riley. Blant de tingene jeg særlig merket meg, var da hun sa at en disippel er en som følger ikke bare noe (som i handlinger og ideer) men noen, altså Kristus. Hun løftet også fram de to begrepene Christ-connectednes og Christ-centeredness, og sa (ifølge mine notater):

It is more than learning, it is learning put into practice. It is recognizing connectedness and seeking embodiness of Christ. What Christ calls us to do is simply to carry out the mission of Christ in practice. This means hospitality even when met with hostility.

Hostility can and will come from many places, sometimes even from own family. At times the hostility may be well grounded. Christian tradition can also be a source of discrimination and condemnation.

Hun viste videre til Joh 17:18 og 20:21, hvor vi finner en dynamikk: Gud sender Jesus som så i sin tur sender ut disipler. Det hele handler om sendelse, og om å være sendt. 

fredag (2)

Jeg ble sittende igjen med noe som nærmest var en strøtanke, nemlig at misjonsbevegelsen var og er en interkulturell bevegelse. Tidligere tiders misjonærer bygde skriftspråk, akademia etc. innen andre språkkulturer enn sin egen, og misjonærer har historisk sett ofte vært multikulturelle. Slik har det vært også i de miljøene jeg kjenner til, og slik er det fortsatt. Og dette gir politiske konsekvenser: De misjonærer jeg kjenner har aldri vært proteksjonistiske på vegne av norsk kultur, og jeg kan ikke huske at jeg noen gang har hørt noen rasistiske eller populistiske utsagn båret fram i politiske samtaler jeg har deltatt i innenfor misjonsmiljøene.

Tankene fløy også til koblingen mellom disippelskapsbegrepet og Nidaros bispedømmes visjon hvor verdiene vennlig – viktig – modig – dyktig løftes fram. Jeg tror det er mye å si om hverdagsdisippelskap slik det utfolder seg innenfor det domenet vi gjerne sorterer og omtaler under Luthers kallsetikk.

Fredag 2

Neste post på programmet var en plenumssesjon viet temaet evangelisering under overskriften Following Jesus, Becoming Disciples. Panelsamtale ved Dr. Dimitra Koukoura, Dr. Lin Manhong, Ms. Isis Kangudie Mana, Rev. Dr. Jin S. Kim, Mr. Kenneth Ben, H.E. Metropolitan Iosif Bosch; samtalen ble introdusert av av Mrs. Jennifer Martin og ledet av Dr. Peter Cruchley. Her gikk mikrofonen mye fram og tilbake, og jeg klarte ikke helt å holde styr på hvem som sa hva til enhver tid. Men det var en levende samtale, og jeg satt igjen med et par små og poengerte slagordaktige utsagn som er verdt å nevne: «Re-evangelization is to melt or thaw those who have frozen!» og «The Gospel calls us to non-tribalism!»

Spørsmålet om kristendom på norsk kan være stammepreget eller «imperialistisk» fulgte med meg inn i kaffepausen. Om ikke annet, var dette en påminnelse om at slikt som å ta imot flyktninger (med mer eller mindre hjertevarme) er et uttrykk for hverdagsdisippelskap.

Fredag 3

Etter middagsbønn over Matt 13:31-32 (ledet av unge fra GETI) og lunsj, var det tid for warsha (seminar) i en mindre gruppe. Vi hadde over seksti ulike warsha’er å velge mellom. Jeg hadde valgt et seminar om kontekstuell teologi i urfolkskontekster. Overskriften var Holy Disruption, Holy Subversion. Snakes – Sinners, Saints og Snacks. Seminaret ble ledet av: Adrian Jacobs fra Canada med støtte fra Tore Johnsen fra Den norske kirke. Settingen for seminaret var en hellig sirkel. Stolene var satt i ring med en åpning mot øst, og alle bevegde seg inn i ringen fra samme side og gikk langs stolene i samme retning før de satte seg. Tematikken var metaforbruk på tvers av kulturer. Hva skjer med et narrativ når metaforbruken blir uforståelig i en ny kontekst? Det er her slangen kommer inn: I den bibelske konteksten er slangen en slu frister, men i andre kulturer kan den oppfattes som et særlig klokt dyr. Og i andre kulturkretser spiser man slanger; det ville løst mye om Adam og Eva hadde tydd til den strategien i Edens hage.

Nå skal det sies at metaforer kan være mangetydige bare innenfor en og samme kontekst. I Genesis-fortellingen er slangen ikke bare en frister, den er også en bærer av kunnskap og undersøkende virksomhet.. I tillegg har vi historien om kobberslangen, der den er et bilde på helbredelse og frelse. Metaforen slange var og er med andre ord ikke entydig, heller ikke i Bibelen. Den aktiverer spontant slike assosiasjoner som fare, skjulthet, gift og frykt. Finnes det andre dyr/bilder som ville aktivert samme type assosiasjoner? Og vinnes det sider ved slangen som gir positive assosiasjoner vi ikke umiddelbart ser?

Hvordan oversetter vi mellom kontekster? Kan slike komplekse metaforer avkles eller strippes? Er de virkelig bare innpakning? Og dersom man benytter en ny metafor, kan man da si at det er det samme innholdet som kommuniseres? Hva gjør at metaforer evt. kan sies å være beslektet? Slike spørsmål diskuterte vi, denne dagen og den neste. Det var svært spennende samtaler, der jeg både kunne trekke veksler på min egen oppvekst i Japan og på min (riktignok begrensede) innsikt i samisk kontekst.

Tore Johnsen trakk en parallell mellom skapelsesberetningen i Gen 2 og solens plass på runebommen og i nordsamisk mytologi. Om vinteren er sola borte i Sápmi, og landskapet blir forvandlet til en is-ørken der elver og sjøer fryser. Så kommer sola tilbake og tiner vannet og bringer liv, slik vannet springer fram og vanner ørkenen i Gen 2. Der er i grunnen ingen overraskelse at solkorset har en sentral plassering på runebommen.

Vi avsluttet med en foreløpig konklusjon om at slangen er en kompleks metafor også i Bibelen. Jesus sammenligner for eksempel seg selv med kobberslangen som ble løftes opp. Bibelen avskjærer selv muligheten for å lukke metaforene. Det er i seg selv spennende. Dessuten danset vi slangedansen, en rekkedans hvor vi fulgte seminarleder Adrian og hans rytmeinstrumenter rundt i en lang slange som buktet seg rundt seg selv i ringer på gulvet.

fredag

Dagen fortsatte med sokoni, en markedsplass-lignende interaktiv programavdeling på standsområdet utenfor konferansehallen, før middag. Dagen ble avsluttet med et kveldsprogram av og med GETI. Det var progressivt, dramatisk, sterkt og utfordrende. Jeg tror framtida til den økumeniske bevegelse er lys.

Konferansefolk

Denne dagen ble jeg kjent med søster Annah Mandeya, en katolsk nonne fra Zimbabwe, sprudlende, kontaktsøkende, tilstede overalt og alle steder. Sr. Annah var opptatt av det sosialetiske, av handlingaspektet ved misjon, og av at misjon ikke måtte teoretiseres bort i det uendelige. Jeg snakket med henne flere ganger underveis i dagene som fulgte, og vi har også utvekslet noen e-poster i etterkant, men jeg har dessverre ingen bilder fra disse møtene annet enn de som sitter igjen på minnet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s