Om Arusha 2018: Bakgrunn

Moving in the Spirit: Called to Transforming Discipleship

Misjon – hva er nå det? I ei tid der folks inntrykk av misjonerende virksomhet like mye formes av The Book of Mormon som av tradisjonell bedehusforkynnelse om «de unådde», hvordan skal Den norske kirke snakke om og leve ut det som har med misjon å gjøre? I mars 2018 fikk jeg mulighet til å fordype meg i slike spørsmål sammen med mennesker fra hele verden.

0

Jeg er for tida medlem (og nestleder) i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke (MKR). Det er et spennende verv på mange måter. Rådet har ansvar for Den norske kirkes relasjon til andre kirkesamfunn og andre tros- og livssynssamfunn, både i Norge og i utlandet. Noen ganger betyr dette at vi peker ut representanter til å delta på ulike former for storsamlinger på livssynsfeltet. I mars i år var det min tur til å delta på en slik storsamling: Kirkenes verdensråds konferanse om misjon og evangelisering i Arusha, Tanzania.

Konferansen, som ble annonsert under overskriften Moving in the Spirit: Called to Transforming Discipleship, ble gjennomført i tidsrommet 8.-13. mars i år. Jeg reiste dit som delegat, som del av en større norsk delegasjon, og fikk være del av et spennende og inspirerende konferanseprogram på en storsamling med over tusen deltakere fra hele verden.

En del av etterarbeidet etter en slik representasjon er å presentere inntrykk fra konferansen i ulike fora. Dette har av ulike grunner tatt noe tid. Jeg har publisert og presentert inntrykk fra konferansen på enkelte andre plattformer enn denne min egen blogg tidligere, og noe av det som nå blir lagt ut her har derfor tidligere vært lagt fram før i ulike andre fora. Nå er tida kommet for publisering også i dette formatet. De kommende dagene vil jeg derfor legge ut en serie refleksjoner rundt Tanzania-reisen jeg gjorde i mars. Disse postene vil etter hvert også samles på en egen lenkeside (kalt Arusha 2018) her på bloggen.

 ***

Misjonskonferansen Moving in the Spirit: Called to Transforming Discipleship var organisert av Kirkenes verdensråd (KV) gjennom kommisjonen for verdensmisjon og evangelisering (CWME). Denne kommisjonen representerer en form for «utvidet økumenikk» innen KV-organsisasjonen, ettersom den ikke bare samler medlemskirker fra den økumeniske bevegelse, slik denne trer fram i KV-fellesskapet, men også har meddeltakere fra Den romersk-katolske kirke og fra evangelikale og pentekostale kirke- og misjonsmiljøer som ellers ikke er medlemmer i KV. CWME søker å videreføre arven fra de tidligere store økumeniske misjonskonferansene, hvis arbeid dannet grunnlaget for opprettelsen av (blant annet) KV i sin tid. Den som ønsker det, kan lese en innføring i de økumeniske misjonskonferansenes historie fra Edinburgh 1910 til Arusha 2018 her.

Den moderne økumeniske bevegelse har helt fra begynnelsen arbeidet med forståelsen av temaene misjon og evangelisering. Jeg har selv vokst opp som misjonærbarn, og tror jeg kan si om meg selv at jeg kjenner den evangelikale misjonsbevegelsen relativt godt. For meg har det likevel vært en åpenbaring(!) å bli kjent med den økumeniske bevegelses misjonsforståelse og arbeidet som har vært gjort der med utvikling av misjonsbegrepet. Jeg er sikkert ikke den eneste som på et punkt har tenkt at misjon i bunn og grunn handler om kirkas arbeid for å spre sin lære så offensivt og på så mange arenaer som mulig, tiltrekke seg nye konvertitter så effektivt som mulig og etablere flest mulig nye kirker på steder som ikke tidligere har hatt et kristent nærvær. KV tenker mye mer dialogisk om misjon enn som så.

De økumeniske misjonskonferansene var blant annet tidlig ute med å anerkjenne at Guds hellige ånd arbeider i alle kulturelle og religiøse settinger, og med det sette fokus på betydningen av interreligiøs dialog. Og selv om KV naturligvis er opptatt av at så mange steder som mulig skal ha et solid forankret kristent nærvær gjennom en eller annen manifestasjon av den verdensvide kristne kirke, har fellesskapet også invitert til langsomme og dype samtaler om hvordan kristne skal føre seg når de legger fram sitt kristne vitnesbyrd i møte med mennesker av annen tro eller overbevisning. Målet er en dialogisk tilnærming, preget av respekt, uten manipulasjon eller trusler av noe slag. Den økumeniske bevegelse promoterer i sum en såkalt holistisk misjonsforståelse, hvor evangelisering, diakoni, dialog og arbeidet med slikt som kirkestruktur og profesjonsetiske idealer ikke kan skilles fra hverandre eller sektoriseres på noe vis.

Misjon er, kort og godt, mer enn proklamasjon, og det er slett ikke gitt at målet med kirkas misjon er at mennesker skal forlate sin gamle tro for å bli kristne. Målet er heller å promotere «The Fullness of Life» – livet i all sin fylde, det Jesus kaller «liv og overflod» (jf. Joh 10:10) – for alle mennesker, på alle steder, til alle tider. I dette tar kirka del i Guds misjon i verden. Misjon er i bunn og grunn Den treenige Guds sak, og det er Guds ånd som driver misjon i verden. Når Ånden gjør Guds misjon, da manifesterer dette seg (blant annet) i kirkas handlinger.

Om vi skal forsøke oss på en prinsipiell definisjon, kan vi kanskje si at misjon er kirkas handlingsmodus (i kontrast til dens værensmodus), på alle de arenaer der kirka handler, enten det nå er i tilbedelse eller forkynnelse, i diakoni eller politisk påvirkningsarbeid, i dialog eller fredsvirke. Misjon er kirkas grensesnitt mot verden. Som det heter i det siste programmatiske dokumentet om misjon som var vedtatt i KV-sammenheng før Arusha 2018, Together Towards Life fra 2012: Det er ikke kirka som har en misjon, det er misjonen som har ei kirke (pkt. 58).

Den norske kirke deler denne misjonsforståelsen. Den siste gangen Kirkemøtet arbeidet systematisk med temaet misjon, la man helt tydelig en slik holistisk misjonsforståelse til grunn (se KM-sak 7/12). I dokumentet Misjon til forandring, som ble utgitt av MKR i 2013 i forlengelse av vedtaket i nettopp KM 7/12, kan vi lese følgende:

Den norske kirke er en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Misjon handler om hva det vil si å være kirke. Vi skal sammen med den verdensvide kirke forkynne evangeliet om Jesus Kristus i nærvær, handling og ord – lokalt og globalt.

Under dette hører både evangelisering, diakoni og dialog sammen. Det blir stadig tydeligere at misjonsoppdraget i vår tid handler om å dele evangeliet i en religiøst mangfoldig og sekularisert verden. Misjon må derfor bygges på kunnskap om og respekt for andres livstolkning og åndelige erfaringer.

Misjon handler om kallet til alle døpte – hver enkelt av oss – om å dele vår tro og være Jesu Kristi etterfølgere i hverdagen. Det handler videre om menighetens evangelisering og diakoni i lokalsamfunnene og det globale oppdraget som vi har, sammen med den verdensvide kirken.

Parallelt med de prosesser som har foregått rundt misjonsforståelsen i den økumeniske bevegelse de siste hundre år, har det også vært arbeidet med misjonsforståelsen i et annet organisasjonsmiljø, nemlig World Evangelical Alliance (WEA) som fører sin historie helt tilbake til 1846; selve organisasjonen slik den framstår i dag ble grunnlagt i 1951. Dette miljøet har også berøringspunkter til Edinburgh 1910 og den bevegelsen som vokste ut av de første økumeniske misjonskonferansene, men opplevde likevel på et punkt i den økumeniske bevegelsens historie at de måtte markere tydelig avstand til den holistiske misjonsforståelsen, ikke minst på det som hadde med forholdet til andre religioner å gjøre. Den evangelikale linja har hele tiden vært tydeligere proklamatorisk: Kristendommen forkynner Jesus som den eneste veien til Gud, noe som hele tiden vil ha omvendelse og konvertering som mål i møte med andre religiøse tradisjoner.

I 1974 ble det holdt en stor kongress om verdensevangelisering i Lausanne. Kongressen samlet seg om et felles ideologisk grunnlag, en felles forståelse, idet deltakerne skrev under på den såkalte Lausanne-pakten. Dette manifestet fikk stor tilslutning fra WEA-miljøet, og WEA og Lausanne har siden langt på vei blitt regnet som to sider av samme sak. Arbeidet i WEA har hele tiden stått i en viss spenning til KVs arbeid med misjon og evangelisering, selv om det også har vært berøringspunkter. Så har også dette miljøet etter hvert arbeidet videre med misjonsbegrepet. I 2010 ble det holdt en ny stor Lausanne-misjonskonferanse i samarbeid WEA i Cape Town (Lausanne III), noe som resulterte i den såkalte Cape Town-erklæringen (The Cape Town Commitment) som tar steg i retning av en mer holistisk misjonsforståelse.

I forberedelsene til CWMEs misjonskonferanse i Arusha 2018 var det et premiss at også deltakere fra WEA ville være tilstede, og at et av målene med konferansen var å søke å videreføre et felles arbeid med de områder hvor Together Towards Life og The Cape Town Commitment var i samklang med hverandre.

Den som kjenner litt til eldre og nyere norsk kristelig misjons- og organisasjonshistorie vil skjønne at mye organisasjonslivet innenfor Den norske kirke har vært temmelig sterkt preget av impulsene fra Lausanne og WEA. Den norske kirke som folkekirke har på sin side også vært talerør for en mer holistisk misjonstilnærming, og oppfatter i dag kallet til å være misjonal som noe som går utover «bare» evangeliserende ytre- og indremisjonsarbeid. Det har for eksempel vært helt naturlig å tenke på arbeidet gjennom Kirkens Nødhjelp, gjennom KN-aksjonen i fastetiden og ellers, som et utrykk for Den norske kirkes misjonale karakter.

Som en som selv har bakgrunn fra den evangelikale misjonsbevegelsen, og som senere har funnet glede i den økumeniske bevegelses holistiske misjonsforståelse, fant jeg det interessant å lese nettopp de to siste store misjonsdokumentene Together Towards Life (TTL) og The Cape Town Commitment (CTC) som forberedelse til Arusha 2018-konferansen. Jeg regnet med å møte impulser fra begge tradisjoner på konferansen, både den økumeniske bevegelse og WEA, og det sa seg også selv at i den konteksten jeg selv står i, altså Den norske kirke i samarbeid med ulike selverklærte misjonsorganisasjoner, ville det kunne være viktig å være i stand til å si noe i ettertid om hvordan disse to tradisjonene nå snakker sammen, og om de går i samme retning (og eventuelt med hvor stor avstand til hverandre). Dette påvirket derfor måten jeg forberedte meg til konferansen på.

Målet mitt med deltakelse på konferansen var likevel klart: Jeg ønsket først og fremst å tilegne meg innsikter fra den økumeniske bevegelses arbeid med misjonsforståelsen. Det er denne bevegelsen Den norske kirke har knyttet sin misjonsforståelse til, og jeg så og ser ingen grunn til å snevre inn den holistiske tilnærmingen til misjon. For meg skulle Arusha 2018 handle om The Fullness of Life, det var min klare forventning til det hele. Med dette som motivasjon, begynte jeg å forberede meg til den store Tanzaniareisen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s