Om Halloween

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 2.11.2017 under overskriften Knask eller knep!

Overgangen mellom høst og vinter – høstvinteren, om du vil – er en tid preget av at livet slipper taket. Bladene på trærne gulner, visner og faller av, før snøen til slutt legger seg som et teppe over det brunvisne, som «himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer» slik Anne Grete Preus så treffende beskriver det. Og så, plutselig en kveld, banker døden på hos deg.

Jeg mener ikke å skremme deg, kjære leser. Jeg sier ikke du skal dø – ennå. Men vi skal alle dø en dag. Døden er som kjent en del av livet. Når du en kveld i slutten av oktober får besøk av hekser, spøkelser, smådjevler eller zombier som ber om knask, da er dette nettopp en påminnelse om at vi lever våre liv midt i dødens verden.

Skikken med en egen fest satt av til å utforske grenselandet mellom livets og dødens verden er eldgammel. Kirka begynte tidlig å feire sine martyrer, de vitnene som hadde lidd døden for sin tros skyld. Da var det dødsdagen deres som ble merkedag, ikke fødselsdagen. Etter hvert ble det såpass mange helgner og merkedager å holde styr på at det ikke er vanskelig å forstå at en viss oppsamling var fornuftig. Derav kirkas allehelgensfest.

Første søndag i november heter Allehelgenssøndag. Den kommer ikke alene, den er en del av en merkedag-trio. Dagen før Allehelgensdag kalles Allehelgensaften, mens dagen etter Allehelgensdag fra gammelt av het Allesjelersdag. Alle disse dagene handler om menneskenes forhold til døden, men på litt forskjellige måter.

Selve Allehelgensdagen er altså en merkedag for alle helgenene. Noen av dem har egne helligdager. Johannes døperen har Sankthans 24. juni. Olav den hellige har Olsok 29. juli. Jomfru Maria har Maria budskapsdag 25. mars. Og så videre. Men det finnes mange flere helgener enn det finnes dager i året. Derfor feires Allehelgensdag som en slags «oppsamlingsfest» hvor kirka hedrer alle sine forbilder på troens og livets område.

Dagen etter heter Allesjelersdag. Dette er en dag for å minnes alle de vi er glade i som nå er døde, uansett om de kan regnes som forbilder for alle andre eller ikke. Det er en dag for sorg og savn og ettertanke, for lystenning og navnelesning og minnemarkeringer. I Den norske kirke har Allehelgensdag og Allesjelersdag på mange måter smeltet sammen i en og samme merkedag.

Kvelden før Allehelgensdag kalles på sin side Allehelgensaften. Dette er en forberedelsesdag, en kveld for å meditere over døden, nærmest, en kveld da grensene mellom de levendes og de dødes verden kan oppleves uklare. I folketroen finner vi fantasifulle forestillinger om alle de rare vesener fra «Den andre sida» man kan støte på denne kvelden om man ikke er forsiktig. Vi kjenner dette igjen fra tradisjonene rundt Halloween, som er en kveld da spøkelser og monstre beveger seg rundt mellom oss. Og her er altså greia: Navnet Halloween kommer av det engelske All Hallows Evening¸ altså Alle-helgens-aften. I den festen vi kjenner som Halloween danser de kristne tradisjonene sammen med elementer fra blant annet den keltiske samhain-festen, en nyttårsfest hvor man markerte den utrygge overgangen fra det gamle til det nye og ukjente, der død og liv møttes ved tidsgrensa.


I den katolske festkalenderen ligger Allehelgensdag fast på datoen 1. november, og da blir Allehelgensaften dagen før, som er den 31. oktober. Dette er som kjent datoen for Halloween. Det som forvirrer sammenhengen mellom tingene litt her, er at i vår hjemlige lutherske kirkelige festkalender ligger ikke Allehelgen på en fast dato, men på den første søndagen i november. Da blir også allehelgensaften en fest som flytter seg noe datomessig.

Skikken med Halloween-fester oppleves fortsatt som ny og ukjent for mange. Men den har dype røtter i kirkas historie, og den berører viktige tema knyttet til liv, død, forgjengelighet, frykt og trøst. Selv har jeg blitt mer og mer glad i denne grøsse-festen. Vi trenger en slik festdag, tenker jeg, en dag da vi kan forholde oss til døden i all sin gru. Døden er ikke alltid vakker, og døden kommer ikke alltid som en venn. Men alle vi som skal dø er medmennesker, og bak den ikke alltid like vakre fasaden kan du fortsatt gjenkjenne dem du er glad i.

Datoen 31. oktober er ikke bare datoen for Halloween-festen. Det er også Reformasjonsdagen, minnedagen for den dagen da Martin Luther spikret opp sine teser om avlaten på kirkedøra i Wittenberg og satte i gang en idehistorisk revolusjon som snudde opp ned på både Europa og kristenheten. Diskusjonen som satte det hele i gang handlet også om de dødes verden, om skjærsilden og om avlaten og om hva som skulle til for å finne fred hos Den levende Gud.

«Midt i livet finnes vi stedt i dødens våde» heter det i en kjent Luther-salme. Nettopp derfor er Halloween en fest vi gjerne kan omfavne i all sin grusomhet. Den kommer godt med også, forresten. Høsten er lang og uten så mange andre høytider. De små monstrene som banker på døra di er en invitasjon til fordypelse i både livsglede og sårbarhet.

PS: «Trick or treat!» heter det på utenlandsk. På norsk har etter hvert «Knask eller knep!» festet seg som oversettelse. Selv er jeg svak for den varianten som finnes i en klassisk Donald-historie av Carl Barks: «Digg eller deng!» Rause med godtene bør vi være uansett.

 

3 svar til “Om Halloween”

  1. RETTELSE:

    Det som står i PS’et nederst i teksten min er forresten aldeles feil. Det forholder seg faktisk helt motsatt: Det var uttrykket «Knask eller knep!» som ble introdusert i oversettelsen av nevnte Donald-historie. Hvor jeg har uttrykket «Digg eller deng!» fra vet jeg ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s