Om kvinnedagen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9.3.2017
under overskriften En andakt for Kvinnedagen

(Teksten er en omarbeidet utgave av denne bloggposten.)

På denne torsdagen, dagen etter Kvinnedagen og tre dager før Andre søndag i fastetiden, tenker jeg det kan være på sin plass med en bibeltekst til meditasjon og ettertanke. Jeg løfter derfor fram en fortelling fra Matteusevangeliets femtende kapittel. Det er ikke en helt tilfeldig valgt fortelling, for den skal leses og prekes over i alle landets kirker kommende søndag:

Jesus tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

Hva tenker du når du leser denne teksten? Jeg for min del blir grundig provosert – av Jesus. «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Men i alle dager da, mann! Hva slags svar er det?

Rett skal være rett: Jesu svar kan forklares ut fra en hel røys med sosiokulturelle faktorer som vi postmoderne lesere ikke umiddelbart ser. Han er mann, hun er kvinne. Dermed er ting allerede vanskelig, tidsepoke og kultur tatt i betraktning. I tillegg er han jøde mens hun tilhører «hedningfolkene». Jødenes renhetsforskrifter gjør dermed all egentlig kontakt umulig.

Men likevel: Evangeliene viser bibellesere gang på gang at Jesus brøt med slike renhetskategorier. Kvinner og barn, tollere og horer, spedalske og blødere: Jesus hadde kontakt med alle slags mennesker. Ja, ikke bare hadde kontakt, alle mulige representanter for datidens marginaliserte grupper var med i selve kretsen rundt Jesus og fulgte ham. Jesus var en som brøt grenser og som reiste nedbrutte mennesker opp.

Men tydeligvis ikke i dag. Ikke på Kvinnedagen. Ikke i områdene omkring Tyros og Sidon.

Jeg protesterer! Sånn svarer man da ikke, når et menneske i nød henvender seg til deg, til og med etter å ha krysset flere hindringer for å komme så langt! Hva er det med Jesus her?

Jesu svar er altså at han er sendt til jødene. Det er hans misjon, hans oppdrag. Senere (i nettopp Matteusevangeliet) skal blikket løftes og perspektivet utvides, når han står på et fjell i Galilea og sender disiplene av gårde for å gjøre alle folkeslag til disipler. Men ikke ennå. Jesus i Matteus 15 er nærmest sjokkerende partikularistisk, en knakende konservativ om enn aldri så from fariseer som tviholder på renhetsforskrifter og identitetsmarkører.

Nettopp derfor er det så herlig at den navnløse kvinnen ikke tar svaret hans for et svar. Hun protesterer, hun fortsetter, hun krever å bli sett. Ingen urimelige krav, men intenst nærvær.

Så skjer det. Jesus ser henne. Det med å psykologisere Jesus er en temmelig håpløs oppgave. Men utenfra ser det unektelig ut som om han vinner ny innsikt denne dagen, i dette møtet. Han ser henne, hun blir sett, han hjelper henne, og hun hjelper ham til endring. Kvinne og hedning, disse merkelappene betyr plutselig ingenting lenger. Fra denne dagen kan ingen lenger kalle Jesus for noen partikularist.

Det er noe nydelig befriende over denne fortellingen. Det er ikke den eneste bibelfortellingen hvor kvinners livserfaring spiller en avgjørende rolle. Men her er det selve Sønnen, han som kirka insisterer på viser oss Gud, som er i bevegelse.

Derfor, søstre og brødre, skal vi aldri slå oss til ro med undertrykkende sosiale strukturer – heller ikke om de skulle finne sin begrunnelse i enkeltutsagn i en religiøs tekst som Bibelen. Fra mitt ståsted i kirka kan jeg til og med si: Selv Jesu egne ord skal vi tørre å protestere mot, dersom vi finner at de går på tvers av de verdier Jesus ellers står for.

Er det ikke det hun lærer oss, denne navnløse men råsterke kvinnen?