Om å lukke opp kirkens dører

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 28.4.2016

En dag for tolv år siden satt en gjeng prestespirer i ring og snakket om livet. Vi var i gang med siste etappen av teologistudiet, det vi kalte avsluttende praktikum. Jeg skiver vi, for jeg var en av dem. En av de andre var Gard. Så tok Gard ordet. Det var noe han måtte fortelle oss. Han kunne ikke skjule det lenger, verken for seg selv eller for andre. Han var homofil.

Det ble et underlig semester. Det som skulle ha handlet om kirka og om Jesus og om Den treenige Guds plan for verden og vår rolle i den kom i stedet til å handle mye om Gard. Kunne han bli prest? Hvis han ikke kunne det, kunne han da fullføre praktikum? Kunne han være ute i menighetspraksis? Spilte det noen rolle om han hadde kjæreste eller ikke?

Jeg har bakgrunn fra et konservativt bedehusmiljø. Det å gå i klasse med Gard gjorde noe med meg, noe avgjørende viktig. Han var den første åpne homofile jeg følte jeg kjente ordentlig. Og for meg var det dette som var avgjørende: Han ble jo ikke noen annen selv om jeg plutselig fikk vite at han forelsket seg i gutter i stedet for jenter. Og jeg kunne ikke skjønne at han skulle være noe mindre egnet som prest fordi han hadde fortalt oss at det var slik han var.

Det tok litt tid før jeg turde si det høyt. Men hjertet visste det med en eneste gang.

***

Mandag 11. april 2016, like før lunsj, var øyeblikket endelig kommet. Sammen med 87 andre delegater fikk jeg æren av å løfte stemmeseddelen slik at dirigentskapet kunne konstatere at Kirkemøtet hadde vedtatt – med over ¾ flertall – å gi rom for vigsel av likekjønnede par i Den norske kirke.

I lunsjpausen ble det viftet med regnbueflagg i plenumssalen, og det ble grått mange tårer. Gledestårer. Jeg felte noen selv. For veien fram til vedtaket har vært lang og kronglete.

Jeg er født i 1977. Det året kom den første statskirkelige utredning om det såkalte homofilispørsmålet. Konklusjonen den gang var restriktiv – noe annet var kanskje ikke å vente, det hadde bare gått fire år siden forbudet mot homofile relasjoner var blitt fjernet fra straffeloven – men samtidig forsiktig åpen. Siden har det kommet ikke mindre enn tre kvalifiserte læreuttalelser til: «Homofile i kirken» (1995), «Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken» (2006) og «Sammen» (2013). Samtlige av disse har hatt progressive flertallsinnstillinger. Og samtlige av disse har blitt blokkert av de til enhver tid sittende kirkemøter med sine konservative flertall, sist under Kirkemøtet i Kristiansand i 2014 da man strengt tatt ikke klarte å vedta noe som helst.

Fire læreuttalelser i min levetid. Hovedtendensen har vært åpen og inkluderende. Likevel måtte vi vente helt til 2016 før vi fikk et progressivt vedtak. Tidligere kirkemøter la i tur og orden læreuttalelsene til side. «Det står skrevet!» må vite!

Kirkevalget i fjor var slik sett en revolusjon. Ikke fordi det nyvalgte Kirkemøtet ikke er opptatt av hva som står skrevet. Men fordi flertallet nå ikke nøyer seg med å lese bare Bibelen. Man leser de kirkelige læreuttalelsene også, og tar på alvor at teologi ikke kan reduseres til kun å handle om bibeltolkning. Teologi handler om livstolkning. Og da må selve livet komme til orde med alt sitt mangfold og i hele sin kompleksitet.

Jeg tror det er dette som etter hvert har sivet inn, også i den etter sin natur relativt lite endrings-ivrige organisasjonen vi kaller kirka: Livserfaringen. De homofile og de lesbiske og de bifile og de transseksuelle har etter hvert blitt synlige. Livene deres er ikke lenger noe man kan snakke om. Vi snakker i stedet med dem, vi snakker sammen. Det står midt i kirka med livene sine og ber om å bli trodd på at de egentlig bare ønsker det samme som alle oss andre: Å elske og å bli elsket. Og vi ser at det ikke er farlig, uansett hva Paulus mente eller ikke.

Mange av oss ser det i hvert fall. Kirkemøtets flertall erkjente samtidig at dette er komplekse ting og at vi ikke klarer å være helt og fullstendig samstemte. Erfaring og bibellesning kan tillegges noe ulik vekt. Sånn er det bare. Ikke alle prester vil vie, og det er gode grunner i en luthersk kirke for ikke å tvinge noen til å gå mot sin samvittighet. Kirkemøtet valgte å kjøre igjennom et annet prinsipp i stedet: Alle skal ha rett til vigsel i sin lokale kirke. Prosten har ansvar for å stille mannskap. Vil ikke den lokale presten skal en annen steppe inn. Jeg stemte for dette, jeg også. Og jeg stiller meg til disposisjon for vikaroppdrag. Det vet prosten godt.

***

Det har gått tolv år. Mandag 11. april satt Gard og jeg igjen i samme rom. Han satt like bak meg i plenumssalen, på Oslobenken. I dag er Gard leder i Åpen folkekirke og i Oslo bispedømmeråd. Sammen fikk vi stemme fram åpenheten og ærligheten i kirkas rom.Våre historier kan tjene som en fortettet utgave av hva som har skjedd: Det handler om levd liv.

Og så gråt vi litt sammen etterpå, av glede, under regnbueflagget.

PS: OK. Jeg har vært bittelitt tabloid. Lærenemndas uttalelse fra 2006 hadde strengt tatt ikke progressivt flertall. Nemda var delt på midten, ti mot ti. Saklig sett er det ingen forskjell.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s