Om en avlyst konsert

En del av meg vil alltid være sambanditt. Norsk Luthersk Misjonssamband er organisasjonen jeg vokste opp i, organisasjonen mine foreldre hadde i ryggen da de fulgte kallet og satte seg på flyet til Japan, organisasjonen hvis misjonærkollegium, samarbeidskirker, internatskoler og bedehusforeninger dannet rammen for oppveksten min. Det var i Sambandet jeg lærte å bli lidenskapelig opptatt av bibeltolkning, salmesang og demokratiske prosesser. Jeg skylder Sambandet mye.

Så skal det sies at jeg har forandret meg en del siden jeg studerte på Misjonssambandet skolesenter på Fjellhaug. Men det har tydeligvis ikke Sambandet gjort i samme grad.

Ved tusenårsskiftet trakk NLM seg som medarrangør fra det felleskirkelige ungdomsarrangementet 2000+. Grunnen var at Oslo Gospel Choir skulle synge på en konsert under arrangementet, og OGC hadde en manager som var homofil partner.

nlmGF15
Kilde: http://www.nlm.no

Den gangen var jeg selv en del av Sambandskulturen. I dag står jeg på utsida og må lettere hoderystende konstatere at enkelte ting faktisk ikke skifter med tider, dager og netter: Solveig Slettahjell får likevel ikke ha konsert under sommerens NLM-generalforsamling fordi hun har sagt ja til å delta på en plate- og konsertprosjekt til støtte for Åpen folkekirke.

Fellesnevneren er altså det såkalte homofilispørsmålet. Eller nær-homovennlig-stemme-opplevelser, om man vil.

Nå er ikke Slettahjell den eneste artisten som opplever avlysninger på bakgrunn av uttalelser om etikk, moral og politikk. Da Hans Rotmo nylig uttalte at «muslimer er en miljøforurensning i Europa» ble han møtt med lignende reaksjoner av arrangører som ikke lenger ville bli forbundet med artistens uttalelser. En slik aktør var Livestock i undertegnedes relative nærmiljø som begrunnet avlysningen med at «Rotmos holdninger strider både mot festivalens verdier, våre støttespilleres verdier, og våre personlige verdier.»

Noen ristet på hodet av dette også.

Hva er så forskjellen på Rotmo og Slettahjell? Vel, det er nærliggende å peke på at den ene vil inkludere der den andre vil stenge. Og dermed blir også dynamikken i de to sakene temmelig ulike – selv om det ikke er så lett å se for seg Hans Rotmo på en NLM-scene heller.

Noen dager i forveien nådde en annen kirkelig boikott-sak avisspaltene. Biskop Stein i Agder var uønsket til skolebesøk i forbindelse med en bispevisitas. Også her var synet på likekjønnet samliv som ble trukket fram som begrunnelse. Denne gangen var reaksjonene fra de konservative i kirka sterke: Hvor ble det av alt snakket om dialog? Er det ikke bedre å snakke sammen når man er uenige og gi rom for hverandre?

Og slik går dagene. Den ene dagen mener vi det ene, den andre dagen det andre.

Denne typen konflikthåndtering i kirka har en lang historie. Vi snakker om den tradisjonen som kalles Calmeyergatelinja, en strategi som innebærer at man fra konservativt hold avstår fra frivillig og selvvalgt samarbeid med dem man mener bryter med det sanne og rette syn på Bibelens autoritet, dem man med en sekkebetegnelse omtaler som «liberale teologer».

Det som er mer enn en anelse besynderlig er at denne linja kun forventes å gjelde en vei. Kirkestriden (eller hva man nå skal kalle det) om samlivsetikken de siste årene demonstrerer dette klart: De konservative har så langt de har kunnet forsøkt å hindre det progressive synet å få rom, både i tale og i liturgisk handling. Men etter hvert som det progressive synet har fått (eller tatt!) mer rom, har pipen fått en annen lyd: Nå skal det være rom for begge syn, og det anses som selvsagt at det ene synet ikke skal fortrenge det andre.

For ordens skyld: Jeg er enig i det siste. Jeg mener at det skal være rom for ulike syn i kirka, og at ulike løsninger og praksiser skal kunne leve side ved side. Så selv om jeg vil være tydelig på at kirkas medlemmer skal få den veiledning og den kirkelige betjening de har krav på, mener jeg at man ikke nødvendigvis skal kunne stille krav om å kunne få denne av hvilken som helst prest. Det vil da også være praktisk umulig i en rekke situasjoner, også slike som ikke handler om vigsel av likekjønnede. Jeg vil, kort sagt, gi andre prester og kirkeansatte det samme samvittighetsfrihetsrommet som jeg selv gjør hevd på.

Nå er det en viss forskjell på Den norske kirke og Misjonssambandet. Det første er et kirkesamfunn med en folkekirkeforståelse, det andre er en ideologisk organisasjon. Jeg skjønner at sistnevnte ikke nødvendigvis kan bruke hvem som helst til å profilere sine hovedsamlinger. Men samtidig er det vel også en viss forskjell på en generalsekretær og en sanger. Slettahjells engasjement i kirkevalget var heller ikke kjent da hun ble booket. Konserten skulle hatt bedehussanger på programmet, og jeg ser ikke for meg at Slettahjell ville agitert så mye for Åpen folkekirke mellom sangnumrene.

I sum: Sambandets avgjørelse framstår for meg som underlig. For å si det forsiktig.

Saken setter også min egen historie i relieff. Jeg er et minst like engasjert kristenmenneske i dag som jeg var da jeg var en del av NLM-bevegelsen. Og engasjementet mitt bunner i det samme som den gang da: Jeg engasjerer meg kirkepolitisk fordi jeg ønsker ei kirke som gjør det rette. Motivasjonen min er å bygge opp, ikke å rive ned. Jeg har bare(!) endret syn på hva som er sant og rett. I dag framstår NLMs Calmeyergate-forankrede boikott for meg som noe som er forankret i en kamp for å opprettholde undertrykkende strukturer.

Jeg blir med andre ord bekrefta i trua på at jeg er på rett sted og i riktig bevegelse. Jeg er stolt medlem i Åpen folkekirke. Jeg får veldig lyst til å høre på Solveig Slettahjells siste plate. Jeg kjenner ikke på noe behov for å boikotte noen med bånd til for eksempel Misjonssambandet. Vel er det noen ganger vanskelig å snakke åpent sammen. Men vi må prøve.

Når Solveig Slettahjell kunne tenke seg å synge på NLMs Generalforsamling selv om hun visste hva organisasjonen mener om likekjønnet samliv – og der tror jeg hun er like godt informert og like frustrert som meg – så var dette i seg selv ei utstrakt hand og et tegn på dialog. Hun visste hvor NLM sto da avtalen ble inngått, selv om NLM ikke visste hvor de hadde henne. Sambandet sier på sin side med mannen i Robert Frosts dikt: «Good fences make good neighbors». Dem om det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s