Om Jerusalem, høner og kyllinger

Preken i Bergstadens Ziir, 11. søndag i treenighetstiden, 24. august 2014

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

(Matt 23,37-39)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Et bilde, tatt et sted i Tyskland i mellomkrigsårene – jeg husker ikke hvor jeg så det, det kan ha vært i en historiebok: Et stort bygg, muligens en kirke, bildet er tatt gjennom hovedinngangsdøra. Inne i rommet sees et stort krusifiks, et kors med den lidende Kristus. Ved døra et stort skilt: Jøder ingen adgang.

Paradokset er skrikende: Jesus var selv jøde, født av en jødisk mor. Selv om han var en reformator og på mange måter revolusjonær, er det ikke tvil om at utgangspunktet hans var jødedommen, og at samtiden basert på klesdrakt og ethos nok ville plassert ham i den radikale randsonen av fariseerpartiet.

Gitt kunnskapen om det som skjedde med det jødiske folket under holocaust er paradokset i bildet ikke til å holde ut.

Jøder ingen adgang i kirka…

Noen ganger er det fristende å si at det vi mennesker er aller best på, det er det å sette opp grenser for hverandre og mellom hverandre.

II

De tekstene vi har lest fra Skriften i dag er tekster som knyttes sammen av flere motiver. Men jeg velger å begynne her i dag, ved kirkedøra et sted i Tyskland på 30-tallet, fordi dette også er et tema i dagens tekster: Forholdet mellom Israel og kirka, mellom den gamle og den nye tid, mellom Jerusalem og Røros kirke og resten av verden.

Den første teksten som Liv leste for oss, er fra profeten Jesajas bok. I den delen av Jesajaboka som vi da hørte lest fra, henvender profeten seg til folket etter at Jerusalem har falt i år 587 før Kristus. Jerusalems folk har blitt ført i eksil i Babylon. Folket gråter over alt de har mistet, over byen og tempelet som har blitt brent og lagt i grus. Det er til dette folket, det fortvilte jødiske folket i fangenskap, at profeten kommer med trøst og oppmuntring. Men han undrer seg over at de ikke vil høre og over avvisningen.

Den neste teksten er fra Paulus sitt brev til romerne. Der peker Paulus på det samme som jeg allerede har nevnt: At den kristne troen hører sammen med den jødiske troen og ikke kan forstås uten denne. Rent religionshistorisk er kristendommen en jødisk sekt. Som Paulus sier det: de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Og kirka svarer: Amen.

For slik har kirka alltid tenkt: Uten Det gamle testamente ser vi ikke hvilke forventninger det var Jesus oppfylte. Uten bakgrunnen får vi ingen kontrast. Uten kulissene blir dramaet uforståelig.

Men dermed oppstår en ny kontrasteffekt, et brudd, og det er nettopp dette som Paulus skriver at gjør så vondt: Det var ikke slik og er ikke slik at alle i det jødiske folket tok imot Jesus. Selv om apostlene var jøder og mange av de første kristne tilhørte det jødiske folket, så avviste jo de fleste av hans egne Jesus, både i hans levetid og etter oppstandelsen, i kirkas tid. Sånn er det ennå.

Og dermed lander vi i det som er dagens evangelietekst, der Jesus gråter over Jerusalem som avviser ham, slik byen og folket og lederne der har avvist profeter tidligere også. De avviser ham, og de skal avvise ham enda mer bestemt om kort tid, profeterer han, for de skal slå ham i hjel. Og så profeterer han enda en gang: Byen skal bli forlatt og legges øde.

Og derfor sier bibelforskerne: Matteusevangeliet som vi har lest ifra i dag er nok skrevet ferdig etter år 70. For det året falt Jerusalem, slik Jesus profeterer i dagens tekst. Da gikk ordene i oppfyllelse. Da var det ugjenkallelig sant: Den jødiske troen hadde mistet tempelet, sitt kraftsentrum. Men den jødiske sekten som dyrket mannen fra Nasaret viste seg snart å være tilpasningsdyktig til å vokse ut over både landets og kulturkretsens grenser.

III

Så langt har jeg ikke gjort så mye annet enn å snakke om bakgrunnen for de tekstene vi har lest. Om Jerusalems fall for babylonerne i år 587 før Kristus og om Jerusalems fall for romerne i år 70 etter Kristus, om kontinuitet og kontrast, om Jesus og hans eget folk og om kirka som en gren av jødedommen.

Men jeg har brukt tid på dette fordi jeg tror det er viktig. Det er så lett for oss å glemme det, som kirke i Norge på 2000-tallet, at dette er en del av bakgrunnen for at vi er her, i dette rommet på denne måten, og at vi også er en del av denne religiøse historien. Jesus kunne ikke og kan ikke forstås uten sin jødiske bakgrunn, og kirkas historie vil alltid være knyttet til den jødiske troen. Å avvise denne forbindelsen er å sage over den greina vi sitter på.

Dette handler også om teologi og om tro. Om synet på skaperverket som godt, på materien som god og på tiden som hellig, på ordene som guddommelige størrelser og på relasjoner som umistelige. Blant annet. Det kunne vi sagt mer om. En annen gang, et annet sted – kanskje.

Her og nå vil jeg bare peke på en sak til fra denne historien: Paulus er klar på en ting til, nemlig at Gud ikke har avvist sitt folk. Det var så lett å tenke sånn i år 70, nemlig: At Jerusalem falt fordi Gud ville vise det jødiske folket at Gud ikke lenger brydde seg om dem. Til og med i Det nye testamente finnes det tekster med sånne undertoner. Åpenbaringsboka, for eksempel, som skriver om Jerusalems fall som om dette er et uttrykk for at Kristus straffer dem som korsfestet ham. Uansett hvem denne seeren Johannes var, som sto bak denne åpenbaringsboka, så er det i hvert fall sikkert at han selv var en del av det jødiske folket, slik at hele dette skriftet må forstås som en form for indre-jødisk dialog. Hvis ikke ville boka vært dypt antisemittisk.

Paulus tenker ikke slik, om vi nå skal ta med oss det. Han sammenligner gudsfolket med et tre, og så spør han: Har Gud plantet et nytt tre? Nei, sier han. Men han har tatt grener fra andre trær og podet inn på det gamle treet. Slik er det med kirka: Nå består gudsfolket at mennesker fra alle slags etniske grupper og alle slags kulturelle bakgrunner. Vi er samlet fra alle verdens hjørner. Vi skal feire sammen, vi skal tilbe sammen – og vi skal gråte sammen.

Ikke minst det siste. Det er mye tårer og fortvilelse i de tekstene vi har lest i dag, blant de bortførte i Babylon, hos Paulus og hos Jesus der han står utenfor Jerusalems murer. De trenger at vi ser tårene deres og fortvilelsen.

IV

Tårer og fortvilelse er det mye av i dag også. I nærheten av Jerusalem faller fortsatt bombene. Både i Israel og – ikke minst – i Gaza løper folk i skjul for missilene. Ikke alle kommer seg unna. Mange gråter. Byer faller i grus. Jerusalem er fortsatt et sted for kamp og konflikt, både religiøst og kulturelt og sosialt. Det er mye å klage over ved Klagemuren, den delen av tempelet som ble igjen etter romernes herjinger i år 70.

Ikke langt unna forsøker egypterne å samle seg etter revolusjoner og kontrarevolusjoner, demonstrasjoner og henrettelser. Litt lenger nord spilles barbariet ut for åpen scene, der de som kaller seg den Islamske staten merker kristne og andre religiøse minoriteter omtrent slik nazistene merket jødene på 30-tallet. Våre søsken får valget: Konverter eller dø. Mange flykter, mange dør. Mosul brenner, helligsteder rives ned, urgamle pilegrimsmål sprenges i stykker.

Det er så en får lyst til å skrike: Hvor mye lenger? Hvor mange byer skal legges i grus, hvor mange kulturer skal utraderes, hvor mye blod skal spilles, hvor mange liv skal rives i filler?

Jesu ord er fortsatt like dirrende. Om det var en gang han virkelig talte Guds ord blant oss, må det da ha vært disse ordene her:

Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.

V

Folk som har ryddet branntomter kan fortelle om det: At man noen ganger kommer over høner som har lagt seg over kyllingene og skjermet dem mot flammene med vingene sine. Hønemor dør, men vingene og fjærene danner et beskyttende og skjermende lag over kyllingene som overlever heten og flammene.

I dag sier altså Jesus til oss: Slik er Gud. Gud er en hønemor som samler oss som kyllinger under vingene sine. Når døden herjer i verden, da gir hønemor sitt eget liv i vårt sted.

Så kom altså Jesus tilbake til Jerusalem. Han red inn i byen. Folket sang Velsignet være ham som kommer i Herrens navn! Få dager senere hang han på korset.

Og så bekjenner altså kirka: Vi tror at hans død ikke var forgjeves. At hans død var vår død, og at hans seier er vår seier. At han har bragt oss gjennom døden og graven og helt inn til Guds evighet. At den siste fiende ikke lenger har noen makt over oss.

Gud vil fortsatt samle. Gud vil at vi skal være sammen, snakke sammen, søke sammen. At vi alle skal se på oss selv som søsken, på tvers av alle kulturelle forskjeller, og at vi, selv om vi forstår og tilber på ulikt vis, hele tiden skal forsøke å se den samme Gud bak alt det vi gjør og alt det vi ikke forstår.

Gud vil samle. Da er vi kalt til å søke det samme.

I kveld samles vi rundt Kristi offer for oss. Velsignet være han som kommer i Herrens navn! synger vi, under nattverdens Sanctus. Så deler vi brød og vin, spiser og drikker av det Jesus gjorde for oss. Og vi kjenner det i vår egen kropp, den samme offerviljen som hønemor har for sine kyllinger. Døden skal ikke få true oss til taushet.

Og så er vi kalt til å si, både her hos oss og over alt ellers: Gud vil samle oss som en hønemor samler kyllinger under sine vinger. Vi må leve som om dette er sant. Vi må samle der andre sprer. Vi må sprenge grenser og rive murer. Vi må søke fred der urett skjer. Vi må holde livets fane høyt i verden.

Og vi skal si: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.