Om å holde med Israel

Det er sommer, det er sol, og det er tid for kristelige sommerstevner. Søndag 14. juli – det var da, var det ikke? – stakk NRK Søndagsrevyen en tur innom sommerstevnet i Sarons dal. Hvorfor akkurat der akkurat da? Fordi det var politikermøte der den dagen, selvsagt. Samtlige stortingspartier (tror jeg) stilte med folk på scenen og diskusjonen gikk livlig om både det ene og det andre etter det jeg har fått høre. Her må jeg stole på øyenvitnene, for jeg var der ikke selv. Men jeg så Søndagsrevyen. Det var der jeg snappet opp følgende lille gullkorn fra campingplassen:

-For meg er det viktig at partiet jeg stemmer på holder med Israel. (Sitat: Sarons dal-stevnedeltaker, fritt etter hukommelsen.)

Hvorpå jeg kjente en umiddelbar trang til å tvitre følgende bekjennelse:

Hørt i Sarons dal: «For meg er det viktig at partiet jeg stemmer holder med Israel.» Ikke tilfeldig at jeg ikke henger i Dalen! #dagsrevyen

Spørsmålet er interessant: Hva er egentlig greia med de lavkirkelige/kristenkonservative/karismatiske (stryk det som ikke passer og legg til dine egne personlige favotittklistrelapper) og Israel? Jeg har aldri vært en del av heia-Israel-bevegelsen selv, så jeg har ingen innsidekunnskap om saken. Men jeg har da lest min dose avisinnlegg i Dagen og hørt et par-tre pro-Israel-appeller, så jeg har i hvert fall en viss peiling på hva det er vi snakker om her. I alle fall: Jeg tankedrodlet litt om temaet med et par (van)trosfeller i løpet av sommerukene, og strør med dette ut fire løselige teser som er ment som mulige årsaksforklaringer til at en del kristne heier så veldig på Israel. Tesene er ikke gjensidig utelukkende.

1. Deler av lavkirkeligheten er sterkt påvirket av kalvinisme. Innenfor denne grenen av reformatorisk kristendom har de teologiske ideene knyttet til Gud ære og Guds makt noen ganger fått teokratiske utslag, jf. Kalvins Genéve på 1500-tallet. Som en konsekvens av dette finner man innenfor enkelte kalvinistisk pregede miljøer et mer eller mindre latent håp om teokratiets tilbakekomst. (Les partiprogrammene til Kristent Samlingsparti eller De kristne. Kommentarer er overflødig.) Dersom man leter i Bibelen, finner man ingen anvendbare eksempler på rene teokratiske strukturer i Det nye testamente; Jesus sier som kjent at hans rike ikke er av denne verden. Israel i Det gamle testamente, derimot, framstår i enkelte epoker som et teokratisk samfunn der religiøse lover og samfunnslover går over i hverandre. Et gjenreist Israel som styres og opptrer etter Guds vilje framstår dermed for nevnte reformerte grupper som et ideal og som noe man må elske fram. At den moderne Israelske staten faktisk er et sekulært demokrati spiller mindre rolle, det er forestillingen om det ideale Israel som er styrende og det er dette ideal-Israel man i bunn og grunn holder med.

2. Deler av lavkirkeligheten er påvirket av en form for eskatologiske spekulasjoner som bygger mer eller mindre kompliserte skjema rundt Israels rolle i Guds planer for endetiden. Disse skjemaer bygger i stor grad på kreativ(!) lesning av profetier fra Det gamle testamente, og der er Israel som kjent en gjenganger blant aktørene som omtales. Da er det ikke til å unngå at Israel blir med på lasset: Uansett hvilken form av de mange ulike skjema eller modeller man bekjenner seg til, så er alle(?) enige om at Israel kommer til å spille en sentral rolle i endetiden – man er bare ikke helt enige om nøyaktig hva slags rolle det er – og at Israel i den forbindelse er en av de brikkene som Gud styrer med sin egen hånd for å fremme sin plan. Uansett om man planlegger å være til stede på Harmageddon når slaget står eller ikke, og uansett om man tror at opprykkelsen vil skje før, midt i eller etter de sju årene med Antikrist-styrt trengsel, så er man i hvert fall enige om at den som motarbeider Israel i endetiden faktisk også motarbeider Gud selv, for Den som rører dere – «dere» kan her vise til Israel, Sion eller Jerusalem – rører ved min øyensten! sier Herren (Sak 2:12). Og det vil man jo ikke.

3. Deler av lavkirkeligheten er påvirket av en form for framgangsteologi som tolker uttrykket velsignelse til å være ensbetydende med kroppslig og materiell fremgang, altså god helse og (mer enn) god økonomi. Når man så leser i 1. Mos 12:3 at Gud sier til Abraham:

Jeg vil velsigne dem som velsigner deg,
men den som forbanner deg, skal jeg forbanne.
I deg skal alle slekter på jorden velsignes!

ja, da synes i grunnen sammenhengen å være opplagt: Hold med Israel, og det vil gå deg vel! Og i motsatt fall…

4. Endelig: Deler av lavkirkeligheten fastholder at Israel, enten vi nå snakker om etnisk gruppe eller politisk konstruksjon, er og blir det eneste sanne Guds folk. Kirka og Israel representerer to ulike spor på den reisen som heter Guds frelsesplan for verden. Da er det ikke så mye mer å si om den saken.

Igjen: Disse tankemodellene er ikke gjensidig utelukkende. De er sikkert ikke uttømmende heller, og mine forsøk på å konstruere modeller av andres tankespinn er sikkert ikke immun for kritikk. Men jeg tror det er nok av det jeg har skrevet her som treffer blink til at jeg våger å ta disse strøtankene ett steg videre.

For dersom man nå først har etablert et Israel-vennskap på slike premisser, kan spørsmålet etter hvert melde seg: Hva dersom det viser seg at den moderne staten Israel ikke oppfører seg som en særlig troverdig representant for Gud? Hva om Israel behandler sine borgere urettferdig? Hva om Israel opptrer bøllete i sine internasjonale relasjoner, kanskje til og med begår rene krigsforbrytelser? Hva om det ser ut som om staten Israel egentlig fortjener refs mer enn heiarop, og om ikke forbannelse så i hvert fall ikke velsignelse i egentlig forstand? Hva da?

Det er da man ser at noen svarer som så: Guds Ord – altså Bibelen, eller egentlig «min måte å lese Bibelen på» – kan ikke ta feil. Ergo kan ikke staten Israel egentlig opptre urettferdig. Dersom det ser ut som om den gjør det, handler det egentlig om noe annet, nemlig 1) enten at Israel er så presset av andre aktører at de ikke har reelle handlingsalternativer, eller 2) at mediene fortegner virkeligheten slik at Israel blir svartmalt, mens virkeligheten egentlig er en annen enn den som kommer fram i mediene. (Noen vil så gå videre til konspirasjonsteorier om hvem som egentlig styrer mediene. For er det ikke et undelig samsvar mellom venstresidens politiske retorikk om Israel om medienes Israel-bilder? Akkurat, ja…!)

Tenker man slik som jeg skisserer her, sier det seg selv at blir viktig at det politiske partiet man stemmer på heier på Israel.

For meg, derimot, er det ikke spesielt viktig at det politiske partiet jeg stemmer på heier på Israel. For meg er staten Israel en stat blant andre stater, et sekulært demokrati (heldigvis!) som må vurderes etter nøyaktig de samme standarder som andre sekulære demokratier, så som Sverige, USA eller Japan. Staten Israel bør man derfor tenke nyansert om. Jeg er opptatt av generelle trekk i partienes utenrikspolitiske linje, ikke hva de mener særskilt om Israel. Men jeg er og blir en våken motstander av antisemittisme.

Teokratier mener jeg er feilspor. Jeg har mer sans for luthersk toregimentslære enn for kalvinistiske gudsstatmodeller. Endetidsskjemaer synes jeg er noe fantastisk tullball; dette kan jeg utdype en annen gang. Velsignelse handler etter det jeg forstår om mer enn det å være frisk og (kvalmende) fremgangsrik, og jeg tror ikke det finnes noen enkel formel for å oppnå velsignelse á la «tenk positivt om Israel og det vil gå deg vel!»; sånt er ikke noe annet enn kristenhetens svar på «The Secret».

Og endelig: Jeg tror ikke man kan trekke opp noen enkel sammenheng mellom den bibelske gudsfolktanken og den moderne staten Israel. For ordet «Israel» svarer til en rekke størrelser: 1) Patriarken Jakob, 2) Hele Jakobs slekt, “Israels barn”, altså israelittene, 3) det davidisk-salomoniske kongeriket, 4) Nordriket etter skismaet, 5) Sørriket (faktisk!) etter Samarias fall, 6) det Messianske framtidsriket i GT-lig profetisk forvetning (Det gjenreiste Israel), 7) det faktiske landområdet som bibelhistorien utspiller seg i (uten nærmere presisering eller avgrensning), 8 ) Gudsfolket i vid forstand (kirken), jf. steder som Rom 11-13 og Ef 2 og 9) den moderne staten Israel. Disse størrelsene kan ikke samles på én formel.

Når vi snakker om begrepet Guds folk er jeg for min del mest opptatt av den kritiske kontinuiteten mellom Jahve-dyrkelsen i gammeltestamentlig tid og den kristne kirke i nytestamentlig tid, altså tanken om kirken som «Det sanne Israel» og Jesus som Messias for jøder såvel som for grekere og andre hedninger. Noen vil si at det gjør meg til en erstatningsteolog. Selv foretrekker jeg å tenke på det som inkluderingsteologi eller grensesprengende utvidelsesteologi.

Ut fra det jeg har registrert tenker de fleste kristenmennesker jeg har møtt mer som meg enn som stevnedeltakeren i Sarons dal. Derfor etterlot Søndagrevyen 14. juli 2013 meg med en nokså flau smak i munnen. Og derfor kjentes det godt å blogge akkurat dette, selv om det har gått noen dager siden nevnte søndag.

7 svar til “Om å holde med Israel”

  1. Jeg må legge til en tanke til her:

    For meg blir det både kunstig og søkt å immunisere staten Israel mot kritikk basert på spekulasjoner om sørskilt tette bånd mellom den politiske størrelsen Israel og Gud selv. Det er i det hele tatt skummelt å holde seg med tanker om at noen – nasjoner, grupper eller enkeltpersoner – på en særskilt måte representerer Gud og Guds planer.

    Det som skjer når man oppretter slike koblinger, er at man på et eller annet tidspunkt slutter å stole på sitt moralske kompass. For eksempel: Det ser ut som om staten Israel begår overgrep mot palestinerne. Men det kan jo ikke stemme. Løsningsforslag: Enten så er det ikke egentlige overgrep, det bare ser sånn ut når media forvrenger det. Eller så er det mitt moralske kompass det er noe i veien med, og overgrep mot palestinerne er noe Gud tolererer. Uansett: Det jeg reagerer på som urettferdighet er ikke egentlig urettferdighet.

    Sånn kan ikke et kristenmenneske tenke, tror nå jeg. Vi må tørre å stole på vår egen moralske dømmekraft og at vi er i stand til kjenne igjen det gode, det sanne og det rette.

  2. Ingar: Det første punktet (om kalvinisme og teokratier) er kanskje den mest spenstige delen av min forsøksvise analyse, ja. De tre andre punktene er vel rimelig ukontroversielle, eller?

    Det viktigste spørsmålet er nok hva jeg har oversett…

    Har jeg forresten rett når jeg omtaler Israel-svermeriet som et lavkirkelig fenomen? Det er basert på hva jeg har vært i stand til å fange opp, men er det riktig?

  3. Sionismen er en merkelig blanding av mosaisk religion, gammeltestamentlig politisk tenkning – og sekulær statsrett. Kristensionismen er basert på britisk lavkirkelig tenkning fra begynnelsen av 1900-tallet. Opprettelsen av staten Israel i 1948 var et vellykket resultat av de britiske og amerikanske kristensionistenes politiske påvirkningskraft på forholdene i Midt-Østen – der britene hadde som mandatområde etter det ottomanske rikes fall i 1918 – og politisk lobby fra en av de mektigste minoritetene i både USA og Storbrittannia – det jødiske samfunnet der. Da britene overtok mandatet, søkte de å finne steder som passet bedre med deres religiøse forestillinger enn de faktiske historiske steder gjorde – som Gravkirken, Fødselskirken mm. «Gordans Golgata» er et typiske eksempel på et sted som faktisk unngikk å forholde seg til at det hadde vært et kristent nærvær i Det Hellige Land hele tiden – med troende som godt visste at de hellige stedene befant seg med gamle kirker oppå. Og de kunne unngå å forholde seg til det bikkjeslagsmålet som det var på disse stedene – jfr. en søndagsmorgen i Gravkirken der 5 kirkesamfunn prøver å holde liturgi samtidig til gjensidig utelukkelse – ved forsøk på overdøving med «litanier og marianske hymner» og annet u-kalvinsk «snadder». Ikke noe sted for en from kalvinist som søker et sinnbilde på de bibelske hendelsene ved å hoppe over den kirkehistoriske utvikling mellom Paulus’ brever og Calvins reformasjon.
    Det er liten solidaritet å regne med mellom Calvins disipler og de liturgiske kirker i Midt-Østen. Derimot har – som du ganske riktig påpeker – den kalvinske gudsstattenkningen meget til felles med gammeltestmantlig ethos. At israelske soldater kan spytte etter kristne prester som går på gaten iført cassock (talar/riassa), hører til dette kompliserte bildet. «Be om fred for Jerusalem».

  4. «Hva er egentlig greia med de lavkirkelige/kristenkonservative/karismatiske (stryk det som ikke passer og legg til dine egne personlige favotittklistrelapper) og Israel?»

    Når leste du Bibelen fra begynnelse til slutt sist?
    Jeg anbefaler deg å lese Bibelen side for side og noter ned skriftsteder som omhandler Israel i fortid og fremtid.

  5. Et lite eksempel:

    I bibelen står det følgende i Joel 3:4-7
    4 Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og fryktinngytende.
    5 For det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være utfrielse, slik Herren har sagt, blant de overlevende, dem Herren kaller.
    6 For se, i de dager og på den tiden, når Jeg fører tilbake de bortførte av Juda og Jerusalem,
    7 da skal Jeg samle alle folkeslagene og føre dem ned til Josjafats dal. Der skal Jeg holde dom over dem for Mitt folk og Min arv Israels skyld, fordi de spredte dem blant folkeslagene, og fordi de delte opp Mitt land.

  6. Ruben: Jeg kan berolige deg med at jeg har lest Bibelen både grundig og nøye mer enn én gang, og at det ikke er så lenge siden forrige gang.

    Riktignok har jeg aldri lest den på langs og notert ned det som har med Israels lagnad å gjøre, slik du anbefaler. I den grad jeg har lett systematisk etter tema, nok jeg nok heller hatt fokus på andre ting.

    Jeg er selvsagt klar over at det står mye om Israel hos profetene som må anses ikke å være oppfylt i bokstavlig forstand. Hvordan vi leser og anvender disse tekstene – se, det er det hele diskusjonen handler om. Jeg vil nok fortsette å gjøre slik kirka har gjort siden starten: Lese GT i lys av NT, og lese profetiene som om de peker fram mot Jesus. Slike ting som landløftene framstår også brått i et annet lys da.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s