Om forvarsel og oppfyllelse

Preken, AKA «mini-bibeltime», under grendegudstjenesten på Brynhildsvollen 16.12.2012:

Det står skrevet hos evangelisten Johannes:

Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.

Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.

(Joh 5:31-36)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Sånn. Nå skal vi legge til side Bibelen en liten stund.

Neida. Ikke for resten av gudstjenesten, altså. En liten stund. Så skal vi finne den fram igjen. Men først skal jeg snakke litt om en fortelling du ikke finner i Bibelen, men som jeg har levd rimelig intenst med de siste ukene, nemlig fortellingen om Putti Plutti Pott og julenissens skjegg.

Jeg regner med at de fleste vet det, men for ordens skyld: Røros Teaterlag satte opp familieteaterforestilling om Putti Plutti Pott i år også – det var i uke mellom første og andre søndag i advent – og i år, som i fjor, var jeg og familien med i produksjonen, jeg som pianist og som kapellmester i bandet. Det er tidkrevende, men innmari moro!

Jeg skal ikke gjenfortelle hele stykket her. Men jeg må si noe om handlingen. Putti Plutti Pott er en forestilling i to akter. I første akt blir vi kjent med en liten nissegutt som heter Putti Plutti Pott. Han har en berømt bestefar, nemlig julenissen. Allerede i åpningsscenen får vi høre om julenissen. Det mye omtalte trylleskjegget som mye av dramatikken kretser rundt, det er nemlig julenissen sitt. Men selv om vi hører mye om julenissen allerede fra første scenebilde av, så får vi ikke se julenissen i første akt. Ikke i det hele tatt. Han dukker ikke opp før helt mot slutten i andre akt. Da samler han til gjengjeld alle tråder og forklarer for de andre aktørene hva alt de har opplevd på reisen deres egentlig betyr, og så legger han ut på en reise i sleden sin for å sikre at alle kommer vel hjem til julaften. Han sikrer stykkets Happy Ending, rett og slett.

Men i første akt er han altså bare et navn. Han som spilte julenissen i årets oppsetning tok ikke engang på seg kostymet før rundt pausen mellom første og andre akt.

Det er et ganske vanlig dramaturgisk grep, dette: At man forespeiler lesere eller publikum noe som skal komme, noe som skal skje, noe som ikke er helt kjent men som likevel spiller en viktig rolle for dramaet allerede i første akt – selv om dette noe ikke kommer inn på scenen før et godt stykke ut i andre akt.

I Putti Plutti Pott-universet er det i alle fall slik: Uten julenissen, ingen reise, ikke noe eventyr – og heller ingen konklusjon. Han er en hovedperson også før han kommer inn på scenen.

II

Sånn. Nå skal vi finne fram Bibelen igjen.

Alt det jeg har sagt så langt kan vi anvende på Bibelens fortellingskurve også. Bibelen har også to akter, to deler. Vi kaller dem for Det gamle og Det nye testamentet. Det gamle er eldst, naturlig nok, og kommer først. Første akt, rett og slett. De ulike karakterene – Gud, menneskene og verden – presenteres og stilles opp på scenen, konflikttemaene introduseres – så som opprør, død og eksistensiell krise – og så begynner reisen, ikke over fjell og blåner men gjennom tid og rom, fra sted til sted og situasjon til situasjon, helt fra urmytene om skapelse og syndefall via Abraham og hans familie og helt fram til det judeiske kongedømmets historie fram mot den hellenistiske tidsperioden i Middelhavsområdet.

Underveis i første akt er det én karakter som vi får høre mye om, en som motiverer ganske mange andre aktører i deres handlinger, men som like fullt aldri viser seg, en man bare hører om men ikke ser. Messias heter han. Profetene er særlig opptatte av ham.

Så gjøres scenen klar for andre akt. Messias blir endelig synlig. Et lite barn i en krybbe. Englesang og vismenn. Flukt og fortrengelse. Forkynnelse og forargelse. Kors og grav. Død og oppstandelse.

Alt som skjer i andre akt har det kommet forvarsler om i første akt. Det er store forventninger knyttet til det Messias skal gjøre. Helt til slutt skal han samle alle tråder, avsløre andres motiver og kaste lys over det som egentlig har skjedd. Og så skal han sikre at vi kommer vel hjem til slutt.

De to aktene henger med andre ord sammen, selv om de har nokså ulike fortellingskurver. Den hellige Augustin av Hippo skriver et sted at Det nye testamente er skjult i det gamle, og Det gamle testamente er forklart i det nye. Kloke ord!

III

I de bibeltekstene vi har lest i dag er det denne spenningen mellom forvarsel og oppfyllelse som er i fokus.

Den første teksten, fra profeten Malakis bok (Mal 4:4-6), handlet om forventninger til det som må skje før Messias kommer. Profeten Elia, en av heltene fra Det gamle testamente, var varslet å skulle komme tilbake.

Den andre teksten, fra Peters andre brev (2. Pet 1:19-21), går inn på selve profetordets vesen. Profetordet står fast, understreker Peter. Men noen ganger kan det oppfylles på andre måter enn vi har trodd. Derfor er det vanskelig å tolke profettekstene alene. Det er noe vi gjør sammen, under Åndens ledelse – slik vitnet den første kristne kirke.

Og så leste vi om Jesus, og om døperen Johannes.

Johannes. Jesu slektning. Han som døpte Jesus. Han er avbildet på altertavla i Brekken kirke; der bærer han brun kappe og en stav formet som et kors. Om ham sier Jesus: Han er den Elia som skulle komme.

Og så er det Jesus da. Hvem er han?

Jesus selv sier i dagens evangelietekst: Det er tre vitner som vitner om hvem han er.

For det første: Johannes vitner om hvem Jesus er. Han var en brennende og skinnende lampe; han lyste sterkt, om enn en kort stund. Med andre ord: Han var en profet. (I andre Petersbrev leste vi at profetordet er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.) Altså: Johannes vitner sammen med de andre profeter om hvem Jesus er.

For det andre: De tegn og undere som Jesus gjør, vitner om hvem han er. Han opptrer som skaperverkets Herre og som en som holder både liv og død i sine hender.

For det tredje (og dette står det mer om i avsnittene som følger etter dagens evangelielesning): Skriftene, de hellige teksten, vitner om hvem Jesus er. Fordi disse tekstene peker tilbake til Gud, er dette dypest sett det samme som å si at Gud selv vitner om hvem Jesus er.

Profetene. Tegnene. Guds ord. Til sammen peker alt dette mot en og samme konklusjon: At Jesus er den Messias som skulle komme.

IV

Her har jeg et par solbriller. De har blå glass. Når jeg tar dem på, får hele verden et blått skjær. Alt jeg ser, blir påvirket av disse brillene som jeg har på meg.

Dersom det er sant at Jesus er Messias – og det er det kirka mener, den mener Jesus er Messias, eller Kristus (som det heter på gresk), derfor er den en kristen kirke – da må hele den boksamlingen vi kaller Bibelen og for så vidt alt annet rundt oss og i oss også leses igjennom Jesus og med Jesus som utgangspunkt og som mål. Han setter farge på hele verden, rett og slett, og gjør noe med måten vi ser ting på og oppfatter ting på og forstår ting på.

I dag handler bibeltekstene i gudstjenesten om spenningen mellom forvarsel og oppfyllelse, mellom Det gamle og Det nye testamente, mellom profetordet og oppfyllelsen. For den kristne kirke er det altså sånn – og har det alltid vært sånn – at vi leser Det gamle testamente som om det peker fram til nettopp Jesus. Fortellingen om Jesus, det han sa og gjorde og det som ble gjort mot ham – denne fortellingen forstås som selve sentrum i Bibelen, det sentrum som alt annet må orienteres rundt. Jesus er brillene vi leser hele Bibelen igjennom.

Eller, kanskje bedre: Jesus er det lyset vi leser i, det lyset som forklarer alle de gamle tekstene og de nye tekstene – og verden og livet! – for oss.

Når vi leser Bibelen i lys av Jesus, da kan det være at vi opplever at noen ord blir klarere mens andre forsvinner mer ut i skyggene. Ja, kanskje opplever vi til og med at noen av de største ordene kaster så lange skygger at vi innser at vi ikke kan stille oss bak dem – mens andre tilsynelatende små ord glitrer enda vakrere og blir enda kjærere og enda viktigere for oss enn vi trodde var mulig.

V

Slik har kirka vitnet helt fra den første kristne tid: De hellige skriftene kan bare leses rett når de leses med Jesus som stjerne og kjerne. Da oppdager vi at Det nye testamente er skjult i det gamle og at Det gamle testamente er forklart i det nye. Da lærer vi å skjelne mellom sentrum og periferi. Da ser vi forskjell på topper og dalbunner, utsiktspunkter og fallgruver.

Og kirka sier: Denne lesningen og denne skjelningen er noe vi gjør i fellesskap. Det er noe av det som samler oss i det prosjektet vi kaller kirke. Og det hviler et stort alvor over dette prosjektet.

I lesningen fra Andre Petersbrev hørte vi at det å tyde profetord i Skriften ikke er et prosjekt som er opp til hver enkelt en av oss. Vi kan si noe mer om hvorfor det må være slik: Det er fordi det er Jesus som er Skriftens egentlige tydning, og derfor er det også Jesus som er Skriftens egentlige tolk. Kirka er Jesu legeme, og når fellesskapet i kirka tolker Skriften, da er det Jesus selv som forklarer seg selv for oss. Vi blir invitert i den guddommelige samtalen om Gud.

VI

Nå skal vi lande disse tankene. Det skal vi gjøre ved å minne oss selv på hvem vi er. Vi er kirke. Vi er en del av Jesu Kristi historie i verden, her vi bor, på dette stedet. Vi er døpt til å tilhøre Jesus Kristus, og vi lever med ham og i ham og hører hans ord i kirka og i Bibelen og midt i livet der vi lever og er.

I det historiske dramaet som livet og frelseshistorien er, kommer vi inn et godt stykke ut i andre akt. Men vi lever videre på det som skjedde i første akt. Den kristne kirke begynte som en jødisk sekt, men gjør krav på å være den sanne jødedommen og mener at kirkas lesning av Det gamle testamente er det riktige. Profetene peker på Jesus og plasserer ham i midten av vår virkelighet, sammen med de tegnene som han gjør og sammen med Gud som har sendt ham til oss.

Og det er hos Gud vi skal slutte, vi også. Vi skal stoppe opp midt i våre liv, her, nå, og takke Gud som har vist oss sin plan for en gang å samle alle tråder. Sammen sier vi:

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s