Om apokalypsen (som kanskje aldri kommer)

I serien ”ting jeg har lest i det siste” har vi nå kommet til ei bok jeg har hatt et av-og-på-forhold til en halvannen måneds tid, nemlig Kenneth L. Gentrys The Beast of Revelation (American Vision: 2002).

Noen ganger leser man teologisk litteratur som endrer ens syn på enkeltsaker fullstendig. Gentrys bok er ei slik bok.

Tror jeg.

Den aktuelle saken er spørsmålet om dateringen av Johannes’ Åpenbaring. Åpenbaringen, som er NTs eneste skrift i apokalypsesjangeren, er et visjonsskrift som en viss Johannes skal ha fått åpenbart mens han var i eksil på Patmos under en periode med hard kristendomsforfølgelse iverksatt av en eller annen romersk keiser. Det tradisjonelle synet har stort sett vært at tiden og keiseren det er snakk om er Domitians regjeringstid på 90-tallet. Gentry tilhører inidlertid den minoriteten blant nytestamentlere som mener at boka må dateres til keiser Neros regjeringstid, mer presist en gang mellom november år 64 og våren år 67, sannsynligvis en gang i løpet av år 65, i hvert fall før Jerusalems fall i år 70.

Gentry leverer tre vektige argumenter for tidlig datering av skriftet. Det første (og sterkeste) argumentet er identifikasjonen av Dyret fra havet, hvis tall er 666, med keiser Nero; dette forholdet leder oss i følge Gentry til den konklusjon at skriftet ble til mens Dyret (altså Nero) ennå regjerte. Det andre argumentet er Åpenbaringens klare jødisk-kristne preg som peker i retning av en avfattelsestid før krisen i år 70 og det påfølgende bruddet mellom synagogen og kirka. Det tredje argumentet er referansene til tempelet i Jerusalem som hele tiden ser ut til å forutsette at dette bygget og tempelkultusen fortsatt eksisterer, dette var som kjent ikke situasjonen etter år 70.

Gentry holder seg til en eller annen variant av et biblisistisk skriftsyn, og dette preger måten han presenterer argumentene sine på. Men når jeg bare får filtrert bort en del av denne støyen, synes jeg faktisk at Gentrys argumenter i det store og hele er overbevisende. Dette gjelder særlig måten han utnytter identifikasjonen av Dyret med Nero på. Denne identifikasjonen er ikke ny i og for seg, men andre kommentatorer til Apokalypsen har gjerne lagt større vekt på den andre siden av dobbeltheten i bildet av Dyret, nemlig at det står både for personen Nero og institusjonen keiserdømmet (evt. hele det romerske imperium) på en og samme tid. Det er utvilsomt et poeng, noe også Gentry innrømmer. Men han viser likevel med stor overbevisningskraft at bildet blir lettest å tyde dersom man legger vekten mer på Nero som den onde keiser per excellence enn om man tolker skriftet mer generelt og allegorisk.

På mange måter er dette også den mest naturlige lesningen av skriftet. Andre kjente apokalypser leses og tolkes slik, som kommentarer – ikledd religiøse symboler – til en aktuell politisk krisesituasjon av mer eller mindre altomfattende art. Det mest kjente eksempelet er og blir Daniels bok, som viser alle tegn på å være skrevet i tilknytning til Makkabeeropprøret i år 164 f.Kr. Gentrys tese er rett og slett at det ikke finnes noen krise som passer skildringene i Åpenbaringen bedre enn forfølgelsene under keiser Nero. De angivelige forfølgelsene under Domitians regjeringstid er vanskelig å dokumentere, mens Neros herjinger var så rystende at ”alle” fortsatt kjenner til dem. Dermed bør det heller ikke være så vanskelig å plassere Åpenbaringen i tid, mener Gentry. Og jeg tror altså at jeg er enig med ham i det, selv om jeg ikke kan utelukke en mer psevdepigrafisk tolkning hvor skriftet er forfattet senere men gir seg ut for å være et skrift fra før år 70.

Åpenbaringen må først og fremst leses samtidshistorisk. Den ble lest og tatt vare på fordi de første leserne opplevde at den hadde noe å si til dem om deres aktuelle situasjon. Gentrys standpunkt representerer strengt tatt bare en radikalisering av dette allerede av mange anerkjente standpunktet: Hele Åpenbaringsboka skal leses slik.

Nå betyr ikke disse innsiktene nettopp noe paradigmeskifte i forhold til hvordan jeg har pleid å lese Apokalypsen. For meg har det lenge vært tydelig at boka først og fremst handler om ting som skjedde i det første århundret av vår tidsregning, og jeg har også tidligere kjent til koblingen mellom tallet 666 og keiser Neros navn. Men samtidig har jeg, som mange andre, forsøkt å fastholde en lesning som lar i hvert fall deler av Johannes’ profetier henge der uoppfylte, som pekere mot en framtid som ennå ikke har kommet. Gentry argumenterer konsekvent mot slike lesninger. I stedet leser han alle sider av Åpenbaringen slik han leser hovedlinjene i Jesu apokalyptiske taler i evangeliene: Som profetier om enden på Neros terrorregime og om Jerusalems og tempelets ødeleggelse og kirkas påfølgende overtakelse av tempelets og gudsfolkets plass i frelseshistorien.

Dermed blir det ikke noe rom igjen til spekulasjoner om et framtidig tusenårsrike eller en stadig ventende antikrist, Harmageddon og atomkrig, romersk-katolske konspirasjoner eller hva man nå har klart å presse inn i (eller kryste ut av) Åpenbaringen gjennom århundrene. Alle profetiene er oppfylt, sier Gentry. Det eneste som gjenstår er at Guds rike vinner fram i verden gjennom kirkas misjon for alle folkeslag, inkludert jødene. Framtiden er lys, skriver han et sted, noe vi skal glede oss til, ikke frykte. Dette er igjen avgjørende for vårt syn på vår plass i verden og i historien:

It is my deep conviction that much of the decline of the influence og orthodox Christianity on our culture today is due to a pervasive, pessimistic eschatology. As dispensationalist R.A. Torrey loved to say at the turn of the century: “The darker the night gets, the lighter my heart gets.” If Christians refuse to be the light of the world, no wonder the night gets so dark! And what is the point of attempting to scatter the darkness if the darkness Is a sign of the Lord’s soon return? As Hal Lindsey has told tens of millions of Christians in our era: “We should be living like persons who don’t expect to be around much longer” because Jesus is coming soon to snatch us “out of the world as it plunges toward judgement.” Why should Christians engage themselves in slow, long-term cultural reconstruction if we are soon to vanish from the earth? The success of the Left Behind series of novels is not happy evidence of evangelical Christendom’s interest in Revelation. Rather it serves as a sad illustration of her hopelessly naive confusion.

Too often pessimistic eschatology is demanded by a wrong approach to Revelation, which sees the Beats as looming in our future. And a wrong approach to Revelation is often encouraged by a misconception of Revelation’s date. But Revelation is clear: Its prophecies were to occur soon after John wrote, not millennia later (Rev 1:1, 3; 3:10; 22:6-11). The events symbolized in Revelation were earth shaking, but they are now past events. (s.241)

Med andre ord: Er du svak for dispensasjonsalismen, Left Behind-universet eller syvendedagsadventistiske konspirasjonsteorier om Den romersk-katolske antikristelige hedendomskirke? Les Gentry, og kom på bedre tanker.

En annen fin sak med Gentrys konklusjoner er at disse åpner for noen spennende muligheter i forfatterspørsmålet. Richard Bauckham har overbevist meg om at den Johannes som skrev evangeliet og Johannesbrevene ikke kan være Johannes, sønn av Sebedeus, altså apostelen Johannes, men at det heller er snakk om en annen disippel, en som var svært ung (kanskje bare et barn) da han fulgte Jesus, en som ble svært gammel, som endte opp i Efesos og som skrev sine hovedverk der i høy alder. Det tenker jeg fortsatt. Bauckham er tydelig på at dette betyr at forfatteren av Apokalypsen ikke kan ha vært den samme Johannes, ettersom språk og stil er så annerledes fra den johanneiske litteraturen. Men Bauckham plasserer (dersom jeg ikke husker helt feil) Åpenbaringen i Domitians regjeringstid, noe som igjen betyr at Åpenbaringsboka og de andre johannesskriftene må ha blitt til omtrent samtidig. Men dersom Gentrys datering er korrekt, er det kanskje så mye som 25 år mellom Åpenbaringen og Johannesevangeliet i tid, og da er det igjen mulig å tenke tanken at forfatteren kan ha vært samme person, som skrev sine to nokså ulike storverk mens han befant seg på to nokså ulike steder i livet. Dersom man fortsatt skulle mene at dette ikke er særlig sannsynlig – og jeg heller nok mot dette synet – er det mulig å argumentere for at den jødiskkristne forfatteren av Apokalypsen faktisk ikke er noen ringere enn Sebedeussønnen. Han kan nemlig fortsatt ha vært i full vigør midt på 60-tallet, mens det er vanskelig å se for seg det samme på 90-tallet

Alt dette er vel og bra. Det som ikke er fullt så bra er at dersom Gentry har rett, så er Åpenbaringsboka en dypt, dypt antisemittisk bok. Eller, kanskje mer presist, den er dypt anti-judaistisk. Hele skriftet bygger i så fall nemlig på tanken at Jesu ”komme i skyene” var (sic!) en gjenkomst til dom over det jødiske lederskapet i Jerusalem, de som fikk ham korsfestet, og at de romerske armeene som la Jerusalem i ruiner gjorde dette på Jesu og Guds vegne. En sak er at et jeg (og sikkert mange andre kristne med meg) har problemer med det å forholde meg (eller oss) til en slik hevngjerrig og dømmende Jesusskikkelse som styrer verden mot krigshandlinger og ødeleggelse. Men Gentry går lenger: Han mener at dersom vi tar Åpenbaringsboka på alvor som åpenbaring, må vi kalle hendelsene i år 70 for ”Guds skilsmisse fra Israel som sin første paktskone” (s. 240). Dette er erstatningsteologi i sin mest spissede form, og jeg finner dette dypt ubehagelig å lese. Det trenger i og for seg ikke bety at denne lesningen av Åpenbaringen (og av de tilsvarende parallelltekstene i Jesu apokalyptiske taler) er feil, men det er like fullt ubehagelig. Det hele forsterker ønsket om å gjøre Luthers ord til mine egne: «Min ånd kjenner seg ikke hjemme i denne bok!» (fra innledningen til hans kommentar til Åpenbaringen).

Samtidig: Dersom Åpenbaringen er skrevet før år 70, må den langt på vei kunne karakteriseres som et jødisk skrift. Det endelige bruddet mellom den kristne sekten og fariseisk jødedom kom ikke formelt i stand så lenge tempelet sto, og både språk og billedbruk i Åpenbaringen viser at skriftet er forfattet av en kristen med jødisk bakgrunn. Med andre ord: Det vi vil oppfatte som antisemittiske utsagn er i virkeligheten en del av en indre-jødisk selvkritisk dialog. At dette endres i det øyeblikket skriftet, som en del av kanon, leses av kristne uten jødisk bakgrunn som del av gudstjenesten i en kirke som også primært består av det som i det første århundret het ”hedninger” er en annen sak, en sak vi i høyeste grad må være bevisste på. Men det blir egentlig en annen debatt.

Så kan man spørre om det egentlig er verre å lese Åpenbaringen slik Gentry gjør enn å lese den som et skrift som sier at Gud skal dømme stort sett alle mennesker i hele verden gjennom krigshandlinger utført av ennå ikke identifiserbare krigshærer en gang i framtida. Dessuten kan Gentrys lesning også i noen grad ha dempende effekt på andre NT-passasjer med antisemittisk klang. For dersom det er slik at Gentrys tolkning er riktig, da ble de ulykksalige ordene om at Jesu blod skulle være over Jerusalems folk og deres barn (Matt 27:25) til virkelighet allerede i det første århundre av vår tidsregning.

Jeg klarer fortsatt ikke følge Gentry i hans konsekvent erstatningteologiske konklusjoner. Romerne 9-11 er og blir en del av Det nye testamente, og jeg finner det stadig mer fruktbart å tenke i ordparet kontinuitet/inklusivisme enn i ordparet brudd/eksklusivisme. Jeg vet heller ikke om jeg helt klarer å følge ham i den konsekvent preteristiske tolkningen av alt i Åpenbaringsboka, særlig ikke hva de to siste kapitlene angår. Men i det store og hele må jeg likevel konkludere med at jeg nå ikke lenger plasserer Åpenbaringen i Domitian-perioden, men heller i tilknytning til den tiden da Nero tok livet av både Peter og Paulus og en mengde andre kristne i Rom og omegn.

Så får vi se, da, om det blir tid til å lese selve Apokalypsen – med eller uten kritiske briller – i lys av Gentry i løpet av sommeren, eller om denne heller skal brukes til andre kanskje mer relevante og potensielt oppkvikkende aktiviteter.

4 svar til “Om apokalypsen (som kanskje aldri kommer)”

  1. Ingar (og evt. andre interesserte):

    Da har jeg funnet tid til en kjapp gjennomlesning av Åpenbaringen – den er jo ikke akkurat så innmari lang – og synes at det virker som om det er fullt mulig å lese skriftet meningsfullt med en pre-70-datering som utgangspunkt.

    Samtidig synes jeg nok ikke at Gentrys påstander om at skriftet har fokus på tempelet, Jerusalem og oppgjøret med gammeltestamentlig jødedom akkurat bekrefter seg selv under lesningen.

    I alle fall, følgende riss til tolkning tør være mulig:

    1. Skriftet åpner med utsagnet om at det som nå skal presenteres i visjons form er noe som skal skje snart – ”tiden er nær” (1:3). Det som skal skje presenteres så slik:

    ”Se, han kommer i skyene!
    Hvert øye skal se ham,
    også de som har gjennomboret ham,
    og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham.” (1:7)

    Bildet av Kristus som kommer i skyene skal i følge Gentry tolkes som en doms-teofani. Det virker som en plausibel tolkning. Da er spørsmålet hvem de er, disse som ”gjennomboret” Kristus. Gentry mener det er snakk om det jødiske lederskapet i Jerusalem. Men en like naturlig lesning kunne være det romerske militærdiktaturet, som var de som faktisk utførte henrettelsen. Kanskje er denne tvetydigheten tilsiktet, og at utsagnet er ment å skulle ramme begge grupper.

    2. Etter presentasjonsdelen følger en serie budskap til menigheter i Lilleasia. Disse menighetene var sannsynligvis ikke direkte rammet av forfølgelse under Nero, da denne forfølgelsen først og fremst var begrenset til Roma. De som fremstilles som de viktigste motstanderne av de kristne i disse menighetene er de som representerer ”Satans synagoge”. Her tror jeg Gentry har rett: Dette sterke uttrykket refererer sannsynligvis til det vi ville nøyd oss med å kalle bare ”synagogen”, det vil si de jøder som ikke tok imot Jesus som Messias. At det var til dels sterke spenninger mellom dette miljøet og de tidlige kristne menighetene er ikke noe nytt. Det er med andre ord de ”ortodokse” jødiske miljøene som framstilles som de kristnes første motstandere.

    3. Dette bildet utfylles etter hvert med bildet av Dyret fra havet som forfølger ”de hellige” i 42 måneder (13:5ff). Gentry leser dette som en referanse til Neros forfølgelse av de kristne i årene 64-67. Jeg er som sagt så godt som overbevist om at dette må være korrekt. Dyret opererer på sin side vegne av Dragen (djevelen) som man kan lese om i kapittel 12, så dette er også i høyeste grad en satanisk motstander for seeren Johannes.

    Et par interessante spørsmål er hvordan bildet av kvinnen i 12:1ff og det andre dyret i 13:11ff skal tydes. Kvinnen er nok et tegn på Guds folk i både den gamle og den nye pakts tid. Gentry tolker så vidt jeg forstår passusen om oppholdet i ødemarken i 3,5 ”tider” (år), nevnt i 12:14, som en referanse til de kristnes flukt fra Jerusalem under Titus’ beleiring av byen. Det er for så vidt mulig, men kronologisk krøkkete, i og med at beskrivelsen av Neros forfølgelse i årene før år 70 nevnes i kapittelet etterpå, fra 13:5 og utover. Hva gjelder det andre dyret, kom jeg for en stund siden over en tolkning som sa at dette er en referanse til Josefus(!), den jødiske offiseren som ble en del av det keiserlige romerske propagandaapparat. Det er i hvert fall en tolkning som kaller på smilet, om ikke annet, og som kanskje til og med kan være riktig. Men kronologien er i så fall ikke akkurat enkel å få til å gå opp her heller, ettersom Josefus først deserterte i år 67 og dermed ikke var en del av Neros maktapparat.

    4. Gentry gjør et stort poeng ut av passasjen om oppmålingen av tempelet i 11:1ff, og om referansen til at tempelområdet og den hellige by er overgitt til hedningene som skal trampe byen ned i 42 måneder. Jeg er enig med ham i at den mest naturlige lesningen av denne teksten er at den er en profeti om beleiringen av Jerusalems og byens fall. Jeg er også med på at det er fullt mulig å lese notisen om målingen av tempelet og alteret som en billedlig framstilling av at den kristne tro på Jesus har overtatt tempelkultens plass i frelseshistorien. Men teksten er i beste fall komplisert og vanskelig å tyde.

    5. Så kommer bildet av kvinnen og dyret i kapittel 17. Dersom det er noe sted at bildene av de to motstanderne den kristne kirke hadde å kjempe mot – på den ene side synagogen, på den annen side den romerske keisermakten – forenes, så er det i så fall her. At dyret er Romerriket, keiserdømmet og i siste instans Nero er vanskelig å komme utenom. En viktig del av Gentrys identifisering av Dyret i kapittel 13 med Nero hviler på opplysningene gitt i kongerekken i 17:10 – det er her vi leser at ”én [den sjette keiseren, altså Nero] er nå”, noe som i følge Gentry må bety at skriftet ble forfattet på Neros tid.

    Spørsmålet er hvem kvinnen er. For å få Åpenbaringen til å bli et domsskrift over Jerusalem må man nesten fremme den tolkningen at det er snakk om Jerusalem og lederskapet der. Det er en mulig lesning, men ikke den eneste mulige. En mer vanlig lesning har vært at det er en referanse til det romerske riket, eller til byen Roma. Dersom Gentrys lesning er riktig, da er ordene i 17:16-18 virkelig en referanse til Jerusalems fall i år 70, en oppgave som dyret utførte på Guds vegne (17:17). Men en annen mulig lesning er at det dreier seg om en referanse til brannen i Roma i år 64, det var som kjent Nero som sto bak den. Det ville ikke være vanskelig å lese kapittel 18 som en referanse til nettopp denne hendelsen, til det at Roma ble lagt i aske ”på en eneste time” (18:10). Kanskje handler slutten på kapittel 17 om Jerusalem og kapittel 18 om Roma, men i så fall er kronologien krøllete – igjen. Og kronologien blir bare enda mer rotete av at Roma brant før de store kristenforfølgelsene i 64-67 ble satt i gang, det var jo nettopp denne brannen Nero brukte som påskudd for sine herjinger. Kanskje er det rett og slett slik at også kapittel 18 handler om Jerusalem og ikke om Roma. Jeg vet sannelig ikke.

    6. De siste kapitlene av Åpenbaringsboken er enda mer notorisk vanskelige å tolke. Kanskje skyldes dette rett og slett at disse kapitlene faktisk var profetier om ting som ennå ikke hadde funnet sted da skriftet ble skrevet, og at de derfor er mindre ”treffsikre” enn de foregående kapitlene som handler om aktuelle hendelser og ting som allerede hadde skjedd da Johannes skrev det hele. Det går sikkert an å lese kapittel 19:11ff som en profeti om Jerusalems fall og avslutningen av tempelets tidsalder (jf som nevnt 11:1ff), med de mystiske ordene i 20:1-10 som en billedlig skildring av Guds rikes utbredelse i kirka og kapittel 21:1ff som en ny billedlig skildring av det samme. Det nye Jerusalem som har overtatt tempelets plass men som ikke har noe tempel blir da en billedlig framstilling av den nye pakts tid. Vel, det er som sagt en mulig lesning, men jeg synes vel kanskje ikke at den er 100 % overbevisende. Men min ånd kjenner seg som allerede nevnt ikke helt hjemme i dette skriftet.

    Konklusjon?

    Vel, alt i alt ser konklusjonen ut til å være at Åpenbaringen framstår mer som et domsskrift over Neros Roma enn som et tydelig domsskrift over Jerusalem og tempelet der. I den grad oppgjøret med det «gammeljødiske» er i fokus, synes i så fall Johannes’ poeng å være at de jødiske kreftene som nå gjør livet surt for de kristne i Lilleasia snart selv skal rammes av Dyrets vrede. Det romerske imperiet skal, etter krisen som følger Neros død, utføre Guds domshandling over tempelbyen, og gjennom dette skal de kristne få oppreisning for de lidelsene de opplever under Neros dyriske herjinger.

    Som sagt: Hadde det ikke vært for at dette er et skrift skrevet av en jødisk forfatter ville mye av dette vært ubehagelig antisemittisk. Antiromersk er skriftet i alle fall.

    Kanskje må jeg lese en av Gentrys mer sammenhengende preteristiske fortolkninger av hele skriftet. Jeg vet at han har arbeidet med en kommentar i noen år. Men jeg tror nok ikke jeg kommer til å bruke tid på det med det første. Åpenbaringen interesserer meg strengt tatt ikke all verden.

    Det mest tiltalende med de tolkningene jeg har presentert i denne bloggposten og kommentaren synes faktisk for meg å være at skriftet plasseres mer eller mindre helt og fullt i fortiden, noe som lukker igjen døra til de mest plagsomme spekulative apokalyptiske framtidsvisjonene. Men dermed blir boka også på en måte mindre interessant som kilde til tro og liv på 2000-tallet. Kanskje er akkurat det like greit.

  2. Overbevisende. Akkurat som jeg er overbevist om at de synoptiske evangeliene også skal tidligdateres. Hvis argumentene skal kunne vurderes uavhengig av flertallssynsing, så er jeg ikke i tvil. Er på ferie nå, men kan sende jeg noen referanser neste uke om du er interessert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: