Om håp

Den som gjør det gode av frykt for straff synder. Den som gjør det gode fordi han elsker sin Far gjør godt.

(Sitatet forbindes i mitt hode med Augustin; det er mulig det er fra en annen kirkefar eller er et psevdo-sitat, men jeg synes det er godt sagt likevel, jeg.)

Mine tankestreker om universalismens mulighet har ledet til en god og utfordrende samtale i kommentarfeltet. Høvisk er den også, etter mitt skjønn. Det er bra. Samtalen må fortsette, tenker jeg, både på denne bloggen og andre steder; dette er ikke noe vi kan banke igjennom etter et par døgn med bibelblafring. Dette må få synke inn, og vi må forsøke å belyse spørsmålet fra mange ulike synsvinkler sammen.

Selv har jeg kommet til to konklusjoner så langt, hvorav den første er den viktigste:

Jeg har tatt Teo&Taos lakmustest. Og jeg er, som T&T, ikke et sekund i tvil: Jeg håper virkelig at alle mennesker blir frelst. Jeg tenker til og med at det må være en kristen dyd å håpe dette. Hvis jeg ikke fant rom for dette håpet i meg, ville ikke det innebære at jeg slo meg til ro med å være et ondt menneske? (- i og med at jeg ville synes det var helt OK at ikke alle andre fikk del i det som jeg selv ikke vil gå glipp av for alt i verden) – ?

Og så tenker jeg som følger: Håpet ville vært en illusjon dersom det ikke kunne knytte an til noe som helst i det jeg tror på. Jeg har ikke noe håp om å vinne i Lotto, for eksempel, ettersom jeg ikke spiller. Jeg synes også at det virker ganske meningsløst å håpe at månen egentlig er en grønn ost. Da faller det meg vesentlig lettere å håpe på alle mennesker frelse. Jeg vil til og med gå så langt som til å si at det faller meg ganske naturlig. Må ikke det bety at dette håpet har en eller annen forankrin i mitt bilde av Gud og i min forståelse av hvordan Gud har åpenbart seg (og åpenbarer seg!) i historien?

Jeg tror det. Og det leder meg over til den neste konklusjonen.

Jeg har med dette bestemt meg for å bruke ett år på å gi universalismen en sjangse som hermeneutisk verktøy. Hele det neste året skal jeg forsøke å ha med meg dette spørsmålet når jeg leser Bibelen: Hvordan kan denne teksten forstås i lys av tanken av at alle mennesker blir frelst? Det jeg er ute etter er rett og slett å se om det er slik jeg har spekulert litt i allerede, at bibeltekstene har en åpning mot dette håpet, eller om det er slik som enkelte andre deltakere i samtalen fastholder, at denne åpningen ikke finnes. Spørsmålet er altså: Blir bibeltekstene tømt for innhold dersom jeg møter dem med tanken om at helvete og sheol og hades og gehenna er tomme, istykkersprengte størrelser? Blir det mer eller mindre evangelium av dette?

Det betyr at jeg ikke har trukket noen endelige konklusjoner ennå. Eller, på ett vis har jeg vel det, i og med at jeg har bestemt meg for å ha med meg universalisme-ideen som følgesvenn en tid. Kanskje blir den med meg resten av livet. Hvem vet? Uansett så er det et annet un-ord som jeg nok ønsker å bære uansett, og det er underveis-ordet. Det er en klisjé, men ikke alle klisjeer er nødvendigvis dårlige eller ubrukelige.

Så registrerer jeg, kanskje litt overraskende, at et slik åpning i mine teologiske konstruksjonsbestrebelser faktisk gjør meg enda mer uspiselig blant mine venner i lavkirkeligheten enn jeg har vært som homoliberal og ekteskaps-nytenker. Jeg skjønner egentlig ikke helt det. Jeg har ikke tenkt å bli noe mindre misjonal. Det er mulig at en universalistisk holdning gjør at en blir enda mer velvillig innstilt til religionsdialog, men jeg mener da fortsatt at kristendommen bærer i seg en universell sannhet og at dette er en sannhet jeg mener så mange som mulig må få del i! Jeg mener også uansett at omvendelse er en helt sentral sak i Guds rike, selv om mine tanker nok heller da går til dåpen enn til den personlige, indre viljesomvendelsen. Men uansett: Jeg mener selvsagt at kirka skal drive misjon, at kirka skal bestrebe seg på å vokse og på å nå enda flere mennesker med evangeliet, både i ord og (kanskje ikke minst!) i handling.

Det at vi mister kontrollen over frelsen betyr da ikke at nyheten om frelsen blir mindre viktig? Og det at vi ikke nødvendigvis får belønning for å gjøre det gode gjør det da ikke mindre viktig å gjøre godt eller å leve sant og rett og i tråd med sin bestemmelse?

Jeg synes det er greit å henvise til sitatet som innledet denne posten. Jeg synes fortsatt det er godt sagt. Dessuten er det en god veiviser til tilliten. Tillit og håp går godt i sammen, tror jeg. Håper jeg.

13 svar til “Om håp”

  1. Teo&Tao har forresten lagt ut lakmustesten sin på egen blogg også. Og der skryter han så hemningsløst av meg at jeg, i ren blygsel, ikke klarer å lenke til saken.

    Men du finner bloggen hans, sammen med alle godordene, i blogglenkelista ute til høyre. 😉

  2. Okei, da. Jeg smører kanskje – kanskje – litt på når jeg sammenlikner deg med Unescos verdensarv.

    Men du skal vite at du bidrar til å holde min egen flamme brennende. Det er veldig inspirerende å være i dialog med en representant for kirken, den norske, som både er så lekent nysgjerrig, så kompromissløst modig – og som samtidig så tydelig peker på Jesus.

    Jeg vet jo hvor du kommer fra. Jeg tenker at din vandring i flombelyst åpenhet – i forhold til homosak og nå, dette siste, med universalisme, er nødt til å skape sterke spenninger i forhold til bakteppet.

    Jeg håper «de» er snillere med deg enn den offentlige, knallharde Ottosoen-retorikken kan gi grunn til å frykte.

  3. Kjetil K: Da håper vi sammen, du og jeg – og Teo&Tao og alle andre mennesker av god vilje. Den siste rettelsen er viktig, tror jeg.

    Jeg vil som sagt teste bibeltekstene på åpenheten mot dette håpsperspektivet. Ikke bare Bibelen, når jeg tenker meg om: Liturgien, salmetekster, litteratur… Jeg tror nok at jeg burde lese Om den trellbundne vilje ganske grundig også.

    Teo&Tao: De som betyr noe tar imot meg – uansett.

    Joda, det er noen spenninger her og der. Men er det ikke det som gjør livet spennende? 😉 Takk for alle de gode ordene. Det er stimulerende å være i dialog med deg også.

  4. Jeg har jobbet med dette i mer enn 15 år. Og denne påsken kunne jeg ikke lenger si noe annet enn at jeg tror alle får muligheten til å bli frelst – på en helt annen måte enn man får i dette livet. Jeg tror ikke døden her er en «sluttstrek» hvor man har sagt «ja» eller «nei».

    Og da falt plutselig alt på plass. Og jeg tenker at kristendommen uten en slik tanke er så full av dårlige bortforklaringer at det ikke henger på greip.

    Og ikke minst, uten en slik tanke er det verken snakk om et evangeligum – godt nytt, eller en religion jeg kan gå god for, eller har lyst til å dele. Det er ikke et gledesbudskap. Det eringen kjærlig Gud. Det er ikke noe jeg har lyst til å misjonere for.

    Jeg har vist til boka «Good goats» av Linn tidligere, jeg vil anbefale den igjen når du skal legge ut på et slikt år, det er et godt utgangspunkt både til studier og refleksjoner – og det viktigste av alt: Undring.

    Lykke til på pilgringsferden!

    Salme 119: 99 Jeg har større innsikt enn alle mine lærere,
    for jeg grunner på dine lovbud.

  5. Til alle som deltar i samtalen(e) her: Jeg blir mindre til stede de nærmeste dagene. Grunnen er fysisk forflytning (les: Ferie). Men fortsett gjerne samtalen, så skal jeg komme tilbake (og moderere evt. nye skribenter) når jeg kan.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s