Om tro og vitenskap – blant annet

Som så mange andre engasjerte kristne er jeg opptatt av forholdet mellom de to størrelsene vi gjerne kategoriserer som tro og vitenskap. Hvordan skal man tilrettelegge forholdet mellom dem? Kan de to i det hele tatt forenes, eller er det fundamentalt i strid med hverandre? Man kan stadig støte på oppegående mennesker som påstår det siste. Sist ut er vel den allerede altfor mange ganger nevnte Richard Dawkins og hans støyende The God Delusion.

Alister McGrath[1] kommer med noen gode observasjoner knyttet til temaet i en av sine nyere bøker. Jeg tillater meg å gjengi noe av argumentasjonen hans her.

McGraths argumenter er formulert i polemikk mot Richards Dawkins’ utilslørte scientisme[2] slik denne blant annet kommer til uttrykk i The God Delusion, og den gode Alister begynner tankerekken med å sitere noe nevnte Dawkins har skrevet om gener:

[Genes] swarm in huge colonies, safe inside gigantic lumbering robots, sealed off from the outside world, communicating with it by tortuous indirect routes, manipulating it by remote control. They are in you and me; they created us, body and mind; and their preservation is the ultimate rationale for our existence.[3]

Sammenlign så Dawkins’ fortolkningen av genenes betydning og eksistensvilkår med denne av Denis Noble:

[Genes] are trapped in huge colonies, locked inside highly intelligent beings, moulded by the outside world, communicating with it by complex processes, through which, blindly, as if by magic, function emerges. They are in you and me; we are the systems that allow their code to be read; and their preservation is totally dependent on the joy that we experience in reproducing ourselves. We are the ultimate rationale for their existence.[4]

Det tør være åpenbart at ikke begge disse skildringene kan være riktige. Men hvordan skal man dømme mellom dem? På hvilket grunnlag? Kan man konstruere et eksperiment som kan gi oss et absolutt svar på hvem som har rett av Dawkins og Noble? Jeg skulle likt å se det eksperimentet…

McGraths (og Nobles) poeng er like enkelt som det er genialt: Også naturvitenskapen foretar fortolkninger av virkeligheten som ikke er rent vitenskaplige. Før eller senere vil vi alle, uten unntak, ta vår tilflukt til forklaringer av en mer verdimessig eller helhetskonsepsjonell art. Dette ligger nær opp til det man i teologien tradisjonelt har omtalt som verdidommer.

Fordi vi alltid er avhengige av å foreta slike helhtesfortolkninger, og fordi disse ikke er rent naturvitenskaplige i sin karakter, blir det meningsløst å holde på en eller annen form for rendyrket scientisme, slik for eksempel Dawkins gir skinn av å gjøre. Det er lenge siden jeg har lest en bok med så mange verdidom-påstander som Richard Dawkins’ The God Delusion! Dawkins’ helhetssyn er absolutt ikke rendyrket naturvitenskaplig; han konstruerer én av mange mulige og plausible helhetsforståelser med utgangspunkt i naturvitenskaplige innsikter. Feilen han gjør er å avvise alle andre helhetsforståelser uten håndfaste argumenter for hvorfor hans eget syn er det eneste vitenskaplige. Særlig insisterende er han i forhold til alle mulige helhetsforståelser som inkluderer religiøse forestillinger av en eller annen art. Jeg kan forstå at mange naturvitenskapsmenn som Dawkins kan bli frustrert over enkelte seksdagerskreasjonisters[5] måte å forholde seg til naturvitenskaplige innsikter på, men det betyr ikke at man kan «flykte» inn i naturvitenskapen og nøye seg med denne, så å si.

McGraths konklusjoner er vel verdt å sitere:

In a sophisticated recent critique of the philosophical shallowness of much contemporary scientific writing, particularly in the neurosciences, Max Bennett and Peter Hacker direct particular criticism against the naive «science explains everythin» outlook that Dawkins seems determined to advance. Scientific theories cannot be said to «explain the world» – they only explain the phenomena that are observed within the world. Furthermore, they argue, acientific theories do not and are not intended to describe and explain «everything about the world» – such as its purpose. Law, economics and sociology can be cited as examples of diciplines which engage with domain-specific phenomena without in any way having to regard themselves as somehow being inferior to or dependent on the natural sciences.

Yet most important, there are many questions that by their very nature must be recognized to lie beyond the legitimate scope of the scientific method, as it is normally understood. For example, is there purpose within nature? Dawkins regards this as a spurious nonquestion. Yet this is hardly an illegitimate question for human beings to ask or hope to have answered. Bennett and Hacker point out that the natural sciences are not in a position to comment on this if their methods are applied legitimately. The question cannot be dismissed as illegitimate or nonsensical; it is simply being declared to lie beyond the scope of the scientific method. If it can be answered, it must be answered on other grounds.[6]

De store spørsmålene i livet vil derfor måtte forholde seg til mer enn «bare» naturvitenskaplige innsikter. Selvsagt må et helhetssyn integrere så mange elementer og innsikter som mulig – det er derfor jeg ikke er seksdagerskreasjonist men derimot holder evolusjonsteorien for å være en svært plausibel forklaring – men det betyr ikke at alt kan forklares bare med utgangspunkt i én enkelt disiplin, enten vi snakker om biologi, astrofysikk, psykologi eller religionsfilosofi. Målet må være å ha en mest mulig koherent (altså helhetlig) forståelse av tilværelsen. For mange av oss vil en gudstro i en eller annen form være en naturlig og integrert del av en slik koherent virkelighetsforståelse.

Noter/referanser

1. Referanser er her til McGraths bok The Dawkins Delusion? (2007) Boka er skrevet av Alister og Joanna McGrath, men ettersom Alisters navn framheves på en tidligere utgave av boka omtaler jeg ham som hovedforfatter.

2. Scientism brukes av nevnte McGrath om verdensanskuelser hvor man mener at naturvitenskapene kan forklare absolutt alt innenfor sine egne metodologiske univers, og hvor man derfor mener å strengt tatt ikke ha bruk for alternative tilnærminger, så som historievitenskap, sosialantropologi, litteratur, religion m.m.

3. Fra Dawkins, R. 1976: The Selfish Gene (Oxford University Press: Oxford), s. 21; sitert etter McGrath 2007: 36.

4. Fra Noble, D. 2006: The Music of Life: Biology Beyond the Genome (Oxford University Press: Oxford), s.11-15; sitert etter McGrath 2007: 37.

5. En seksdagerskreasjonist er en som leser skapelsesberetningen(e) i Genesis 1-2 bokstavlig og som fastholder at verden ble skapt i løpet av en periode på 6 x 24 t for ca. 6-7.000 år siden.

6. McGrath 2007: 37-38.

3 svar til “Om tro og vitenskap – blant annet”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s