Om besinnelse

Jeg har skrevet noen poster her på bloggen som på ulike måter berører homofilispørsmålet, men jeg tror ikke jeg har vært så altfor tydelig på hvor jeg selv posisjonerer meg i den indrekirkelige debatten. Jeg har i grunnen ikke tenkt å skrive så mye om det i dag heller, men jeg vil gjerne gjengi noen kloke ord av Martin Lönnebo, biskop emeritus i Svenska Kyrkan. Sitatet er hentet fra et intervju i Halvårstidsskrift for praktisk teologi nr 2/2006, s.57-58. Jeg tror vi alle, hva vi enn mener om teologiske spissfindigheter, kan ha godt av å lytte til kloke biskop Martin.

– En sekularisert jødinne, Etty Hillesum, fra Nederland fant i begynnelsen av siste krig fram til en åndelig tro. Hun ville ikke flykte, men ble tatt og ført til en utryddelsesleir. Hun hadde en god venn som var kommunist, Clas, han hevdet – som alle andre bevegelser knyttet til sekularismen – at en må gjøre noe med selve samfunnsordenen, strukturen for å forandre verden for da forandrer man også menneskene. Hun svarer Clas på denne måten: «Dette er den eneste muligheten – jeg ser ingen annen utvei – hver og en må gå inn i sitt eget vesen, og i seg selv utrydde og bekjempe alt det vi vil utrydde og bekjempe hos andre.»

Om det nå er slik at man mener at de fleste andre tar feil, og at man dømmer og fordømmer og tror at man gjør en stor tjeneste for kirken ved det, så bør en begynne med seg selv: Hvordan skal jeg få det sinnelag som Kristus hadde? De mest konservative hva gjelder bibelsyn og som gjerne arresterer de som ikke er bibeltro, disse menneskene skal vi slett ikke forakte. Dette er mennesker som søker å bevare noe viktig for dem. De er redde – redde for at noe umistelig skal forsvinne. Vi må begynne samtalen med å slå fast hvor viktig det er å slå vakt om Den hellige Skrift. Men vi FORSTÅR ikke Skriften på samme måte. Slik har det alltid vært i kirkens historie, og slik kommer det til å bli. Det er åpenbart at Skriften kan fortolkes på ulikt vis. Dens hellighet er ikke knyttet til entydighet. Skal ikke dette heller tas opp i bønnen i stedet for i debatt og leserinnlegg? Skal jeg ikke heller be om større klarhet så jeg kan vinne veien til menneskenes hjerter i stedet for å slå dem i hodet med meninger? For hjertene kommer aldri til å forandres ved at vi prøver å slå oss fram, eller slår fast det ene eller det andre.

– Er dette veien kirken bør gå i homofilispørsmålet?

– Ja, større kjærlighet til de mennesker som på ulikt vis har falt utenom eller er rammet. De skal møtes med stor respekt og mye omtanke. Jeg mener der har skjedd noe stort i kirken når det gjelder homoseksualitet. Det har nemlig vært mye forakt, ja, til og med hat mot de homofile gjennom historien, de har lidd, de har lidd mye. Det er ikke mer enn rett at kirken nå må plages for å finne ut av dette. Vi må finne en form for samlivet mellom de homofile i kirken, former hvor deres verdighet kan bli tatt vare på. Jeg tror ikke ekteskap er det rette, men velsignelse bør de få, det er alltid godt med Guds velsignelse. Ikke handlingene, men menneskene skal velsignes. Men fremfor alt vil jeg si at prestene ikke må bruke mye tid på å debattere slike forhold. Spørsmål om ordnede samliv og ordinasjon av homofile må det finnes en praktisk løsning på, men bruk ikke mye tid på dette. Prestene skal drive med sjelesorg, fordypning og omsorg. Disse følsomme spørsmålene, som er så viktige for vår identitet, blir best ivaretatt i den sjelesørgeriske samtalen. Her kan nåde og kraft formidles.

2 svar til “Om besinnelse”

  1. «Jeg tror ikke ekteskap er det rette, men velsignelse bør de få, det er alltid godt med Guds velsignelse. Ikke handlingene, men menneskene skal velsignes.»

    Rent bortsett fra setningene over er det i mine øyne et fint sitat – selv om det er litt uklart hva man skal mene om «reorientering» av homofile kontra å få dem til å forsone seg med sin egen biologi. For det ymtes vel frempå om at «homofile handlinger*» i bunn og grunn er galt.

    * hvaenn det er: å sende varme blikk? holde hender? klemme? kysse? kose? pette? ha oralsex? analsex? eller bare å ha knekk i håndleddet og en fascinasjon for Grand Prix?

  2. Hei Nicolas. Hyggelig å se at du leser bloggen min.

    Jeg tror neppe biskop Martin er en talsmann for reorientering; jeg tror heller at han tenker at man må leve med den psykologi/identitet man har – på en ansvarlig måte. Hvis jeg har forstått ham tiktig (jeg har lest mye av og om Martin Lönnebo!) kan det godt innebære et stabilt, monogamt samkjønnet samliv. Jeg tror han er tilbakeholden med å kategorisere denne typen samliv som «ekteskap» (det er jeg også, se mine tidligere poster tagget «homofili» ) fordi han tenker at det er noe «annerledes» – uten at det trenger å være noe mindreverdig av den grunn. Det har vel mer med språk og historie enn med fordømmelse og diskriminering å gjøre.

    Jeg ser ikke noe i sitatet som skullt tilsi at biskop Martim mener at «homofile handlinger i bunn og grunn er galt» slik du skriver. Der tror jeg du tillegger ham meninger du har registrert hos andre kristne, fordi han snakker «kristen dialekt». Utsagnet om at det er menneskene og ikke handlingene som skal velsignes tror jeg skal leses på generelt grunnlag, ikke spesifikt knyttet til homofilispørsmålet. Men det er selvsagt mulig jeg tar feil. 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s