Om gudstjenestereformen

Jeg er glad i å feire gudstjeneste. Jeg er en glad liturg. Jeg blir glad og inspirert av å gå for alteret og gjøre tjeneste der.

Samtidig synes jeg at det å planlegge gudstjenester er noe av det vanskeligste med hele prestejobben; mest fordi det er så vanskelig å velge ut salmer.

Det synges ikke lenger salmer i skolene (det har sine gode grunner…) – og det merkes. De salmene «folk flest» kan i dag er gjerne typiske begravelsessalmer, i tillegg til julesanger. Ja, og så «Måne og sol» da, som alle(!) kan. Velger jeg eller organisten salmer som faller utenfor disse «klassene», da må vi gjerne regne med å få kjeft for det. Nå velger vi gjerne slike salmer likevel, da, for det blir litt ensformig å bare synge «Fager kveldssol smiler», «Kjærlighet fra Gud» og «Å leva, det er å elska» hver eneste søndag – selv om dette er gode salmer som vi gjerne tar med dersom det passer til dagens tema.

Dette med salmevalget er egentlig bare ett eksempel blant mange på at gudstjenestetradisjoner er ganske faststivnede ting. Det tar tid å innføre noe nytt. Herrens bønn (Fadervår) kom i ny oversettelse i 1978, men fortsatt er det mange som ikke har lært den nye formen og som faller ut når liturgen ikke sier «Helliget vorde ditt navn» men «La ditt navn holdes hellig».

Det foregår en reform av gudstjenesteordningene for Den norske kirke for tiden. Reformarbeidet skal avsluttes i 2010. I den forbindelse skal det meste endres. Hele Bibelen skal foreligge i ny oversettelse, salmebøkene skal skiftes ut, vi skal få nye tekstrekker og høymesseliturgien skal gjennomarbeides på nytt. Informasjon om reformarbeidet legges fortløpende ut her.

Jeg har blandede følelser i forhold til dette reformarbeidet. Jeg ser fram til å få en ny dåpsliturgi som kan ha noe mer å si om barnet enn at det er «født med menneskeslektens synd og skyld»*, jeg tror det vil løfte gudstjenesten dersom syndsbekjennelsen flyttes til forbønnen (slik det allerede er i Familiegudstjenesten) og jeg tenker at det blir spennende å få flere valgmuligheter innenfor en del liturgiske ledd. Samtidig representerer denne reformen en gigantisk pedagogisk utfordring. Folkekirken må nå lære enda en ny versjon av Herrens bønn, det vil sannsynligvis dukke opp enda flere salmer ingen er fortrolige med og vi liturger får et kjempeansvar for å legge til rette slik at menigheten slipper å lure på hva som egentlig skjer i den nye liturgien som ingen er på innsida av.

Jeg hadde mer sansen for denne typen reformtanker da jeg var teologistudent. Rart det der, etter bare to år ute i «felten» har jeg blitt mer konservativ i ordningsspørsmål. Jeg er litt redd for at Kirkemøtet og alle andre velmenende liturgifornyere kan komme til å gape over litt for mye på en gang, og det kan komme til å gå ut over tryggheten til folk flest. Hvis jeg skal komme med et hjertesukk, så skulle jeg særlig ønske at man fredet salmebøkene i denne omgang. Man kunne eventuelt åpnet for en mer fleksibel bruk av stoff som ikke sto i salmeboka, ut fra lokale hensyn.

Men, på den annen side: Dersom den nye liturgien gir rom for å lage enda mer høykirkelige katedralmesser i Bergstaden Ziir, da er i hvert fall jeg personlig fornøyd. 🙂

—–

*) Jeg er ikke uenig i påstanden om at barna er født med menneskeslektens arvesynd (eller «opprinnelig synd» eller, som de ortodokse sier, «arvedød») – mer om det her. Jeg har større problemer med denne personlige skylden som vi tillegger barnet. Jeg savner dessuten noen positive formuleringer om Guds skaperhandlinger og gleden over denne. Alt dette jobbes det heldigvis med under reformarbeidet.

11 svar til “Om gudstjenestereformen”

  1. Sjølv trur eg ikkje at Herrens bøn kjem til å endrast med det same. Erfaringa tilseier noko anna…

    Når det gjeld salmebøkene, så skjøner eg ikkje vitsen med å innføre ei ny. Kvifor ikkje gjere slik dei gjorde i 1973 og 1997, innføre «Salmer 2010»? Dette vil vere mykje billigare for kyrkjene, kor mykje vil det koste å innføre heilt nye (og tjukke) salmebøker?

  2. Jeg var under det inntrykk at Fader Vår allerede var redigert. Men kanskje det bare gjelder den nytestamentlige oversettelsen, og ikke kirkeliturgien.

    For meg som har hatt hymnologi i år er det morsomt å se/høre/lese at salmevalget og salmebøkene er en tematikk som opptar de fleste, og der en nærmest aldri blir enige. Akkurat det tror jeg er uforanderlig, fordi musikk og sang engasjerer de fleste på et annet nivå enn eksempelvis liturgi, da sangen ligger den kirkegående nordmanns hjerte nærmere enn liturgien (av den enkle grunn at liturgi blir kanskje for nært teologi for mange, og ikke alle deler en glødende interesse der slik du og jeg gjør).

    Forøvrig tror jeg at «vegring» mot å velge salmer/sanger i forkant av et møte eller en gudstjeneste er en generell Hauge-ting. Jeg liker det heller ikke…:-)

  3. Til Ingar: Det stemmer at Herrens bønn foreligger i ny oversettelse («Vår Far i himmelen»). Jeg synes den nye er fin. Det tar alltid litt tid å implementere nytt bibelspråk i liturgien (og dessuten vil man uansett vente til hele Bibelen erforeligg i revidert språkdrakt i 2010, ikke bare NT), men jeg regner med at det ikke vil gå så fryktelig lang tid etter 2010 før vi ber «Vår Far i himmelen» når vi ber Herrens bønn og sier «Dette er Jesu kropp» under nattverden. Men det er opp til Kirkemøtet å bestemme det, siden det er de som vedtar liturgier. Vanligvis vil man heller bruke litt ekstra tid enn å forhaste seg når nye liturgier skal prøves ut og vedtas. Så vi får se.

    Jeg skulle ønske de som oversatte NT i 1978 hadde tatt steget fullt ut når de oversatte Herrens bønn og sagt «Vår Far» allerede da, så hadde vi hatt en pedagogisk utfordring mindre nå… 😉

    Ellers er det mulig du misforsto meg (eller at jeg uttrykte meg litt for utydelig): Jeg liker egentlig godt å ta ut salmer. Jeg klarer fint å sette opp salmesedler som jeg selv liker og som jeg selv får mye ut av å synge meg igjennom. Det er litt verre (for ikke å si umulig) å gjøre alle andre til lags. Noen liker utfordringer, andre foretrekker det kjente, og så varierer det litt hva som er kjent fra sted til sted og fra person til person. Sånn er det bare. Siden jeg vil at alle skal like meg og synes at jeg er en hyggelig fyr så vil jeg jo at alle skal være fornøyde med det jeg velger ut, men det er altså umulig. Derfor synes jeg det der med salmer er litt vanskelig. Men jeg mister ikke akkurat nattesøvnen av det.

  4. Til Kjetil: Jeg er enig med deg. Det vil si, strengt tatt synes jeg ikke engang vi trenger noen ny bok ennå. Salmer 97 vil være 13 år i 2010, og det er jo ingen alder i hymnoligisammenheng.

    Hvis jeg har forstått dette riktig så planlegges det nå en ny «Kjernesalmebok» som er ment å skulle bestå en god stund og hyppigere utgivelser av typen Salmer 97 som utskiftbart supplement. Men jeg vet ikke… Kunne vi ikke bare fått en tredje «Salmer 2010», eller kanskje bare ventet i ti år til og åpnet mer for lokale varianter i mellomtiden?

    På Røros synger vi for eksempel med jevne mellomrom Johan Falkbergets Bergmannssalme («Ved vindens hjul vi love Gud»). Den står ikke i noen salmebok, kommer neppe inn i noen heller. Den er nok litt for stedegen til det.

  5. Når det gjeld Fadervår/Vår Far diskusjonen, så må eg innrømme at eg liker best Fadervår. Ein av grunnane er at for meg (for mi dialekt, i alle fall), så er «Vår Far» svært stakkato og rar.

    Eg vil her nett sjå på teksten, samanlikne 1978/85 og 05:

    Matt 6:9: «Fader vår, du som er i himmelen! Lat namnet ditt helgast.» (78/85)
    «Vår Far i himmelen! Lat namnet ditt helgast.» (05)

    Eg ser ikkje heilt kva som er den store forbetringa her. Det kan sjølvsagt berre vere meg, eg er ikkje van med å bruke uttrykket «far,» og for meg blir det meir arkaisk enn «fader» (eg pleier å kalle far min for «faderen.») Men bortsett frå den eine detaljen, så er verset nesten ikkje endra i det heile.

    Matt 6:10: «Lat riket ditt koma. Lat viljen din råda på jorda så som i himmelen.» (78/85)
    «Lat riket ditt koma. Lat viljen din råda på jorda slik som i himmelen.» (05)

    Her er det jo berre eit ord som er skifta ut «slik som,» istaden for «så som…»

    Matt 6:11: «Gjev oss i dag vårt daglege brød.» (78/85)
    «Gjev oss i dag vårt daglege brød,» (05)

    Ingen forskjell

    Matt 6:12: «Forlat oss vår skuld, som vi òg forlèt våre skuldmenn.» (78/85)
    «…og tilgjev oss vår skuld, slik vi òg tilgjev våre skuldnarar.» (05)

    Her er det kanskje ei forbeting, då enkelte kanskje ikkje forstår uttrykket «forlat.» Men då meiner eg at det er betre å lære folk det, og ikkje fjerne det. Born får mindre og mindre ordforråd.

    Matt 6:13: «Før oss ikkje ut i freisting, men frels oss frå det vonde. For riket er ditt, og makta og æra i all æve. Amen.» (78/85)
    «Og lat oss ikkje koma i freisting, men frels oss frå det vonde. *For riket er ditt og makta og æra i all æve. Amen.†» (05)

    Denne er eg litt usikker på. Eg er ikkje greskkyndig, så eg lurer på; har dei endra på dette på bakgrunn av den greske teksten (at dei har omsett den betre) eller har dei endra den fordi dei ikkje liker at vi sei «før oss ikkje…»

    Eg meiner at ei endring var på sin plass i 78. Teksten frå 1930 er jo fornorska dansk, og ingen pratar slik no lenger. Men eg ser ikkje at Fadervår har blitt noko nemneverdig forbetra i den nye teksten. Så, kvifor skal ein måtta læra den nye teksten? Kunne det ikkje vore greit å venta i alle fall ein generasjon til.

  6. Nynorskoversettelsen av Herrens bønn 78 er bedre enn bokmålsoversettelsen. Forskjellen i forhold til 2005 er derfor litt større i bokmålsutgaven, blant annet i første bønn der «holdes hellig» er blitt til «helliges». For meg er «fader» et stivnet og arkaisk ord, jeg har nærmest bare hørt det brukt som kraftuttrykk. Men jeg er på en måte enig med deg likevel: Vi burde kanskje vente en generasjon til med å endre Fadervår igjen. Feilen var at man ikke gjorde jobben skikkelig og sa «Vår Far» allerede i 1978. Det må vi kanskje bare leve med.

  7. Ja, vi bør vente litt.

    I dei mest ekstreme tilfellene, dei som er fødd på 1920-talet, så blir dette fjerde gongen ein må lære ei ny bøn. Først den utgåva som var før 1930/38, deretter 1930/38, deretter 1978 og så 2010.

    Uttrykket Fader vs. Far er vel litt etter kva ein er van med. I mi dialekt er det ikkje vanleg å seie «Far,» i min omgangskrins er faktisk «Far» meir arkaisk enn «Fader.» Kvifor ikkje ta det heilt ut, omsetje Abba slik det skal «Pappa.»

  8. Det er ikke selvsagt at språket slik det er i en bibeloversettelse nødvendigvis skal prege liturgien. Som et eksempel kan nevnes den katolske kirke i Norge som kom med en relativt radikal oversettelse av Fadervår i 1968 i Erik Gunnes oversettelse av det nye testamentet, allikevel benyttes fremdeles Fadervår i gammel språkdrakt i messen (”helliget vorde ditt navn”). Om en synes at ordet ”fader” er for arkaisk i dagligspråket, følger det ikke umiddelbart at en skal gå bort fra dette i liturgien, med mindre man har en velutviklet dagligtalefetisjisme. Skriftspråket skal alltid ligge nær talespråket fordi mennesker som regel skriver om fornuftige og dagligdagse ting. En akademisk bibeloversettelse skal være tro til det pedantiske mot originalmanuskriptet.

    Liturgiens språk derimot, følger andre normer, den bør ha rituelle og sakrale dimensjoner. I en sakral sammenheng skaper alderens patina på ord en særskilt rituelt ”rom”. Språket konstituerer og åpner, gjennom metaforenes spill, en måte å nyte virkeligheten på som er av stor betydning for den enkeltes livskvalitet. Det rituelle språk formidler mening på en annen bølgelengde enn dagliglivets språk.

    Det blir ikke det samme å skrive om ”hyrdene på marken” til ”husdyrkonsulentene på sletta”. Det første uttrykket har erobret noe av sin kraft gjennom tiden og kan være med på å danne en opplevelsesmessig patina til en sammenheng som ellers ikke ville vært mulig.

    En bønn som Fadervår erobrer også sin kraft gjennom tiden, som vin har den blitt bedre med tiden. Selve formuleringenes konstans binder mennesker sammen i tid og rom.

  9. Ja, nettopp. Difor trur eg at den nye godkjenninga av den gamle latinske messa i Den katolske kyrkja er ein god ting. Eg har ikkje noko direkte forhold til den, men det er ikkje utenkeleg at den også kan påverke det vakre og sakrale ved nye messer, inkludert i DNK (i desse «økumeniske tider.»)

    Det hadde ikkje skada kyrkja (DNK) om ein innførte ein meir sakral og vakker liturgi.

    Men eg ville ikkje brukt 1930-utgåva av Bibelen. Det er greit i Den katolske kyrkja, då dei har brukt den heile vegen. Men det hadde ikkje gått å innføre den på nytt. Men eg ser ingen grunn til å endre på Herrens bøn igjen, då eg synst at den frå 1978/85 er meir vakker og poetisk enn den nye.

  10. Takk for flere gode innspill i løpet av min blogg-faste. Jeg falt spesielt for Abelards språklige nyskapning «dagfligtalefetisjisme» – det ordet skal jeg passe på å bruke offentlig en eller annen gang. 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s