Om Vårt Land og internatsaken

Mine to siste bloggposter har handlet om den siste tids oppslag i avisen Vårt Land om negative konsekvenser av internatliv på NCS i Nairobi på 80-tallet. Jeg håper at kommentarfeltene til disse to postene fortsatt kan være et sted for innspill, samtale og debatt knyttet til dette sakskomplekset.

Jeg er mer enn gjennomsnittelig engasjert i akkurat dette. Derfor kommer det nå en tredje post, denne gang om Vårt Lands dekning av saken. Enkelte har ment at den har vært tabloidisert, uetterrettelig og uredelig. Så her kommer den: Min helt personlige vurdering av avisen Vårt Lands dekning av en vanskelig og komplisert sak.

(For deg som ikke har fulgt saken i Vårt Land er selvsagt denne posten rimelig meningsløs lesning. Da kan du hoppe til noe langt hyggeligere, for eksempel her.)

  • Jeg får begynne med begynnelsen: Forsiden torsdag var voldsom. Som en kamerat av meg sa det: Den hadde «tsunami-preg». Det var kanskje et litt for heftig virkemiddel, særlig siden dette strengt tatt ikke er en nyhet; saken har vært diskutert i misjonsorganisasjonene og i Third Culture Kids-interesseorganisasjoner som NORUT i mange år allerede. På den annen side: Vårt Land (VL) har i sine reportasjer og intervjuer, samt gjennom leserinnlegg, fått fram at denne typen saker har det med å bli dysset ned eller forsvinne ut i glemselen igjen forholdsvis raskt. Jeg har ikke registrert at temaet misjonærbarn og internatskoler har vært så veldig ofte framme i Vårt Land eller Dagen (eller Aftenposten for den del) de siste årene. Så den voldsomme vekkerklokka på torsdagsforsiden var muligens et adekvat virkemiddel likevel. Den vekket i hvert fall meg.
  • Så til det punktet der VL fortjener kjeft: Lederartikkelen i VL fredag var over streken. Det stemmer ikke at NLMs ledelse ikke har tatt tak i problemkomplekset tidligere, det er å bruke altfor store ord. Enkelte ting NLMs ledelse har sagt og gjort kan riktignok minne om bagatellisering eller «overglatting» i forhold til kjernen i saken som diskuteres, men saken har ikke bare vært feid under teppet. Slike påstander som VL framsatte på lederplass opplever heller ikke jeg, som har fulgt saken nært i over ti år, som særlig seriøst.
  • Reaksjonene på VLs artikler har avdekket at den debatten som gikk for 10-20 år siden om misjonærbarnas situasjon ser ut til å være et glemt kapittel i den offentlige debatt. Det er i seg selv en viktig grunn til å sette fokus på denne typen problematikk igjen. Dersom misjonsorganisasjonene arbeider seriøst med dette kontinuerlig, slik de selv gir uttrykk for, da burde de ikke oppleve seg truet av denne typen oppslag – snarere tvert imot.
  • A propos reaksjoner: Det ser ut som om angrep regnes som beste forsvarsstrategi av NLMs øverste ledelse. Alle avisinnspillene fra den kanten har (i hvert fall slik jeg har kunnet analysere dem) samme struktur: Man tar først, helt eller delvis, inn over seg de uheldige konsekvensene internatskolepolitikken fikk, men etterpå går man så konsekvent videre til å angripe avisens dekning, skyve taushetsplikten foran seg eller henvise til hensynet til dem som arbeidet på de aktuelle skolene. Det vil si: Espen Ottosen «close up» går ut av dette mønsteret et par ganger. Ære være ham for det. Men ellers avdekker VL her en form for forsvarsmekanismer* som jeg tror det er godt blir avdekket. Et eller annet gjør det tydeligvis fryktelig vanskelig for organisasjonen NLM å nøye seg med å ganske enkelt slå fast: «Vi gjorde feil! Punktum!» og så gå over til å bare lytte uten å forsvare eller forklare seg. Det kan vel hende at de føler at de har gjort dette i mange år allerede, men de tidligere internatbarna som har snakket med VL oppfatter jo tydeligvis ikke situasjonen slik. Slik det kommuniseres nå, tror jeg ikke internatbarna føler seg sett eller tatt på alvor, selv om jeg ønsker å tro NLMs ledelse når de sier at det er dette de forsøker å gjøre. Denne kommunikasjonssvikten mellom de to partene tror jeg det er bra at VL avdekker, for det gir både NLM og internatbarna en mulighet til å ta samtalen ett steg videre.**
  • VL trykket/la ut et brev fra misjonssekretariatet som i seg selv framsto som et eksempel på den kommunikasjonskløften jeg tegner opp over. Å slik publisere et brev til en privatperson, skrevet i en sjelesørgerisk tone, det er touchy. Men også dette opplever jeg likevel som et konstruktivt trekk, først og fremst fordi det synliggjør den enorme avstanden det er mellom partene: Internatbarna har et ønske om å bli sett og tatt på alvor, ikke om å «løse et problem» for NLM (slik det aktuelle brevet kunne synes å legge opp til). Jeg håper de neste utspillene fra NLMs side tydelig viser at de egentlig har større innsikt i dette enn det omtalte brevet kunne tyde på. Hvis så skjer, da kan alle ha kommet et langt steg videre.
  • VL har også gitt plass til noen leserinnlegg med personlige og sterke skildringer. Tidligere japanmisjonær Anne Berger Jørgensens innlegg på side 3 i torsdagsutgaven av avisa ett eksempel:

Både misjonsorganisasjoner, ansatte ved internatskoler og vi foreldre har lett for å gå i forsvar når vi hører de vonde fortellingene. Ordet «arrogant» ble brukt om Vårt Lands omtale av forholdene. Slik taler den som selv har vært vant til å ha definisjonsmakten.

Våre barn var i mange år misjonærbarn. Det var en stor byrde å sende dem på internatskole. Ikke fordi det var vonde voksne der. Men fordi det var så smertefullt å overgi dem til en omsorg vi aldri kunne være sikker på fungerte til barnas beste. Denne utryggheten var det ikke lett å få forståelse for.

[Deretter følger et svært sterkt dikt (som jeg lar være å gjengi her av opphavsrettslige hensyn), før hun fortsetter:]

Vi trenger dere som også forteller oss det ubehagelige. Tausheten er mye farligere enn kritikken!

Anne Berger Jørgensens konklusjon blir også min konklusjon: Ja, VLs dekning av denne saken har vært ubehagelig lesning. Den har vært følelsesmessig engasjerende og til tider rystende i sin fokus på enkeltskjebner. Dersom dekningen kan kritiseres for noe, så må det eventuelt ha vært at den har invitert oss vel langt inn i enkeltpersoners private rom. Men dekningen har likevel vært viktig. Av og til krever alvorlige og vanskelige saker alvorlige virkemidler. Derfor er jeg først og fremst takknemlig til VL som har gitt internatbarna spalteplass og slik stilt opp på den svakere parts side i kampen mot strukturelle feil og mangler.

—–

*) Jeg lar med hensikt være å bruke det mer ladede ordet «hersketeknikk», siden dette i seg selv kan oppfattes som en hersketeknikk i denne sammenhengen. Dessuten ønsker jeg virkelig ikke å mistenkeliggjøre noens motiver.

**) Jeg tror – jeg vil i hvert fall i det lengste tro – at det eksisterer en genuin vilje til å komme internatbarna i møte fra NLMs ledelses side, men man har, slik jeg ser det, ikke lyktes med å kommunisere dette til nå. Man har heller ikke tatt helt inn over seg det budskapet internatbarna har kommunisert. Så kommunikasjonen kan absolutt bli bedre. Forhåpentligvis kan denne kommunikasjonen etter hvert foregå andre steder enn i avisspaltene.

3 svar til “Om Vårt Land og internatsaken”

  1. Takk for sunne og gode observasjoner, Harald!

    Synes også det er litt oppsiktsvekkende at NLM, fra Espens relativt gode og ydmyke begynnelse, nå tilsynelatende har gått over til å diskutere debatten, og ikke saken. Replikken i gårsdagens VL var et flaut eksempel på det.

    Samtidig er VLs redaksjon et godt eksempel, uten sammenlikning forøvrig, på hvor vanskelig det er for voksne menn å si unnskyld, eller å trekke tilbake ubeskyttede og motbeviste påstander. Hvorfor kan ikke VL, som de ønsker NLMs ledelse skal gjøre, legge seg flate og beklage? Det må da være mye lettere å beklage en feilaktig påstand i en lederartikkel enn å beklage 100 års ubalansert kallsforkynnelse?

    Det var sterkt å lese historiene som disse misjonærbarnmødrene fortalte i leserinnleggene sine. En ting jeg er litt usikker på, er om skribentene klarer balansegangen mellom det personlige og det private. Regner med barna deres har gitt tillatelse til å få historiene sine brettet ut på denne måten for hele kristenfolket, men føler meg likevel ikke helt overbevist.

  2. Du har som vanlig gode poeng, Kjetil, og det er godt at du supplerer mine litt mer ensporede utspill! Enig med deg i at VLs manglende vilje til å innrømme at de dro til litt for hardt på lederplass ikke akkurat bedrer samtaleklimaet.

    Spennende innspill fra NMS i dagens avis, forresten.

  3. Jørgensen og VL har faktisk ett poeng: Det er viktig at tausheten får en stemme og en kanal, hvor ubehagelig det enn er.
    Skal prøve å formulere noen egne tanker på temaet i morgen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s