Om teologi og trivelighet

I forrige post lenket jeg til en gjestebloggpost jeg har skrevet om dåp. Den som leser den aktuelle posten vil helt nederst finne en fotnote med følgende lille kommentar:

Nå kan jeg godt forstå at tanken på at udøpte barn skal gå fortapt er en utrivelig konklusjon på en barnedåpsteologi tatt ut i sin ytterste konsekvens. Men når ble det at en teologi er trivelig et kjennetegn på at den er bibelsk?

Jeg vil benytte min egen blogg til å utdype det utsagnet litt, siden det nok er litt ubeskyttet slik det opprinnelig står.

  1. For det første: Jeg mener ikke å si at jeg tror barn som ikke er døpt blir forkastet av Gud. I det aktuelle innlegget argumenterer jeg faktisk for det motsatte. Av og til er det virkelig fint å kunne sitere Pontoppidan (som igjen parafraserer Luther): «Gud har bundet oss til dåpen, men ikke seg selv.» Jeg forsøker å holde fram for meg selv og andre det bibelske bildet av Gud som kjærlighet, og for meg harmonerer tanken om forkastelse av spedbarn dårlig med dette Gudsbildet. Jeg tror vi trygt kan legge fra oss alle udøpte småbarns skjebne hos Gud, i tro og tillit til at han vil ta imot dem på samme måte som han tar imot alle andre: Med nåde.
  2. For det andre: Hvis det stemmer, det Bibelen sier, at mennesket i seg selv er «lost» uten Gud (med teologiens språk: Mennesket er født under synden), da må man forholde seg til dette på en mest mulig konstruktiv måte. Dåpen er, slik jeg ser det, den aller mest konstruktive måten å forholde seg til sin egen syndighet på.* Tanken på at jeg ikke kan frelse meg selv (fra døden, og fra min egen medfødte tendens til å dyrke meg selv framfor andre mennesker) er kanskje utrivelig, men jeg tror alle kristne vil være enige om at den er bibelsk likevel – i hvert fall så lenge den anvendes på voksne mennesker. Men – og her er vel egentlig poenget – jeg kan ikke helt se at det utgjør en avgjørende forskjell i denne sammenheng å hevde at dette med at mennesket ikke kan frelse seg selv faktisk gjelder alle mennesker, uten unntak, uansett alder og status. Jeg har til gode å se overbevisende argumenter for hvorfor denne sannheten skulle gjelde for voksne men ikke for barn.**
  3. For det tredje: Det er ikke noe mål i seg selv at en teologisk konstruksjon skal være så utrivelig som mulig. For all del! Det gudsbildet som dominerer Jesu forkynnelse er, slik jeg ser det, et bilde av en nådig og kjærlig Gud som vil oss bare det gode. Dette bildet må få styre våre konstruksjonsforsøk, tror jeg; i enkelte tilfeller betyr nok det også at enkelte andre bilder i Bibelen må korrigeres eller til og med skyves i bakgrunnen. Målet er altså ikke å hente fram de aller mest groteske og blodtørstige skildringene som finnes i Bibelboka og la dem dominere. Men likevel: Dette betyr ikke at vi lettvint og uanstrengt skal lukke øynene for alle de tingene i Bibelen som faktisk utfordrer det vi anser som selvsagt. Noen ganger har vi godt av å sloss litt med tanker som ikke synes umiddelbart tiltrekkende – jeg tror de dypeste sannhetene kan være skjult der. Bibelen og den kristne tro hviler på tanken om at Gud har åpenbart noe for menneskene, åpenbart noe som ellers ville vært skjult. Derfor må vi tåle tanken på at vi av og til får tilført noen utenfraperspektiver som kan oppleves som utfordrende, kanskje til og med ubehagelige eller utrivelige.

En slags konklusjon til slutt? Det at en teologisk konstruksjon er utrivelig er heller ikke noe mål på om den er bibelsk eller ikke, like lite som trivelighet er et sannhetskriterium i seg selv. Teologi handler om å søke det som er sant, ikke om å søke det trivelige – eller utrivelige. Noen ganger kan sannheten gjøre vondt, men jeg tror at sannheten først og fremst setter fri – og det kan ikke være noe annet enn godt.

—–

*) Paulus skriver i Romerbrevets 6. kapitel om at det å bli døpt er det samme som å dø og stå opp igjen, slik Jesus gjorde. Det dødelige mennesket (mennesket er dødelig fordi det er under syndens makt) får del i Jesu udødelighet. Det er en god måte å leve med sin dødelighet på.

**) Men, som den observante leser vil ha lagt merke til, så er jeg ikke helt konsekvent her. For, dersom «spillereglene» er akkurat de samme uansett for barn og voksne, hvorfor skal da udøpte barn slippe lettere unna enn udøpte voksne? Jeg vet ikke. Blir den naturlige konklusjonen da at alle blir frelst uansett? Vel, jeg for min del håper at alle mennesker blir frelst til slutt, uansett trosmessig status i dette livet, men tør ikke helt si at jeg tror det i teologisk kvalifisert forstand, til det er det en litt for foreløpig tanke. Jeg ser nå at disse funderingene åpner en dør inn til en hel verden av gode spørsmål og tankerekker. Jeg får heller komme tilbake til dette i en ny post; denne er lang nok allerede.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s