Om kjønnslemlestelse og kulturimperialisme

I det siste har den rød-grønne regjeringen mobilisert mot kjønnslemlestelse, også kalt omskjæring av kvinner*. På tide, vil mange si.

Jeg synes det er interessant hvor samlet det norske folket står i avvisningen av denne praksisen. Jeg deler avvisningen, det er ikke det; jeg synes kjønnslemlestelse, som det så treffende kalles**, er en barbarisk skikk. Jeg synes bare det er spennende å se en så klar og samlet front mot et element i en annen kultur.

I bunnen for et slikt engasjement ligger tanken om at vi har kommet lenger i vår utvikling enn den/de andre kulturene (i denne sammenhengen: I vår forståelse av seksualitet og av kvinners rettigheter), og at vi, i visse situasjoner, har ansvar for å spre fremskrittet med alle midler – om nødvendig under trussel om straff. Dette gjelder særlig i situasjoner hvor den andre kulturen påfører uskyldige parter smerte eller lidelse.

Det å engasjere seg mot gamle tradisjoner i en annen kultur på denne måten minner jo ikke så rent lite om det man for hundre år siden ville kalt kulturimperialisme, et ord som i dag stort sett bare fungerer som et skjellsord. Vår tids omtale av de kulturmøter som skjedde for noen-og-hundre år siden kan være ganske drepende. Av og til skulle man nesten tro at vi i vår tid faktisk mener at det er et ideal å la alle kulturer styre seg selv og feie for egen dør, så å si, og da med en relativistisk forståelse til grunn: All kultur er relativ, og ingen kultur er strengt tatt bedre eller riktigere enn noen annen. Men i spørsmålet om kjønnslemlestelse ser vi at et engasjement mot «slemme» elementer i andre kulturer fortsatt har livets rett. Ja, mer enn det, vi opplever faktisk at det er etisk og moralsk riktig å ha et slikt engasjement. Forskjellen fra kolonitidens kulturimperialister og oss ligger vel primært i at for oss ligger et internasjonalt mer eller mindre aksepterte verdisett, uttrykt blant annet i Menneskerettighetserklæringen, i bunn, mens tidligere tiders engasjement mot andre kulturelle tradisjoner var basert på mer lokale kulturelle varianter, eller på det vi (riktignok litt upresist) kan kalle vestlig-kristen kultur.

I dag er det stort sett misjonærer som rammes av karakteristikken kulturimperialist, dette til tross for at misjonsorganisasjoner har en helt annen sensivitet overfor andre kulturer i dag enn for hundre år siden. Jeg synes slik stempling av misjonsvirksomhet fort blir unødvendig karikerende og overfladisk. Misjonsorganisasjoner har faktisk en ganske stor kompetanse på kulturmøter, kompetanse som blant annet er opparbeidet gjennom kritisk analyse av tidligere feiltrinn. Mennesker som arbeider med å spre kristen tro på tvers av kulturer er helt avhengige av å ha slik kulturell sensitivitet. Kristen tro kan være både intrakulturell (stedegen), interkulturell (på tvers av alle kulturer) og motkulturell (en utfordring til både lokal kultur og all annen kultur)***, og utfordringen med å sortere mellom disse lagene er i dag formidabel, ikke minst under presset fra en stadig voksende golbalisert kultur som strengt tatt ikke er noe annet enn konsumerisme kamuflert som kultur. Og, som vi allerede har sett, det er faktisk legitimt å engasjere seg for forandring i andre kulturer enn ens egen dersom en mener at den andre kulturen bærer i seg undertrykkende elementer.

Til syvende og sist handler vel dette om vi aksepterer argumentene bak et engasjement mot elementer i en annen kultur, og om disse argumentene kan sies å være allment gyldige og basert på allment aksepterte verdier (så som Menneskerettighetserklæringen)****. For å vende tilbake til kampen mot kjønnslemlestelse: Vurderingen av denne tradisjonen avhenger blant annet om synet på forholdet mellom sex og reproduksjon, to elementer som er rimelig løsrevet fra hverandre hos oss, men som ikke nødvendigvis er det i alle andre kulturer. Hva gjør man så når argumenter ikke er interkulturelle og derfor ikke når fram mot en skikk som etter vårt skjønn er både barbarisk og rammer uskyldige? Hvilke virkemidler tar vi i bruk da? Det er dette dilemmaet vår regjering strever med nå. Jeg synes vi skal ønske dem all mulig lykke til med dette viktige arbeidet.

—–

*) For et interessant blogginnlegg som tar for seg argumenter for og mot omskjæring av kvinner, se her. Forfatteren av dette innlegget trekker også noen linjer videre til (konservative) kristnes forståelse av forholdet mellom sex og reproduksjon. Han har flere gode poeng på det området også.

**) Ordbruken er i seg selv interessant. Tidligere het det «omskjæring av kvinner». Nå heter det «kjønnslemlestelse». Vanligvis går språkutviklingen den andre veien, fra mer stigmnatiserende uttrykk til mindre, men her er nyordet faktisk mer ladet og mindre nøytralt. Dette sier mye om engasjementet som ligger i saken. Kanskje sier også det tiltagende engasjementet noe om hvor stor makt som ligger i språket? Ordbruk former tanker og meninger, det kan det ikke være noen tvil om.

***) For flere interessante perspektiver på dette, se Det lutherske verdensforbunds (LVFs) uttalelse fra 1993: Cartigny Statement om Worship and Culture: Biblical and Historical Foundations, særlig avsnitt 3. Uttalelsen er publisert i Stauffer, Anita (ed.): Worship and Culture in Dialogue (Geneva: 1994); s.129-135.

****) I tidligere tider spilte nok Bibelen en tilsvarende rolle som interkulturelt akseptert felles verdisett, i hvert fall i den delen av verden som gjorde seg skyldig i de verste kulturimperialistiske overtrampene. Det er vel ikke nødvendig å påpeke at det samme ikke er tilfelle i dag. For kristen misjonsvirksomhet er Bibelen selvsagt fortsatt basis, men jeg jeg er overbevist om at alle (eller i hver fall nesten alle!) kristne misjonærer også godtar menneskerettighetene som allmenne.

2 svar til “Om kjønnslemlestelse og kulturimperialisme”

  1. «Jeg synes bare det er spennende å se en så klar og samlet front mot et element i en annen kultur.»

    Jeg skulle nok tippe at de aller fleste nordmenn ikke egentlig helt vet hva selve prosedyren går ut på. Det virker nesten mest som lynsjestemning, og sånt skal man vokte seg veldig for. Selv om motivene er aldri så edle.

    Og som du (og jeg) påpeker: dette handler i siste instans om synet på seksualitet. Jeg er ikke i tvil om at kjønnslemlestelse av barn er en uakseptabel praksis, men de aller fleste har nok ikke tenkt gjennom hvorfor de egentlig mener det de mener om dette.

  2. Det er for øvrig litt pussig å se hvordan omskjærelse av gutter også av og til går med i dragsuget ryktemessig, fordi man har så begrenset innsikt i hva forskjellen på de to typene inngrep innebærer.

    Jepp. Gode grunner er aldri en dårlig ting.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s